Stem på ... meg?!?

I disse dager har de fleste av de jeg kjenner fått en melding eller mail , med en appell om at de under valget i Oslo gir meg en kumulering/ slenger, uavhengig av deres partipreferanse. Noen lurer kanskje på hvorfor de skal gjøre det?

Hovedårsaken til det er selvsagt at jeg ønsker å bli gjenvalgt til bystyret for fire nye år. Står man da på en ukumulert plass er man nødt til å mobilisere de man har rundt seg og de man kjenner. Det som også er kjent som sitt nettverk.

28 år (på dagen) i Oslo har gitt meg det. Mennesker jeg har møtt og brukt mer eller mindre tid sammen med. Kanskje gjennom barneskolen, videregående skole. Eller kanskje spilt basketball med en sommer, gått i samme moské, på samme fritidsklubb, hatt samme arbeidssted, drukket kaffe med, vært på samme hyttetur, samme fest, samme møte, eller bare møtt på bussen, på byen, på gata, og så videre og så videre.

Det er mennesker som kjenner meg veldig godt og mennesker som ikke kjenner meg i det hele tatt – lenger. Det de alle har til felles er at de har et inntrykk av min person, min tankegang, min humor, mitt intellekt, min dumhet, altså meg, på en eller annen måte. Jeg håper og tror jo at det alene vil være grunn nok for mange til å avse 1/59 av sin stemme, og gi meg for eksempel en slenger den 10. september. Det må jo lønne seg å være en ålright fyr.

Men det er også mange substansielle grunner til å stemme på meg, selv om de ikke alltid er like enkle å trekke frem. Som en menig listekandidat eller bystyrerepresentant er det ikke lett å overbevise velgere om det. Derimot er det veldig lett å havne i gruppen av det store flertallet av politikere man aldri – eller svært sjeldent – hører fra. Det er kanskje det som gjør at en i langt større grad er avhengig av et personlig forhold med folk - et nettverk.

En grunn til å gi meg en stemme er mitt engasjement for en gruppe mennesker som er svært neglisjert i byen vår, nemlig ungdom mellom 15-18 år. Særlig gutter – med såkalt minoritetsbakgrunn – i drabantbyene. Disse fortjener ikke bare et bedre kvalitativt skoletilbud, men også et godt fritidstilbud etter skoletid. I stedet for å bli møtt med stadig mer politi som i dag, bør de bli møtt med sivile mennekser i form av en opprustet aktivitets og fritidstilbud i bydelene.

Alle vil ikke det samme. Ei heller ungdom. Noen vil på bibliotek og andre på skumparty på klubben. Noen vil sparke fotball og andre spille sjakk. Ungdom bør ha krav på samme grad av valgfrihet som andre grupper, men det er ikke mange som snakker om. Deres valgfrihet er kanskje enda tyngre å etterkomme, men skal man få et samfunn hvor alle er med må man begynne med ungdommen. Et rødt byråd vil gjøre nettopp det. En styrket bydelsøkonomi vil gi bydelene rom til å drive en ungdomspolitikk som ungdommen fortjener, bl.a gjennom lengre åpningstider på bibliotekene, flere idrettsalternativer og ikke minst bedre fritidsaktiviteter og tilbud i form av ungdomsklubb, kaféer, skatehall og konserter. En forebyggende politikk med sikte på å utjevne de sosiale forskjellene i byen.

Jeg går til valg på Aps bystyreprogram, som etter mitt skjønn, vil sørge for at Osloskolen blir et bedre sted å være for alle uavhengig av deres foreldre, om de er gutter eller jenter, brune eller hvite, har 400 i iq eller 50. Videre er Rune Gerhardsen, til tross for sin kontroversielle person – og kanskje på grunn av det – et bedre alternativ enn Erling Lae som byrådsleder. Det er kanskje ikke så mye som skiller de to, og Lae er ingen dårlig byrådsleder, men Lae kommer i en pakke som heter FrP. Ferdig snakket.

Min kombinasjon av sosialdemokratisk tankgang, brennende engasjement for ungdom, hjerte i Oslo øst, krydret med en flerkulturell bakgrunn gjør at jeg mener jeg fortjener en bystyreplass og har derfor sendt mail/meldinger o.a. i håp om å mobilisere mitt nettverk.

Resten er opp til dere. Det viktigste er å bruke stemmeretten. :)

Godt valg!

Takk, ordfører!

Den store nyheten for dagen er selvfølgelig ordfører Per Ditlev-Simonsens beslutning om å gå av som ordfører. Uten å kjenne han bedre enn gjennom bystyreforhandlinger gjennom de siste 4 år, var hans siste ord til offentligheten som ordfører sterk kost for meg! At hans avgang skulle skje på denne måten hadde ingen forestilt seg før sommeren. Det var rett og slett trist.

Jeg har selvsagt full forståelse for hans avgjørelse, og så vel selv ingen annen utvei etter de siste dagers avsløringer og hendelser. I tillegg tror jeg situasjonen allerede hadde blitt en såpass stor belastning for Høyre – og ville fortsette å være det fram til valget – at de var nødt til å finne en rask løsning. Ordføreren måtte gå!

Men under komitémøte i kveld var det ikke bare jeg som satt med en klump i magen.

Selv om ordføreren aldri helt klarte å lære seg uttalelsen på navnet mitt (da kan dere tenke dere hvordan han uttalte min tidligere nevnte partikollega Balasingham Yogarajahs navn), lærte jeg meg å kjenne en raus ordfører. En ordfører som ledet bystyreforhandlingene med respekt, naturlig autoritet, mye humor og skapte en god atmosfære i bystyresalen. Hans møteledelse alene økte takhøyden i salen til langt over de 3-5 meterne det er til taket.

Jeg hadde egentlig ikke til hensikt å skrive så mye om dette, men følte det riktig nå å benytte dette fora til å takke ordføreren for hans innsats for byen, hans åpne møteledelse og hans romslige personlighet som gjorde det mulig for en relativ ung og uerfaren jypling som meg å føle seg komfortabel i bystyret!

Takk, ordfører!

Nå har FrP ”endelig” ordføreren i Oslo. Vi får bare inderlig håpe det blir en kortvarig glede.

Uten tillit til politiet...

Aften (13.8) melder om en trist utvikling hvor spesielt afrikanere i byen ikke har tillit til politiet. Antirasistisk Senter melder om full skjæring mellom politi og afrikanere i Oslo og etterlyser endringer i både måten politiet møter befolkningen på, men også institusjonelle endringer for å få snu denne trenden. Dette er en alvorlig situasjon som politiet må ta på alvor.

Den velkjente Obiora-saken, og hendelsen i Sofienbergparken for en uke tilbake er klare eksempler på hendelser som ikke var heldige i så måte. I samme avis (papirversjonen) kommenterer advokat Abid Q. Raja rasismeproblemet som eksisterer blant politiet. Jeg har ingen grunn til å motsi Abid i dette, (meg bekjent har han til og med skrevet hovedfagsoppgave om dette), og har heller ingen grunn til å være uenig i mange av synspunktene i oppslaget om manglende tillit blant afrikanere, særlig kommentaren om at 'enkelte politifolk burde ikke vært i tjeneste'. Selv om jeg personlig aldri har opplevd negative episoder har også jeg øyne og ører som observerer ting som skjer rundt meg.

Det jeg derimot er litt skeptisk til er måten offentlige talspersoner omtaler politiet. De krasse ordvalgene, grove beskyldningene og stadige mistenkliggjøringen er heller ingen konstruktiv måte å bygge tillit på. Selvsagt ligger hovedansvaret for å bygge opp tillit hos politiet selv. De må gå i seg selv, endre sine rutiner, luke ut verstingene og ikke minst øke rekrutteringen av folk med minoritetsbakgrunn i sine rekker, men talspersoner for de store antirasistiske organisasjonene, "innvandrermiljøene" og kjendisadvokater har da sannelig også et ansvar i alt dette?

Nå skal politiet visstnok ansette en egen person med bakgrunn fra Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering fra 1. september med ansvar for å bedre kontakten med minoirtetsmiljøene og jobbe med de ansatte i politiets holdninger. Et godt tiltak, men å bygge tillit er som jeg forsøker å få fram en toveis operasjon. Det nytter ikke for politiet å jobbe med sine holdninger hvis de stadig blir mistenkliggjort fra minoritetsorganisasjonene... Politiet må kanskje tåle at de blir møtt med aggressivitet og til og med får slengt bemerkninger etter seg av folk på gata, men av offentlige talspersoner må en forvente noe mer.

Med fare for å skyte seg selv i foten (da jeg selv har uttalt meg krast mot politiet i enkelte sammenheng) var uttalelser fra Balasingham Yogarajah (forøvrig bys.rep. fra Ap) fra Norsk Tamilsk Forum - i forbindelse med det blodige gjengoppgjøret på Kaldbakken søndag - en frisk pust. I motsetning til andre talspersoner som peker på hvordan en eventuell uheldig episode (som f.eks. skytingen på Aker Brygge for et år tilbake) må ses på som en enkeltstående hendelse og det er lite de som representanter for et bestemt miljø kan gjøre, viser Yogarajah en helt annen type holdning når han uttaler: "Vi kommer til å samarbeide med politiet og gi dem all informasjon vi sitter på." Så er sikkert ikke den informasjonen ny for politiet, men det viser en type holdning som kan være til etterfølgelse for mange - deriblant også meg.

Uklokt av Obama!

Jeg tilhører de som gjerne ser Barack Obama som USA`s neste president. Uten å nødvendigvis kjenne til alle detaljene ved hans politikk, har jeg vært av den mening at det ville være et langt skritt for USA om de valgte Obama som sin president. Nå tror jeg ikke det er så sannsynlig, og tror fordomsfullt nok at tiden dessverre er umoden for en afrikansk-amerikansk president i USA. Men i ”mulighetenes land” skal man aldri si aldri.

Obama har i følge Dagbladet nå gitt uttrykk for å kjøre en hardere linje overfor Pakistan som et ledd i USAs krig mot terror. Trolig gjemmer flere Taliban krigere seg i fjellområdene i grensa mellom Pakistan og Afghanistan. Et område selv den pakistanske hæren ikke har full kontroll over, og det er disse Obama er etter. Det ryktes og antydes at selv Osama Bin-Laden har dette område som sitt tilholdssted, og Pakistan blir beskyldt for ikke å gjøre nok i kampen mot Taliban og al-Qaeda i dette området.

Dessverre gjør utspillet meg nødt til å gi Hillary Clinton rett i når hun karakteriserer Obamas utenrikspolitikk som naiv. Pakistan er blant USAs nærmeste allierte i krigen mot Taliban i Afghanistan, og selv om "en strengere linje overfor Pakistan" ikke er et ukjent argument i amerikansk politikk, vil det være synonymt med å miste en nær alliert i krigen mot terror. Å bombe eller innvadere deler av Pakistan vil vekke en storm av avsky mot USA og destabilisere Pakistan og derigjennom en ny region. Jeg er ingen sterk tilhenger av Pakistans president Musharraf og det faktum at han kom til makten gjennom et militærkupp, men har en pragmatisk holdning til hans styre i Pakistan, men la nå det ligge. Obamas lille invasjon vil til en viss grad gjenta hendelsene i Irak. Kan hende ikke av samme dimensjon, men vil – som de amerikanske militæreksperter helt korrekt påpeker – gi grobunn til mer ekstremisme. I Pakistan, som allerede sliter med stor grad av ekstremisme og terrorisme, men også internasjonalt.

Det som gjør dette utspillet så uklokt, er budskapet som ligger i å gå til angrep på nok et (muslimsk) land. Det er ingen vinnersak for en ivrig krigsmotstander som Obama, og ingen klok strategi forut for et valg. Det frastøter seg mange av hans velgere og spesielt den muslimske befolkningen i USA. I min masteroppgave om amerikanske muslimers innflytelse over amerikanske presidentvalg (2006), viste jeg til hvordan amerikanske muslimer gjennom massiv mobilisering til fordel for Bush i 2000 vippet valget i hans favør i bl.a. staten Florida. Riktignok tapte John Kerry valget i 2004 til tross for en like massiv mobilisering blant amerikanske muslimer, så den muslimske blokkstemmen skal ikke overdrives unødig, men at muslimer i økende grad stemmer i blokk er ingen feil konklusjon.

Med sin 2-3 % av befolkningen nasjonalt (det samme som amerikanske jøder), og med sitt bomønster er den muslimske blokkstemmen i stand til å vippe valgresultatet i vippe-stater som Florida, Ohio og Pennsylvania. Når jeg videre vet at 30 % av muslimer i USA er fra Sør-Asia, og mest trolig Pakistan/India, blir Obamas ”hardere linje overfor Pakistan”, etter mitt syn både politisk og taktisk uklokt.

Viktig avgjørelse!

Riksadvokaten gir Spesialenheten for politisaker ordre om å gjennomføre mer etterforskning av politiets handlemåte i Obiora-saken. Som kjent døde 48 år gamle Eugene Ejike Obiora etter å ha blitt utsatt for et halsgrep og lagt i bakken da han kom i basketak med fire polititjenestemenn på et servicekontor i Trondheim 7. september i fjor.

Riksadvokatens avgjørelse er bra! Imidlertid er jeg spent på hva mer etterforskning fra samme instans vil frembringe av nye opplysninger. Spesialenheten har jo på sin måte etterforsket saken og henlagt den. Det burde helst ha vært en uavhengig granskning.

Men i Riksadvokatens avgjørelse ligger det i alle fall en erkjennelse av at Spesialenheten for politisaker ikke gjorde grundig nok arbeid i utgangspunktet, og ber dem foreta grundigere vitneavhør og grundigere avhør av de involverte polititjenestemennene.

Det kan jeg tenke meg svir for leder i Politiets Fellesforbund Arne Johannesen, men er avgjørende for tillitten til politiet i framtiden.

V+KrF = FrP+H

Ligningen i tittelen ble nok en gang bevist da Oslos reviderte budsjett i dag ble vedtatt av bystyret. Bystyreperiodens siste budsjettbehandling bekreftet at Venstre og KrF er komfortable med rollen som garantister for et Høyre og Fremskrittsparti byråd i Oslo. Som KrFs Anne Kathrine Tornås selv sa under debatten: ”Hva hadde byrådet gjort uten KrF?”.

Det er kanskje ikke så merkelig at KrF og Venstre inngår i budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, men det blir litt merkelig når det går en automatikk i det. Hadde de vært så uavhengige som de later til å være hadde de i det minste tatt en titt på Arbeiderpartiets og SVs alternative forslag. Det har aldri vært et alternativ for dem.

Det betyr rett og slett at det er to klare byrådsalternativer til valget i høsten. Et Høyre og FrP byråd og et Ap og SV byråd. Det betyr videre at en stemme til KrF og Venstre er synonymt med en stemme til fortsatt H og FrP byråd i Oslo.

Skolebyråden må følge med i timen!

I et aggressivt innlegg i bystyret 6. juni proklamerte skolebyråden at han de siste fire årene ikke hadde registrert noen konkrete forslag som stimulerte til økt læring fra Arbeiderpartiet, og at vi hadde stemt i mot alle de endringene han hadde foreslått. Han viste blant annet til obligatorisk lesing og skriving i fra 1. trinn, felles læreplan i norsk (i stedet for læreplan i norsk som annenspråk) og på uviljen til å teste fireåringenes norskferdigheter.

Byråden har åpenbart ikke fulgt med i timen. Arbeiderpartiet har ikke stemt mot noe av dette. Riktignok var vi skeptiske til å fjerne læreplanen i norsk som annenspråk og av testing av fireåringer, men kan hende vi mente læreplanen i norsk som annenspråk representerte et viktig verktøy for økt læring for enkelte elever som fulgte den læreplanen, og at testing av fireåringene i seg selv ikke fremmer læring? Arbeiderpartiet var mer opptatt av å fokusere på tiltakene etter testingen. Men byråden skjønner kanskje ikke dette?

Det er kanskje også vanskelig for byråden å forstå at når Arbeiderpartiet og opposisjonen i bystyret ønsker mer penger til Osloskolen er det fordi vi mener at mer til skolene gir mer og bedre læring. Det gir rom for flere lærere, mer tilpasset opplæring, flere bøker i skolebibliotekene, bedre rådgivning, bedre vedlikeholdte skoler og at alt dette har sammenheng med hvilke type læring elevene får.

Tydeligvis gikk det byråden også hus forbi at Arbeiderpartiet fremmet en rekke forslag for å øke lærlingplasser i Oslokommune. Men det kan virke som at byråden ikke ser sammenhengen mellom antall læreplasser og læringstilbudet, hvis vi skal tolke hans bombastiske utsagn rett. I 2004 la byråd Ødegaard ned lærlingetaten og overførte ansvaret for lærlingene til bydelene. Bydeler som allerede slet med økonomien kunne ikke ta på seg ytterligere kostnader og byrådet sørget dermed for at lærlingene ikke fikk den nødvendige læringen de har krav på i læreperioden. Mange måtte (og må fortsatt) ta til takke med siste år på skole og dermed et langt dårligere opplæringstilbud enn om de var i lære hos en bedrift. Litt i seneste laget så byrådet også problemene dette medførte og fremmet senere noen forslag for å øke antall læreplasser i kommunen.

Det er med andre ord å fare med løgn å påstå at Arbeiderpartiet og opposisjonen ikke har vært opptatt av læring i skolen. Snarere tvert i mot. Vi har bare ulik forståelse av hva læring er. Mens byråden tror at testing og karaktersetting er læring i seg selv, mener vi for eksempel at en viktigere innsatsfaktor er mange nok og gode nok lærere i Osloskolen.