onsdag 8. juli 2009

Arbeiderpartiet og HRS

Blant de største anklagene mot Arbeiderpartiet fra miljøet (som jeg ofte kaller dem – i min sammenheng det norsk-pakistanske miljøet) har vært partiets tidligere lefling med HRS. Karita B. Orheim fungerte som leflingens største eksponent (s. 6 på linken) og forslaget om forbud mot søskenbarnekteskap og den såkalte 24-års regelen (ved ekteskap inngått i utlandet) som dens klareste manifestasjon.

Human Right Service (som dem kaller seg) har i løpet av de siste 10 årene utviklet seg til å bli en toneangivende premissleverandør i den norske innvandrings- og integreringsdebatten – på godt og vondt. Gjennom Storhaugs skarpe penn og organisasjonens pågåenhet har organisasjonen riktignok satt mange viktige temaer på dagsorden, men til hvilken pris?

Amel Adens avsløringer i Klassekampen er bare ett eksempel i den lange rekken av anklager mot HRS’ tvilsomme metoder. Selv hoppet jeg i stolen da jeg for 2-3 uker siden leste at politiet hadde gått til aksjon mot en familie, mistenkt for å ha omskåret sine barn, etter privat spaning fra HRS. Ingen reagerte. Jeg husker videre en debatt for ca. 7-8 år siden hvor jeg var tilstedet. Der forklarte Storhaug bruken av tvangsekteskap, men etter hvert som hun snakket ble det (i alle fall for meg) veldig uklart om problemet var tvangsekteskap som fenomen eller det at det gjennom slike (u)ekteskap ble så mange innvandrere i landet.

Jeg husker jeg hadde tegnet meg til debatten, men trakk meg, for stemningen var hauset opp på en slik måte at jeg visste at bare jeg – som en brun mann – åpnet munnen, så hadde jeg tapt. Det er det debattklimaet som har preget innvandrings- og integreringsdebattene de siste årene, godt hjulpet av bl.a. HRS (m.fl. deriblant også ”konfliktglade” min. representanter). Et svært dårlig utgangspunkt for et av vår tids viktigste utfordringer.

Under Bondevik II regjeringen begynte HRS å motta penger over statsbudsjettet, etter press fra FrP. Dessverre videreført av den rød-grønne regjeringen, og HRS mottar nå ca. 1.8 millioner årlig fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratets budsjett – for privat spaning, avlytting, utpressing og jo da, noen rapporter.

Det er for meg ufattelig at en organisasjon med arbeidsmetoder på kanten av loven, med assimilasjon og kamp mot islam som uttrykt målsetting, år etter år blir finansiert over statskassen.

En annen typisk anklage fra miljøet – denne gangen ikke myntet kun mot Arbeiderpartiet, men hele det politiske landskapet – er forskjellsbehandlingen man opplever stadig gjentar seg. Som Amel Aden spør; Hadde FrP vært stille om det hadde vært innvandrerorganisasjon som hadde stått for skandalene?

Det går ikke lenge før en imam blir mistenkt for det minste lovbrudd før institusjonen/organisasjonen/menigheten mister sin statsstøtte – eller i det minste blir truet med det – gjerne med sinte statsråder på førstesidene.

Jeg forventer ikke at statsråden skal rykke ut med pressekonferanse og forklare seg om HRS, ei heller krever jeg at regjeringen skal komme med et utspill, for selv om det er valgkamptider er det lov å ha is i magen.

Derimot forventer jeg at statsråden, regjeringen og stortingsflertallet innser at HRS eller 'Hege og Rita’s Service' kun er lobbyister og en tenketank for FrP – ikke integreringseksperter, og ikke foreslår å videreføre støtten over statsbudsjettet.

torsdag 2. juli 2009

Gateprostitusjonen på vei tilbake

I følge Aftenposten er gateprostitusjonen ikke forsvunnet et halvt år etter forbudet mot sexkjøp. På sin runde i byen kunne Aftenposten registrere både selgere og kjøpere av sex, godt synlig i bybildet.

Jeg har tidligere skrevet om Helse- og Sosialkomiteens tur til Stockholm hvor vi fikk høre om Stockholms erfaringer med sitt 10 år gamle forbud mot sexkjøp. Det Aftenposten viser til, samsvarer godt med erfaringene i fra Stockholm, hvor gateprostitusjonen nærmest hadde stabilisert seg på samme nivå som før forbudet. Vi er ikke helt der enda, men jeg frykter at det ikke blir lenge til.

Det er, som jeg tidligere har skrevet, tydelig tegn på at arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Jeg var blant de få fra Oslo-benken på Arbeiderpartiets landsmøte i 2007 som stemte i mot innføring av en slik lov, men når det først er innført er det - slik jeg ser det - helt avgjørende at politiet har sterkere sanksjonsmuligheter enn kun å bøtelegge.

Nylig kunne vi lese i diverse medier at 42 menn hadde blitt bøtelagt siden nyttår. Folk godtar boten, og vil selvfølgelig ikke klage og være de første som prøver sin sak i retten. Jeg mener det bør være mulig å straffeforfølge horekundene, slik politiet i Sverige bl.a. har tatt til orde for, om loven skal være effektiv.

Slik det er nå har kjøp av sex bare blitt noe dyrere - om man blir tatt. Det er ikke godt nok.

mandag 15. juni 2009

Wa-aleikum ... ? (Og med dere ...?)

Valget i Iran har resultert i opptøyer. Siste nytt er at den tapende presidentkandidaten Mousawi avlyser den varslede demonstrasjonen i frykt for et blodbak i Tehran. Ære være han for det.

I og for seg er det gledelig at den virkelige lederen i landeren, Ayatollah Ali Khamenei, lederen for det såkalte vokterrådet, har beordret en granskning av opposisjonens påstander om valgfusk - men jeg tror alle vet hva resultatet av den granskningen blir.

Det er lett å si 1-0 til de ekstreme kreftene etter det man ser i Iran. Men selv om jeg imøteså at den såkalte reformvennlige kandidaten vant valget, vil jeg ikke mene at det kontroversielle valget av Ahmedenijad i seg selv betyr at iranerne har avvist Obamas "fredshilsen". Det er først og fremst hans politikk framover som vil kunne gi oss noen indikasjoner på det. Desverre er det foreløpig lite som tyder på at Ahmadenijad vil føre en mindre provoserende og konfronterende politikk enn det han har ført de siste årene.

En annen aktør har også gitt "sitt svar" til Obamas tale. Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt i går en tale på Bar Ilan universitetet i Tel Aviv hvor han la frem det Fredrik Græsvik i TV 2 kaller "Netanyahu fredsbløff". Jeg er langt på vei enig.

Bibi forsøkte å invitere de arabiske og palestinske lederne til samtaler uten forutsetninger (prior condtions), før han listet opp flere; Israel må godtas som en jødisk stat, Jerusalem skal være Israels hovedstad, flyktningsproblemet må løses utenfor Israel, palestinske myndigheter må knuse Hamas og godta at Palestina er en avmilitarisert stat.

Riktignok brukte han ordet "palestinsk stat" som anses som et stort steg, men det var ingenting i hans tale som indikerte hvor staten skulle komme eller hvordan den skal bli en virkelighet, bare alt den måtte godta. Territoriell diskusjon kommer senere. Han lover (som Israel har skrevet under på før) at nye bosetninger ikke skal bygges eller at mer land konfiskeres med den hensikt, men den såkalte "naturlige økningen" tas det forbehold mot. Altså, intet nytt fra fronten.
Forståelig nok anses ikke talen som noe fredsbudskap men en provokasjon, eller som Jimmy Carter sier til avisen Haaretz; Netanyahu legger nye hindringer i veien mot fred.

Det blir spennende å se om Obama administrasjonen spiller med på bløffen og vender seg mot palestinerne for at de skal komme med innrømmelser eller om de sier "Takk, det var ett skritt, ta nå to til" ... Jeg tror mer på det første.

mandag 8. juni 2009

Assalam-u-Aleikum!

Det finnes ikke en bedre måte å innlede en samtale på enn dette; Fred være med dere.

Med profetenes hilsen innledet Obama sin velkjente tale til muslimene i Kairo sist torsdag, og det var de ordene som møtte millioner av muslimer verden over dagen etter gjennom diverse avisforsider (meg inkludert gjennom Dagsavisens). Å få beskrevet den politiske historien fra en amerikansk president slik en halvfornærmet muslim ville beskrevet den i møte med en såkalt orientalist/neokonservativ (eller rett og slett historieløs og dum) var helt fantastisk.

Utover det innledende og entydige fredsbudskapet er det historisk sus over ordene: I also know civilization’s debt to Islam. Mulig lista har falt kraftig etter 8 år med Bush, men jeg tror selv en kommunikator og retoriker som Bill Clinton aldri ville sagt noe slikt. Så vil mange kanskje mene det er infantilt, men man skal ikke kimse av akkurat disse ordene og den anerkjennelsen de representerer.

Det er ikke mange ting muslimer i dag er enige om - selv når det kommer til islam, men én ting er de skjønt enige om; De har en stolt historie.

Dette faktumet, civilization's debt to Islam, har, i muslimenes øyne, så altfor lenge blitt neglisjert, oversett og ikke blitt gitt den nødvendige anerkjennelse det fortjener. Matematikken, sosiologien, medisinen og ikke minst kunsten hadde ikke vært der den er i dag uten islam og den muslimske verden - også i Europa. Mer viktig; Islam har, som Obama anerkjente, vist gjennom sin historie eksempler på tolerante samfunn med fredfull sameksistens uavhengig av religion, rase og etnisitet.

Mangelen på denne anerkjennelsen, respekten og ydmykheten overfor islam og dens historie, som Obama viste, er en sentral forklaring (blant mange) på de voldsomme reaksjonene og følelsene i debatten rundt karikaturtegningene, på 11. september, Taliban, Al-Qaeda, Salman Rushdie, den iranske revolusjon - ja til og med gamle Egypts Gamal Abdel Nasser og hans pan-arabisme. Bildet av Vesten og USA som en arrogant, uforutsigbar og til og med løgnaktig aktør har sterke historiske røtter i Midtøsten (og kanskje hele den 3. verden) og er en sterk del av mange muslimers bevissthet.

Men plutselig fremstår ikke Vesten, representert av USA, som en arrogant og kunnskapløs aktør men derimot som kunnskapsfull, ydmyk og ærlig.

Det eneste som manglet var at Obama siterte koranen på arabisk.

Det andre jeg har lyst å kommentere er det mange stadig viser til; Vi hører hva han sier, så får vi se hva han gjør og får til. Det har de for så vidt helt rett i, og den berømmelige lista blir lagt stadig høyere, men øynene og oppmerksomheten bør ikke (bare) rettes mot den amerikanske presidenten, men (også) mot lederne i de muslimske land.

Under en fredagsbønn jeg overvar i USA for par uker siden i byen New Brumswick, sa en meget veltalende imam(student?) i sin fredagstale noe sånt som at det er en muslimsk plikt å svare på Assalam-u-Aleikum (og aller helst initiere fredens budskap). Nå har Obama gjort det. Initiert. Nå må "den muslimske verden" svare.

Skal man svare med sannhetens ord, må alle temaer ligge på bordet. Det være seg militant islamisme, Afghanistan, Irak, Guantanamo, oljeinteresser, Israel, Palestina, Irans atomprogram, Hamas' militarisme, demokrati, ytringsfrihet og ikke minst kvinners rettigheter. Det siste er kanskje det svake punktet ved Obamas tale; Han kritiseres for ikke å rette hard nok kritikk mot de brudd på menneskerettigheter, ytringsfrihet og kvinners rettigheter begått av regimene i land som Egypt, Saudi-Arabia og ikke minst Pakistan, alle land som står USA nært.

Men, A new beginning kommer ikke ved hjelp av én mann eller én stat (selv om man kommer langt) – ei heller over natten. Det blir heller ingen lett oppgave, for djevelen sitter som kjent i detaljene, men USA og amerikanerne, og derigjennom Europa, må først høre Ahmedenijad (Iran), Bin-Laden og Taliban, Hasan Nasrallah (Hizbullah), Ismail Haniyeh (Hamas) og resten av den muslimske verden svare:

"Wa-aleikum Salam!" - Og fred være med dere. Så kan vi snakke.

onsdag 3. juni 2009

Haakon Lie (1905-2009)

Håkon Lie er død, konstaterte jeg kort i forrige uke. Hva mer kunne jeg egentlig skrive? En person, en figur, jeg bare har lest om, hørt om, men aldri verken møtt, sett eller hørt. Kommentarer som Fredrik Mellems på min siste blogg er blant de mange utsagn som gjør at jeg føler jeg virkelig har gått glipp av noe. Det er forsåvidt mange av de gamle Arbeiderparti gutta (for å si det sånn) jeg både har lest og hørt mer om, og som jeg heller aldri har møtt, men så døde de gjerne både 10 og 15 år før jeg kom til ordentlig bevissthet. Haakon Lie derimot var langt mer politisk opplagt, helt til sin død, enn en hvilken som helst gjennomsnittspolitiker i Norge i dag (og definitivt meg).

Haakon Lie var en person man aldri sa adjø til skriver hans biograf Hans Olav Lahlum i ukens Morgenbladet, og hvis noen i en eller annen (parti)sammenheng sa noe som at ”når Haakon dør…” så var det alltid noen som rettet opp med ”Hvis Haakon dør…”.

25. mai 2009 døde han. 103 år gammel, og i morgen bisettes han fra Oslo Arbeidersamfunn.

Bare tallet gir frysninger nedover ryggen, ikke av skrekk, men av respekt.

Født i unionsoppløsningsåret 1905, og opplevd alt det selvstendige Norge har opplevd til nå, og det er ikke så stort lite. I motsetning til mange andre i sin alder iakttok han ikke bare utviklingen, men var en svært viktig og aktiv premissleverandør. Noen vil kanskje mene for aktiv. Den senere tid har jeg, med stor glede, oppdaget at også han gikk på Ila skole og lekte i Ila dalen (slikt gleder meg, og det overrasker meg at ikke Ila skole er mer kry av det?)

Barnslig nok kjente jeg Haakon Lie egentlig kun gjennom Einar Gerhardsens memoarer, og har enda ikke fått lest hans egen bok fra den tid Slik jeg ser det (1975), i tillegg til all snakket om Haakon i partiet og kjente han mest som den strenge partisekretæren på Youngstorget som jaktet på kommunistene. Men en ting har jeg skjønt: Hvis Ap var ørnen blant de norske partiene, var Haakon Lie vingene. Med sitt grundige arbeid i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) bidro han til at Ap ble en sterk og ikke minst skolert partiorganisasjon. Det var han, sammen med Einar Gerhardsen, som bygde opp det partiet som regjerte kongeriket Norge i 20 sammenhengende år etter andre verdenskrig, mange av de årene med rent flertall på Stortinget. (Helt alene var de ikke og hadde et godt lag med dyktige arbeidsfolk rundt seg…)

Det er først den senere tid jeg (og kanskje mange med meg) fikk øynene opp for Haakon Lie - igjen. Jeg satt i Ramallah i fjor høst (2008) og leste i Aftenposten at Haakon Lie skulle komme med en ny bok: Slik jeg ser det nå (2009). Det var, ikke overraskende, hans uttalelser om Israel som strengt tatt vekket min (og Aftenpostens) interesse. Nylig hadde jeg da lest Odd Karsten Tveits glimrende bok om Norges politikk overfor Israel fra 1978-1996 Krig og Diplomati, og var, som mange andre Palestina venner, mildt sagt sjokkert over Norges og Haakon Lies rolle på 50-, 60- og 70-tallet. I forordet til den boken, og med referanse til sin første bok Alt for Israel, refererer Tveit Håkon Lie slik: Israel fikk det de ba om, vi stilte ikke spørsmål. At Norge spilte en avgjørende rolle for Israels utvikling av atomvåpen er vel viden kjent. Leser man videre i historien om Norge-Israel, dukker navnet Haakon Lie (altfor) ofte opp; Han var blant annet den første utlendingen som rørte Vestmuren (klagemuren) etter at Jerusalem ble okkupert i 1967, og var en sann Israel-venn av hele sitt hjerte.

Arne Strand skriver at Israel for Haakon Lie var guden som sviktet. Så vil mange mene at Sionismen var en falsk gud – men nok om det.

hadde han endret sine synspunkter, var nyheten i Aftenposten.Vi glemte palestinerne, sa Haakon Lie om den perioden, og han utdypet videre: Jeg og andre venner av Israel glemte altfor lenge at palestinerne også var mennesker.

Sterke ord, spør du meg. Jeg husker jeg smilte ironisk for meg selv da jeg leste det. Jeg siterer fra min ”dagbok” 21.09.2008, hvor jeg etter å ha luftet ut min frustrasjon om muren, bosetningene og Norges politikk skriver: Dem sier at Haakon Lie har så mye å si [i partiet]… Han innrømmer nå at han/de på 60-70 tallet "glemte palestinerne" og er på den måten med i den gode, og for palestinernes del tragiske, tradisjonen at jo eldre man blir, jo "smartere" blir man [bl.a. Willoch og Carter], men hvordan; eller på hvilken måte påvirker det han sier norsk og Norges politikk opp mot Israel?" - Dessverre, konstaterte jeg, ikke så mye.

Det er kanskje på sin plass nå å påpeke at dette innlegget på ingen måte er ment som kritikk av Haakon Lie. Jeg tror han på at han alt fra 1967 mente at å bli igjen på Vestbredden var galt av Israel, og at bosetningspolitikken var en feiltakelse (Slik jeg ser det nå). Dette er mer et forsøk på en erkjennelse av at det Norske Arbeiderparti og norske sosialister - som kjøpte den sionistiske myten, slik Tilde Rosmer skriver i tidsskriftet Babylon, om "et land uten folk for et folk uten land", skylder palestinerne mer enn en Oslo-avtale - som døde 2-3 år senere.

Langt mer!

Jeg tror selv'n Haakon ville ment det.

Hvil i Fred Haakon Lie.

tirsdag 26. mai 2009

På reisefot 2

Haakon Lie er død, leste jeg i det jeg satt meg ned for å skrive om min tur til Amerika i går natt. Jeg følte det passet dårlig, men på en annen side var det også riktig. USA, Håkon Lies hjem under krigsårene var helt sentral i Lie’s utenrikspolitiske tilnærming og var kanskje kjernen i uenigheten mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen på 50- og 60- tallet.

Nå har jeg vært i det forgjettede land ti dager i regi av American Council for Young Political Leaders (ACYPL). (Følte at hele navnet var på sin plass…)

Skal ærlig innrømme; Jeg (også) har latt meg fascinere av det enorme landet over Atlanteren. The Land of the Free, hvor frihetsgudinnen med konstitusjonen i den ene og fakkelen i den andre hånden rager høyt og viser vei til Europas og verdens gamle og slitne. Leser man konstitusjonen, talene og ideene til personligheter som Abraham Lincoln, Thomas Jefferson, Martin Luther King og ikke minst Barack Obama er det nesten umulig å ikke la seg fascinere.

I løpet av 10 dager reiste vi, 3 fra Norge, 2 fra Østerrike, og en fra Italia og Storbritannia (alle unge minoritetsspråklige, med god blanding av såkalt 1. og 2. generasjon) på kryss og tvers i Amerika og møtte representanter/ organisasjoner som alle på hver sin måte jobbet med minoritetsspørsmål. Det være seg i politikken, media eller gjennom ikke-statlige organisasjoner/institusjoner. I Washington D.C. møtte vi bl.a. representanter fra Voice of America (VoA) og Arab American Institute (AAI). I San Jose besøkte vi organisasjonen Asian American for Community Involvement (AACI), en ikke statlig institusjon som fungerer som eldresenter, helsestasjon, ressurssenter og tilnærmet en interesseorganisasjon for det sør asiatiske miljøet i San Jose område. I tillegg til unge lokalpolitikere, deriblant ordføreren (Mayor) i byen Mountain View, varaordfører (Vice Mayor) i byen Campbell og andre – alle med såkalt minoritetsbakgrunn, før vi vendte tilbake til øst kysten hvor bl.a. kongressmedlemmer og andre pionerer i ”minoritetsmiljøet” sto på menyen.

Det var et interessant og lærerikt opphold, uten at det er lett å peke på hva konkret jeg har lært. Det var tankevekkende å møte spennende mennesker og høre deres utrolige opplevelser og erfaringer. Det være seg japanske amerikaneres internering i krigsleire (i frykt for forræderi) under 2. verdenskrig, eldre svarte som kjempet i mot raseskillepolitikken eller unge udokumenterte immigranter (illegale blant de konservative) som drømte om å bli forretningsfolk i dette nye landet. Godt blandet med alle de fantastiske menneskene som på hver sin måte jobbet for å bistå befolkningen på sitt vis.

Det var interessant å registrere at selv om så mye var annerledes var også svært mye likt.

Lettelsen over å bli kvitt Bush som en soleklar likhet.

Men selv i et land hvor Obama klarte å kjempe seg gjennom fargebarrieren er USA fortsatt et land som er sterkt rasedelt og splittet. Den såkalte minoriteten av farger (Communities of Color) eller folk av farger (People of Color) som de kalles, opplever fortsatt diskriminering, ekskludering og sosial ulikhet som fører til at de er overrepresentert i all statistikk med negative konnotasjoner. Selv om man ofte hører om innvandrere i USA som selv etter kort tid i det nye landet stolt proklamerer I’m an American er diskusjonen langs dimensjonen integrering/ assimilering minst like aktuell i immigrantenes land som i det homogene Europa. Såkalt minoritetspolitikere, uavhengig av fartstid, møter fortsatt de samme barrierene minoritetspolitikere i andre vest europeiske land. Det være seg fordommer, diskriminering eller manglende støtte i andre miljøer enn fra sine ”egne”.

Det var morsomt å høre de ressurssterke USA-fødte politikerne med bakgrunn i sør asiatiske miljøet fortelle at de (eller vi om vi prøvde oss) ville vært sjanseløse i andre delstater som i Utah, eller hvordan den ensomme bystyrerepresentanten med vietnamesiske bakgrunn – et miljø det politiske Norge ser svært lite til – opplevde nesten å få et krav om ”recall” (valg om å tilbakekalle valget) mot seg fordi det vietnamesiske miljøet ønsket å kalle en bestemt gate for ”Little Saigon”, mens hun (blant andre) mente at ”Saigon Business District” ivaretok langt flere interesser. Det var sågar en som gikk til sultestreik for å få henne ”tilbakekalt”. Både han og hun overlevde turbulensen.

USA som kapitalismens og konkurransementalitetens hjemland var noe jeg tenkte mindre på mens jeg var der, til tross for at vi besøkte The Educational Testing Service (ETS) - kjent for sine Toefl tester, men noe jeg stadig har blitt minnet på når jeg har uttrykt min begeistring for landet i vest den siste uken.

Men liberalismens og kapitalismens høyborg, og FrPs utstillingsvindu, viste tydelig sine preg. Det meste var organisert privat, i mange tilfeller, som eksemplet AACI, til det positive, men på mange områder på randen til det triste. Det aller groveste var kanskje det vi opplevde på Ellis Island. Ankomstøya for flere millioner immigranter til USA mellom 1890-1954. Bortimot halvparten av dagens amerikanere kan spore minst en i sin familie som landet på Ellis Island. Øya ble stengt i 1954 og hele komplekset med sin ankomsthall, ventehall, sykehus og ikke minst fengsel ble liggende helt brakk, og naturen tok tilbake sitt. Først på 80-tallet gjorde en privat innsamlingsaksjon det mulig å restaurere og gjenåpne Ellis Island. I mellomtiden hadde trær vokst mellom vegger og tak og båten som fraktet flere hundre tusen tredje klasses passasjerer (første og andre klasses passasjerer gikk rett i land i NYC) den korte turen fra NYC til Ellis Island hadde rett og slett sunket stående på på brygga utenfor ankomsthallen. Der ligger den fortsatt, og fungerte, i alle fall for meg, som et skrekkeksempel på hvilke konsekvenser en uansvarlig statlig/kommunal kulturpolitikk kan ha.

Og siden jeg så diskret er inne på kritikk av FrP; Jeg ville likt å høre FrPs retorikk hvis utviklingen i Norge virkelig hadde gått som i USA, slik de ønsker, hvor delstaten California har et flertall av amerikanere med ikke-hvit bakgrunn med 37 % såkalte Hispanic American og 12 % Asian American (6% African American) hvor 26 % av disse er utenlandsfødte. Eller hvis speakeren på Ullevål Stadion på en VIF kamp annonserte alt på arabisk/urdu i tillegg til norsk, som på Giants stadium i NYC hvor alle annonsene også ble gitt på spansk..

Det var videre interessant å observere hvordan spørsmålet ”Hvor kommer du i fra egentlig” – et spørsmål jeg tidligere har kommentert, var et ikke-eksisterende spørsmål. Dette samtidig som mange stolt skiltet med sin arv fra diverse europeiske, latin amerikanske eller sør asiatiske land. De elsket, og fikk lov til det, sitt gamle og sitt nye hjemland på en og samme tid. Som nevnt var diskusjonen integrering/assimilering vel så levende i USA som her hjemme. Eksempler på sør asiater som tok til seg nye ”engelske” navn, pga. mobbing, sto fram som det ene ekstreme vs. familier som nektet å snakke engelsk mellom husets fire vegger på den andre siden.

At det spørsmålet har en mindre viktig tilknytningsfaktor kom tydelig fram da en jentegjeng i New Brumswick (New Jersey), uten å trekke en mine, introduserte noen av oss på byen som ”Mr. Norway, Mr. Austria og Mr. Italy”. Mens de samme herremennene på byen i sine hjemland og i Europa generelt i langt større grad vil bli sett på som pakistaner, egypter og marokkaner, eller i beste fall 2. eller 3. generasjons innvandrer, inntil vi evt. vinner i Musikk Grand Prix eller skårer det avgjørende målet i et fotballsluttspill for landet.

Det som derimot betydde noe, i alle fall for jentene, var om vi trodde på en gud.

tirsdag 5. mai 2009

På reisefot

Har vært på en reisemaraton gjennom verden de siste ukene. Sverige, Danmark, Nederland, Latvia (strengt tatt bare flyplassen, men 4 turer på tre uker teller) og Israel/Palestina har vært besøkt og til helgen venter USA (i 10 dager).

Turene har hatt ulik målsetting, fra ”harrytur” på danskebåten til studietur med Helse- og Sosialkomiteen til Stockholm og København i midten av april. Det var spennende å høre om erfaringene Stockholm hadde gjort seg etter sitt ti år gamle forbud mot sex kjøp. Arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Stockholms tall over gateprostitusjonen – som nærmest har stabilisert seg på samme nivå som før forbudet, bærer tydelig bud på det. Dette vet regjeringen godt, og jeg regner med at regjeringen parallelt med faktisk å straffeforfølge, ikke bare bøtelegge, horekundene, også har en helhetlig tilnærming til problemstillingen gjennom et godt hjelpeapparat og gode exit-muligheter for de jentene (og guttene) som måtte ønske det - da også trafickingofre.

Nok om det.

Selv om jeg gleder meg stort til å reise til USA (skal delta i et utvekslingsprogram tilrettelagt av ACYPL i 10 dager) var jeg mest spent på reisen til Vestbredden/Israel av mine planlagte reiser. Utover den normale usikkerheten/spenningen som er knyttet til å få adgang til Israel/Vestbredden, var jeg utrolig spent på å se hvordan menneskene på Vestbredden - og særlig vennene mine - hadde det i "boblen" Ramallah. Det var bare 4 måneder siden jeg forlot Ramallah, men samtidig var "alt" forandret. Over 1400 palestinere var døde siden sist, og palestinere på Vestbredden - som i og for seg ikke ble rammet av krigen - var vitne til at Israel nok en gang viste dem at palestinernes liv var langt mindre verdt enn israelske liv. Denne gangen var selv deres egen president enig med Israel. "Vi vet vi kan ydmyke dere, og vi gjør det… igjen", og selv om verdensopinionen protesterte fikk Israel holde på med sitt inntil den nye presidenten i USA skulle komme på plass.

Utover bombingen av Gaza var det blitt gjennomført valg i Israel, og en høyre(ekstrem) orientert regjering under ledelse av Benjamin Netanyahu var allerede et faktum. Å høre Netanyahu karakterisere seg som partner in peace er for meg en stor vits, men større politiske overraskelser har skjedd. Antakelig er det en like stor vits for andre at Hamas nå godtar en palestinsk stat langs 1967 grensene (i bytte mot 10-årig fredsavtale), men er spent på reaksjonene fra verdensopinionen.

Det ble en hektisk uke på Vestbredden, og som tidligere ble det mange inntrykk på svært kort tid. Tror det var verre for kollegaene mine, men det gjør inntrykk å møte barnefamilie nærmest låst inne i sine hjem av sine naboer fra helvete (les: settlere), rike Fatah skikkelser sveiende med sine diplomatpass, fantastiske kyllingvinger og mat, unge studenter i kø ved kontrollposter på vei til og fra universitetet, religionens sterke tilstedeværelse og ikke minst unge israelske soldater (og tilsynelatende sivile) med sine M16 over skulderen eller i beredskap rettet mot enhver passerende bil. Alt i løpet av 8 dager.

Eller, 7.5, med tanke på at 7 timers sikkerhets kontroll på Ben Gurion (Tel Aviv) ved ankomst ødela en halv dag.

Det er ikke lett å formidle alle inntrykkene med ord, men jeg tror ikke jeg bommer grovt hvis jeg påstår at livet på Vestbredden (og særlig Ramallah) putrer videre. Selvsagt bærer de preg av det som skjedde i Gaza, men det er nesten så man er blitt immune mot antall døde ”brødre”. Det er ikke likegyldighet heller, men mer uttrykk for resignasjon hvor det tas én dag om gangen, så får tiden vise hva morgendagen bringer. Noe alternativ finnes vel heller ikke. Enhver form for protest blir slått hardt ned på av de palestinske myndighetene, eller israelske hæren, og bruk av mild tortur (for å bruke det uttrykket) i palestinske og israelske fengsler er slettes ikke uvanlig. En av mine venner, selvsagt i følge seg selv, ble godt kjent med elektrisitet – og det på sin egen fødselsdag, i palestinske myndigheters forvaring etter demonstrasjonene i Ramallah i vinter.

Skal man tro de fleste internasjonale rapportene fra situasjonen på Gaza er Vestbredden og særlig Ramallah rene himmelen i forhold – og tro meg, Vestbredden er ingen himmel.

Oslo avtalen og tostatsløsning kontra énstatsløsning ble grundig diskutert, og det var mange meninger om saken. Moshe Arens har en kommentar i dagens Haaretz hvor han på sitt vis begrunner hvorfor en tostatsløsning ikke er gjennomførbar i dag. Jeg er uenig i halvparten av premissene, men delvis enig i konklusjonen.

Én slik premiss, som Arens, men også andre ofte bruker, er antall palestinere på de ulike stedene i regionen. Jordan har etter Arens beregning tilnærmet 100% palestinsk befolkning, mens Gazastripen allerede er ”jødefritt” og kontrollert av Hamas som "sammen med Iran kun anser tilintetgjørelse av Israel som løsning på palestinernes problemer". Jeg vet at Hamas’ charter vil bli slengt i mot meg, men antallet jøder og sameksistens har bare unntaksvis vært et problem for palestinerne. Det er sionismen som anser det som et problem. Når målet er en jødisk stat for alle jøder i verden, er noen millioner palestinere bare i veien, og 20 % palestinere (arabere) innenfor landets egne grenser nærmest en direkte trussel.

En stat hvor jødene og arabere bor sammen er en trussel mot sionismen, ikke mot jødene eller palestinerne i det historiske Palestina.

Palestinere på sin side er ikke opptatt av antall jøder, men mer av å være frarøvet sine egne vannressurser, de over 300.000 bosetternes ulovlige okkupasjon av deres land, bosetternes gjentatte vandalisering av deres levebrød eller Israels oppstykking av deres land gjennom over 700 km. mur (eller separasjonsbarriere på fint) eller over 600 kontrollposter osv…!

Overgangen var i så måte stor å vende tilbake til hjemlandet i forrige uke, hvor de største nyhetene var om KrF kanskje ønsket et samarbeid med FrP, at Fritt Ord prisen skulle ha vært gitt en som aldri provoserer framfor en som provoserer og en meningsløs innvandrerquiz.

Jeg fikk forresten kun 6 rette på Hylland Eriksens innvandrerquiz, og 5 rette på Abid Rajas.

Nå venter det store kontinentet på den andre siden av jorden. Integreringsarbeidet er blant hovedtemaene, og jeg gleder meg til å finne hvilke quizspørsmål som er løsningen på deres integreringsspørsmål.