Kan imamene lede?

Vi er i en brytningstid mellom den gamle og den unge generasjonen, hvor forventningene til moskeene har endret seg i takt med tiden.

Året er 1974 og en gruppe unge pakistanske menn i 20-årene samles i en leilighet på Bjølsen i Oslo. Sammen ber de fredagsbønn og danner med det grunnlaget for den første moskeen i Oslo. De kaller den Islamic Cultural Centre – i dag kjent som ICC.

Det var unge fremmedarbeidere som de siste årene hadde kommet til Norge på leting etter arbeid og kanskje av reiselyst. De var ikke alene. Oslo hadde fått et tydelig innslag av unge pakistanske menn som bodde i brakker, skoler og kommunale leiligheter. De var dyktige og flittige arbeidere og fylte dagene med arbeid og sosiale sammenkomster i Ekebergparken. Sammen så de indiske filmer og mimret om hjemlandet Pakistan – som de etter planen skulle vende tilbake til, veldig snart.


Førti år senere er de fortsatt her. Den lille leiligheten på Bjølsen er nå byttet med et nytt stort bygg ved Grønlands Torg og den unge gjengen er selv blitt besteforeldre. Hva tenkte de da de startet den første moskeen? Hva ønsket de å oppnå?

En bok publisert for noen år tilbake om ICCs historie gir et innblikk i dette.  Boken er dessverre på urdu og ikke norsk, men inneholder verdifull norsk kulturhistorisk materiale. Allerede i tittelen ”Shoq ka ujala” – best oversatt som ”lystens daggry”, viser boken de unge mennenes motivasjon: Å fylle dagene med noe mer enn film og moro. De var ikke nødvendigvis sterkt religiøse men hadde et klart ønske om å fokusere mer på sin religion. De samlet seg i leiligheten på Bjølsen og holdt studiesirkler, møter og arrangerte altså felles bønn.

Dette er en moské i et nøtteskall: Et sted for studie, bønn og selvrefleksjon.

De unge mennene ble utover 70-tallet unge fedre og moskeen de en gang dannet for sin egen del fikk en ny dimensjon: Opplæring og veiledning av den nye generasjonen. I en norsk kontekst visste de at ingen ville ta det ansvaret om de ikke gjorde det selv. Fokuset var fortsatt innvendig selv om både ICC og de andre moskeene som utover 80-tallet begynte å vokse frem i Oslo også tilbød informasjon om islam til storsamfunnet. Tanken var å gi barna en mulighet til å holde fast ved den muslimske identiteten og gi dem en plattform som landet de nå bodde i, ikke kunne tilby.

Forventningene til hva en moske er og skal være har endret seg i takt med tiden. Fra å være et sted for åndelig opplæring og refleksjon forventes det i dag langt mer. Fra brukerne av moskeene og ikke minst fra storsamfunnet. Ikke sjeldent forventes det en tydeligere lederrolle fra moskélederne. Men kanskje er det for mye å forvente at moskeene skal lede an i samfunnsdebatten? Kanskje evner ikke imamene å lede annet enn bønnen?

Vi er i det vi lett kan kalle en brytningstid. Mellom den gamle og den unge generasjonen. De unge begynner sånn smått å blande seg inn i moskeenes styre og stell og jeg tror vi vil se mange endringer til det positive i tiden fremover. En språklig revolusjon vil naturlig nok komme – hvor morsmålet til foreldrene vil bli byttet ut med norsk. Moskeene som på 80-tallet ble et sted for å vise vei for de unge trenger nå selv å bli vist vei av de unge muslimene. Den veivisningen er jeg sikker på at de unge tar på strak arm, slik som under demonstrasjonen for en uke tilbake, der de ledet seg selv på eksemplarisk vis.

Innlegget ble publisert på nettstedet minareten.no 1. september 2014

 

Tvilen

Hvorfor hører vi sjelden noen med muslimsk bakgrunn si: Jeg tror ikke på Gud! 

 

«Dette er skriften, tvilen har ingen plass», er de enkle, men mektige, ordene som starter koranen. Riktignok tilhører ordene kapittel to, suret Baqara– første kapittel er mer som et slags forord å regne, og i Kuenskapittel, som baqara betyr, er Gud trolig på sitt strengeste, og han slår ettertrykkelig fast: Tvilen har ingen plass!

Professor Bjørn Olav Utvik definerte på denne plassen 2. januar troen i en religion som «en beslutning om å forholde seg til noe som om det er sant». Men en tro er ikke sann, den er fortsatt en tro. Jeg husker at min far en gang spurte meg om å gi ham en bedre oversettelse av ordetbelieve, som i «I believe in God», enn tro, for det var for ham for svakt. Det ligger en langt større grad av aksept i believe enn tro. For far er Gud like sann som at 2+2=4. Men gudsbegrepet er – dessverre får jeg nesten legge til – ikke fullt så enkelt.

Så hva hvis tvilen likevel sniker seg inn? Eller det som verre er: at troen aldri har eksistert eller bare blir borte? Det er fort gjort, det. Menneskets evne til å snu og vende om på Guds ord gjennom historien for å tilfredsstille sine behov kan gi noen hver en følelse av å ha blitt lurt på veien. Tanken på antall guder og religioner som eksisterer her på jord, og menneskenes hengivenhet overfor hver eneste én av dem – ja, selv spagettiguden– er i seg selv nok til å få en stakkar til å spørre hva som gjør mingud så spesiell. Jesus døde for menneskeheten, kan presten fortelle og spørre: Hva gjorde egentlig Mohammed? Og selvsagt den mest åpenbare grunnen: de religiøse påbuds og forbuds små og store begrensninger på personlig frihet.

I islam blir menneskets ego og arroganse gjerne trukket frem som hindre for den «rette sti» – Siraat al-Mustaqim. Menneskets oppfatningsevne av Gud sammenlignes ofte med en flues evne til å begripe mennesket hvis nese den sitter på, og er ikke uten grunn kjent som «Den store jihad». I møtet med enkelte ikke-troende eller ateister og deres selvtilfredse overlegenhet, vil den troende iblant få styrket antagelsen om dette menneskelige egoet, men det åndelige hovmodet og arrogansen er vel så lett å kjenne igjen blant altfor mange av de troende.

Trolig har mennesker til enhver tid hatt og ikke hatt tro på en guddom. Noen er født i en tro og mister den på veien, andre har aldri hatt troen og finner den i livets løp, og atter andre forkaster den med de sterkeste ord. Dette gjelder selvfølgelig også blant de drøyt 200.000 som går under betegnelsen norske muslimer. Likevel hører vi sjelden en norskpakistaner, norsksomalier – ja i det hele tatt, en med bakgrunn fra muslimske land – si: jeg tror ikke på gud! Utenom en håndfull høylytte personligheter i mediene vil få innrømme så mye som at de noen gang har opplevd tvil. Hvorfor ikke?

Jeg tror det henger sammen med skammen som er knyttet til ordene «jeg tror ikke på Gud» og angsten for å bli frosset ut av fellesskapet man kommer fra. Det er et tabu som sjelden har vært utfordret blant norske muslimer, og bidrar til en usikkerhet på hvordan omgivelsene vil reagere. Omgivelser som tenderer til å tillegge deg en verdi først hvis du kaller deg muslim, og ikke for hvem du er.

I bakgrunnen lurer kanskje ideen om straffen for apostasi – frafall – som altfor mange muslimske lærde gjennom tidene har støttet, men få norskmuslimske tvilere frykter nok egentlig for sin fysiske sikkerhet. I stedet frykter de at bånd skal brytes til miljøer og tradisjoner de unektelig tilhører.

Summen blir uansett for mange liv i løgn og hykleri, uten å være tro med seg selv, sin familie og det samfunnet man er en del av. Det hemmer den gode debatten som blir basert på falske premisser når det så innlysende er mange som ser seg nødt til å seile under falskt flagg. Kanskje vet man ikke heller akkurat hvor man står, fordi det er krevende å være åpen og ærlig med seg selv når man også kjenner på frykt, ikke minst for Gud man er lært opp til å tro på. Og ja – slik har jeg det selv.

Ikke misforstå: jeg har intet mål eller ønske om at folk skal kaste vrak på sin tro – om det er med eller uten Gud. For «barnetro er viktig, ellers blir det trist», som Lillebjørn synger, og jeg misunner dem som har evnet å utelukke tvilen og funnet sin indre ro.

Det er dog noe kuriøst over fortellingen om muslimen i Norge som trengs å nyanseres. Åpent, ærlig og uten frykt.

På trykk i Klassekampen 03.04.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

 

 

Dårlig skjult kritikk

Bak kritikken av innvandringspolitikken ligger en åpenbar frykt for muslimer   

Etter nesten hundre dagers stillhet kom vi friskt i gang på nyåret. Jon Hustads forsøk på reisebrev fra Australia på NRK Ytring 20. januar var knapt fordøyd før Hans Rotmos satireforsøk satte skapet virkelig på plass. Rotmo skjuler seg bak levra si og Hustad bak et enormt kontinent, men med referanser til «bønnestund fem gong fer dag’n» og Hustads honnør til Australia for å ha beholdt antall muslimer i Australia nede på to prosent til tross for at Indonesia – det mest folkerike muslimske landet i verden – er nabolandet, er det umulig å misforstå deres budskap: Utover generell kritikk av innvandringspolitikken uttrykkes genuin bekymring og frykt for muslimsk innvandring.

Det snakkes om kultur, fremmede verdisett og en demografisk – ja, la oss kalle det «utfordring».
Noe særlig grad av integrering har disse herrene kanskje aldri hatt troen på, men borte er også enhver tro på menneskets individuelle valg eller på egne institusjoner og eget samfunn. Og det som verre er; borte er troen på internasjonale avtaler som den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Heller enn å være stolt av å tilhøre et land som ønsker en verden basert på rettsprinsipper som EMK, skammer nærmest Hustad seg over et av kanskje Europas beste produkter, og ikke minst selve overlevelsesstrategien til Norge. Det er merkverdig når det etterspørres mer stolthet fra mange av innvandringskritikerne. 

Det er blitt stadig mer populært å diskutere demografi og følger man på debattene på sosiale medier, i langt flere kretser enn man skulle tro. Her snakker vi altså ikke om eldrebølgen, men om «særlig mange muslimer generelt» som Hustad formulerer det, versus den, i mangel på et bedre ord: rene «hvite» med medlemskap i statskirken. Demografiargumentet er godt kjent i store deler av Midtøsten og Afrika, hvor den ene folkegruppen er livredd for at den andre skal komme i flertall. I dagens Europa er kanskje Belgia et eksempel på akkurat det, og tidligere Jugoslavia og Nord-Irland skrekkeksempler. Er vi virkelig der i Norge? Og, hva er det man er redd for å miste?

Den norske kulturen og den norske identiteten, ropes det gjerne. Det er mer enn legitimt å være bekymret for sitt lands kultur og identitet. Tro meg, med tokulturell oppvekst vet jeg mye om det, men det er da vær så god å være stolte av Norge, folkens. Vær en stolt nordmann, rop hurra for Norge og fedreland, skryt av Gerhardsen og Nansen eller Willoch og Michelsen om du vil, Kongen, Ivar Aasen og Munch, 1814 og grunnlov, av pølser, is og gjerne valuta – slik som meg og mine venner i alle farger, eller må muslimer ekskluderes fra landet eller stanses på grensen før nordmenn blir stolte? Men, kan hende meldingen fra Statistisk sentralbyrå i forrige uke om nedgang i innvandrerkvinners fruktbarhet de siste årene får alle til å puste med magen igjen? 

Hadde jeg vært mer konspiratorisk anlagt, ville jeg ikke tvilt et sekund på at det ikke var tilfeldig at Hustad og Rotmo dukket opp nå, velregissert – av en hemmelig klubb eller noe, bare noen dager før Norges nye islamist Ubaydullah Hussain var på tiltalebenken for sine trusler mot journalister og jøder. Scenen var satt og riksavisene kunne med store bilder og krigsfonter legemliggjøre for alle og enhver hvem Hustad og Rotmo advarer mot.

Hussain, og hans likemenn, er på en måte alles største frykt og en bekreftelse på antakelsen om at selv norskfødte muslimer lever videre med – eller som Hussain faktisk er et eksempel på – tar til seg det «fremmede verdisettet» islam representerer i det liberale norske samfunnet. Dette er en morsom antakelse i disse dager, når det vitterlig er den norske kristendommen, gjennom KrF, som beskyldes for å angriper det liberale Norge. 

Noe sier meg at reservasjonsmuligheten blir satt i et annet lys om det viser seg at muslimske leger benytter seg av den «i altfor stor grad», som det heter.
 

Før jul skrev jeg om et Norge som gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Dette er noe alle mennesker og nasjoner gjennomgår med jevne mellomrom. Utfordringen ligger i å takle hormonene og impulsene og holde hodet kaldt og nasjonen samlet. Tendensen i mediebildet tyder på at  det dessverre er litt for mange som mister grepet.

La oss ikke benytte 200-års jubileet for den norske grunnloven til å vekke til live styggdommer hvis like vi brukte 37 år på å bli kvitt. Det var i 1851. Vi er eldre og mer modne nå.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 06.02.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Haavar Simon Nilsen og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

En smak av Norge

Jeg har feiret jul for første gang. Sånn på ordentlig liksom.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av juletiden. Det er gjerne mørkt, alle vennene ”hjemme” til jul alle andre steder enn Oslo og summen blir en ensom og kjedelig ferie. Som ikke-kristen er jeg ikke vokst opp med å markere julen i tradisjonell forstand. En bedre middag med familien har det gjerne blitt, men utover Disney-kavalkaden på TV-en passerte gjerne juletiden uten for mye oppstyr i mine yngre år.

Julen er som kjent tiden for tradisjoner. Familien jeg fikk delta i julefeiringen til, hadde for eksempel lange tradisjoner på hvordan dagen ble gjennomført. Det var fastsatt hva man spiste, når man spiste hva, og at maten ventet til far i huset hadde lest fra Juleevangeliet fra familiens bibel osv. Men blant mange fine og andre ikke fullt så fine juletradisjoner er det spesielt én juletradisjon jeg hvert år håper forsvinner ved neste korsvei: debatten om hvorvidt muslimer kan feire jul. Vel, i praksis er det to debatter. Den ene handler om hvordan muslimer ødelegger den tradisjonelle julefeiringen gjennom sine krav. VGs satireside ”Helt normalt” tok den et steg videre da de meldte at kunnskapsminister Røe Isaksen frarådet bruken av marsipangriser ved skolenes juleavslutninger i inkluderingens navn og erstatte dem med marsipangrevlinger til (for) manges store fortvilelse.

Den andre debatten er av den mer interne sorten. Den begynner som regel som oppriktige spørsmål om råd fra unge og gamle på ulike fora om deltakelse på julebord eller om Jesus’ og Marias posisjon i islam, men ender i en kakofoni av negativitet hvor selv det å ønske de som feirer jul, en god jul blir problematisert. Nå var det forstander for Det islamske forbundet Basim Ghozlan som satte sinnene i kok hos mørkemennene og damene på sosiale medier, da han ikke frarådet folk fra å delta i skolens/jobbens juleavslutning så lenge man avsto fra alkohol, svin og sangtekster som stred med islam.

Hovedargumentet mot å feire julen er som følgende: Siden den kristne troen på treenigheten og spesielt troen på Jesus som Guds sønn strider med den muslimske troen på Gud og Jesus, vil det å feire julen eller ønske andre en god feiring av denne troen, være ensbetydende med at en selv anerkjenner denne troen og dermed blir skyldig i flerguderi.

Joda, inkarnasjonen er viktig for den kristne tro og julen, og det var ikke mange tekster jeg kunne stå inne for der jeg forsøkte å fange den autentiske julestemningen i Domkirken, men overgangen fra å synge Deilig er Jorden mens jeg holdt husets fireåring i hånden og gikk rundt et juletre pyntet med norske flagg og levende lys til å angivelig anerkjenne treenigheten er vanskelig for meg å begripe. For, etter kirkebesøket var det lite som minnet om at jeg var en del av en kristen høytid bortsett fra en og annen engel som også pyntet juletreet, og den tidligere nevnte opplesningen av Juleevangeliet.

Misforstå meg rett; jeg har ingen intensjon eller ønske om å innføre julefeiring som en høytid for muslimer, men det tydelige ønsket om å markere avstand som ligger i bunn for nettpredikantenes oppfordringer, er skremmende. Det er nemlig ingen grunn til ikke å ”komme i hu Maria i skriften,” slik koranen oppfordrer til i kapittelet som bærer hennes navn. Da Hans ånd fremstod for henne som en vakker mann. Maria ba ham vise gudfryktighet og han svarte at ”han bare var Herrens utsending for å gi henne en sønn, ren av hjertet”. Hun ble overrasket da ingen mann hadde rørt ved henne. Han svarte: ”Slik blir det, for Herren sier: ’Dette er lett for meg! For Vi vil gjøre ham til tegn for menneskene og en nåde fra Oss.” (…) ”Dette er Isa, Marias sønn, med sanne ord.” (Koranen, 19:16-34). I den grad et religiøst budskap feires, er det dette julefeiringen handler om, Isafødsel, og det er det Juleevangeliet, som far i huset leste opp før teen og kakene på bordet ble konsumert, skildrer.

Det er ingen grunn for muslimer til ikke å finne gleden i å tilbringe tiden med sine nærmeste og nyte et godt måltid eller fem. Og får man sjansen, er det heller ingen grunn til ikke å oppleve nordmenns julefeiring på nærmere hold. Jeg fikk i hvert fall en smak av Norge denne juleaften jeg sent vil glemme.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 09.01.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Identitetskrisen

«Jeg er sprøyte lei av muslimer!» 

Det mest irriterende spørsmålet jeg møtte i Midtøsten da jeg var der og jobbet, nest etter om jeg var gift, var spørsmålet om jeg var muslim. Jeg kunne aldri fatte hvorfor mannen i gata, taxisjåføren eller ungdommen jeg traff, var interessert i det. Det eneste det spørsmålet gjorde var å skape et inntrykk av at det var forskjell på folk: muslim, eller ikke-muslim. 

Bare i Midtøsten, eller i muslimske land, holder de på slik, tenkte jeg, nokså nedlatende. I Pakistan, for eksempel, er religiøs tilhørighet nedskrevet i passet. Det har alltid ergret mine pakistanske gener, samtidig som det har gjort meg glad for å tilhøre et land som har kommet lenger: Et land hvor religiøs bakgrunn ikke brukes til å skille på folk eller til å begrense deres muligheter. Det viste seg å være en av mange feilslutninger om Norge.

Det kan nemlig se ut til at Norge kollektivt gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Hva annet kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til andre land for å krige? Når vi stadig jakter på hva som er norsk kultur? Eller når det kommer krav om å få bære sitt kors «hvor hen man vil»? Selvpåtatte identitetsmarkører er blitt viktigere og viktigere for folk. Å bli stilt det innledende spørsmålet «er du muslim?», er blitt langt mer vanlig, også i Norge, enn vi tror.

Fafo-forsker Olav Elgvin tok i denne avis like før sommeren et oppgjør med det samme fenomenet da han kritiserte Civita for deres under­søkelse om muslimenes forståelse av rettssystem. Elgvin kunne ikke forstå hva kategoriseringen «muslim» hadde med undersøkelsen å gjøre, gitt mangfoldet som finnes av mennesker som kaller seg muslimer. Jeg fikk også høre fra noen sentrale meningsbærere, i en diskusjon vi hadde om utdannelse, at det i Norge i dag er stadig flere muslimer som søker og tar høyere utdanning. I motsetning til ateistene eller de kristne da, eller? Når man begynte å skille mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, er uklart for meg. 

Det var med dette bakteppet jeg leste en e-post med beskjeden: «Jeg er sprøyte lei av muslimer.» Avsenderen var heldigvis en venn, men han satte speilet fint opp foran meg. Hans argument lød: «Ved å bruke en merkelapp som for eksempel ‘norsk muslim’, bidrar du til å befeste forskjeller og underkaster deg andre menneskers tanker om merke­lappen, heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller har foreldre fra Pakistan.» Videre sto det: «En ‘muslim’ er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott.»

At jeg skulle bidra til å befeste forskjeller, var en forstyrrende anklage. Samtidig er det vanskelig å komme unna historier hvor unge gutter og jenter står splittet mellom å være «muslim» på den ene siden og «norsk» på den andre. «Hjemme er jeg muslim, når jeg går på bussen er jeg en vanlig norsk person», uttaler 17 år gamle Yasmin Hadafow fra Bø i sin prisvinnende skolefilm «Norsk muslim», og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq beskriver følelsen av å ha tapt på både hjemme- og bortebane ved å konvertere til islam. 

Etter over 20 år med debatt om islam i Norge er det kanskje lett å bli «sprøyte lei» muslimer, som min venn formulerte det, men vi har faktisk ikke klart å komme lenger.

Alle identiteter er et sett med forventninger, og den norskmuslimske identiteten er i så måte intet unntak. Det er tydelig at alle forstår ulike begreper på forskjellig måter og at en «norsk muslim» betyr noe annet for meg enn for min nabo. Men slik jeg stadig lærer noe nytt om for eksempel Høyrefolk, er det også mye å lære om den norske muslimen. Å beskrive det mangfoldet, presist illustrert av hottentotteksemplet over, i den norsk­muslimske identiteten som åpenbart vokser frem iblant oss, er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller å fylle forventningene til begrepet med et bredere innhold. 

Det bidrar kanskje ikke til å endre paradigmet, men jeg tror det er gjennom en offentlig brytning av våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større fellesskap? Med ønsker om en velsignet advent og gledelig jul.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 28.11.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

#Norskrasisme

Det er flott med engasjementet rundt norsk rasisme både med og uten hashtag, men det er rart at ”faen, du er blitt så norsk” ikke har dukket opp på hashtag versjonen.

Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.

Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.

Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!

”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.

Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.

Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.

Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.

I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013

De er fali', de

Er de norske jihadistene bare en sikkerhetstrussel for Norge?

Hva i all verden er det som skjer når en norsksomalier er en sentral aktør i et terrorangrep i Nairobi? Eller når unge jenter og gutter i 20-årene reiser til Syria for å delta i en borgerkrig i ledtog med svært ekstreme elementer? Kort tid etter at vi undret oss over hvordan en vestkantgutt kunne utvikle seg til å bli Norges verste terrorist, spør vi oss igjen hvordan en ung gutt fra Vestfold kunne bli en terrorist i Nairobi. Spørsmål om manglende tilhørighet, økende utenforskap og sviktende lojalitet til Norge er igjen aktuelle i det offentlige ordskiftet. Den debatten må vi ta - igjen!

Det vokser nå frem en ny generasjon med norske muslimer. Et stort flertall av disse vil vi aldri høre noe i fra – heldigvis – fordi. dessverre, og med rette, er det de negative elementene blant disse som får brorparten av medieoppmerksomheten. Likevel er det verdt å minne om den floraen av norskmuslimske menigheter og organisasjoner som eksisterer og som vi aldri hører om. Så hvem er denne generasjonen med norske muslimer, hvorav et flertall er født og oppvokst i Norge?

De aller fleste er i dag i 20-30-årene. Det er umulig å ikke se hen til den spesielle stemningen som har eksistert, også i Norge, etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001 da denne generasjonen gikk på barne-, ungdomskolen eller videregående skole, og som har preget deres oppvekst. De er med andre ord ikke vokst frem i et vakuum, men vært omgitt av retorikken ”enten er du med oss, eller så er du mot oss” siden de var små. Det var f.eks. påfallende hvordan hijab ble et mer og mer vanlig plagg på Universitetet i Oslo utover 00-tallet eller hvordan den mindre religiøse organisasjonen Pakistansk studentersamfunn mistet medlemmer til fordel for Muslimsk studentersamfunn.

Alle unge muslimer som har vokst opp i Norge vet at de må stå til rette for alle typer islam og muslimer. De blir, om de vil det eller ikke, har kunnskaper til det eller ikke, har interesse for det eller ikke, stilt til veggs for stort og smått muslimer i verden gjør og sier. Det er i den konteksten denne generasjonen har vokst opp. Et muslimsk klingende navn er som regel nok til å bli møtt med alt fra nysgjerrige spørsmål til alvorlige beskyldninger. Fra klassekamerater, lærere, trenere og ikke minst storsamfunnet. Og mens foreldregenerasjonen har kunnet leve isolert bak språkbarrieren, opptatt med sitt og sine egne hjemland, var det de unge som måtte ta støyten på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.

Det er en dårlig kontekst for å skape tilhørighet om fellesprosjektet Norge. Det gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker dette landet», når man samtidig må forklare hvor man egentlig kommer fra. Det blir slitsomt å henge med Per og Kari når alt de spør om er hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en ”pedofil profet”? Det er ikke alltid lett å være den med tjukkest hud og et hav av selvironi. I hvert fall ikke hele tiden.

«Muslimer har selv ingen ønsker om å la seg inkludere i det norske – vantro – samfunnet,» er gjerne innvendingen. Det er klart at Norge, fra et integreringsperspektiv, ikke var som en lykkelig familie før 11. september heller, og alt kan selvfølgelig ikke forklares med såkalte apologetiske argumenter som jeg serverer ovenfor. Norske muslimer, unge som gamle, har for ofte også inntatt en defensiv holdning, men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes. Det siste stortingsvalget, med historisk høyt antall muslimske stortingsrepresentanter, er et tydelig tegn på det motsatte.

Tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry, skriver i Dagbladet 21. oktober om ”vår ungdom, vårt ansvar” om Vestfold-gutten. Det er uten tvil den rette medisinen. De to jentene på vei til Syria er ikke bare to somaliske jenter, men våre jenter. Tenk om statsminister Erna Solberg eller

barne-  og inkluderingsminister Solveig Horne hadde uttalt bekymring for sikkerheten til de unge jentene og guttene, slik at de ikke bare ble fremstilt som sikkerhetsrisiko for Norge når de kommer hjem? 

Innlegget var på trykk i Klassekampen 24.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.