Til Odd Børretzens minne

Odd Børretzen ble et bindeledd for meg inn i norsk kultur. Mormoren hans bodde i Øvre Sirdal. Norskere blir det ikke. Hun var rasist, og han var meget glad i henne. Og jeg ble glad i ham.

Det var i 1997, midt i forberedelsene til Operasjon Dagsverk-kampanjen i Oslo, at jeg på et kontor i Torggata 26 ble introdusert for Odd Børretzen for første gang. Det var sangen om de litt senile, pensjonerte generalene med kakesmuler i tennene som knuste en høne for å lage en omelett.

Det gikk ikke lenge før jeg oppdaget at kjærligheten var gjensidig. Han elsket også meg! Like mye. Hver natt kom han til meg – sin brune prins, som han synger om i sin Vuggesang. Hver natt fikk han meg til ikke å bry meg om det der ute. Om Pakkis eller hvor mye jeg kostet dem. Han passet på meg. Hver natt. Ved sengen min.

Når jeg trengte en Salme til Allah, var det Odd Børretzen som sang den. Ikke imamen, men han – den gamle musikanten. Det var han som ba den allmektige pent om å komme ned til Prinsdal og ta inn på hotell. Slik at Han kunne forstå at jeg bare var folk, og det er så lett å være der oppe og være Allmektig.

Selvfølgelig lærte jeg sangene. Og jeg sang. I ny, og enda mer i ne. Han ble mitt alibi til å kalle meg norsk. Selv Christian Tybring-Gjedde fikk høre min sang. I år 2000, eller var det 2001, da han var på Blindern og i en debatt i regi av Pakistansk studentersamfunn (PSS) presenterte sine tips til innvandrerforeldrene om oppdragelse, råd han nylig gjentok i NA24.

Jeg kunne ikke unngå og stille ham spørsmålet: Kjære Tybring-Gjedde, jeg hører deg fortelle hvordan jeg skal lære norsk kultur. Og jeg har lært meg at Børretzen, og Lillebjørn og Cornelis (om nederlenderen var aldri så svensk) er en vesentlig del av norsk kultur. Jeg har lært meg (og jeg sang): Og Carl I. Hagen er stor og skjønn, og er så glad at du kommer. Han smiler til deg med smilet sitt, og sier om du skulle tvile litt. Kom i mine armer, her er det ømhet og varme. Jeg skulle bare ønske at du forstod at også Kishore, Jigjit og Mehdi Hasan er verdifulle for meg. Kunne ikke du også være interessert i å lære nye musikalske uttrykk, Tybring-Gjedde? Vil du ikke lære å synge: Hame tumse pyar kitna, ye ham nahin, jante?

Da som nå er han meg svar skyldig. Alt jeg fikk, og alltid hadde fått fra Tybring-Gjedde og FrP var: Imamer er dumme. Muslimer er dumme. Du er dum. De sa det ikke slik, naturligvis. Men i kommunikasjonsbransjen er det noe som heter ”etterlatt inntrykk”, det publikum sitter igjen med fra det politikerne har sagt. Jeg tror ikke at det er akkurat det du mener å si, Tybring-Gjedde. Men kan du skjønne at en liten brun prins trenger noe annet enn det du sier for å ville gripe den norske kulturen? Litt anerkjennelse. Litt forståelse. En liten håndsutrekning.

Det er det Børretzen ga meg i 1997. Takk, Odd Børretzen.

Hvil i fred.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 20.11.2012

I dag er vi alle jøder

Jeg vil verken bekrefte eller avkrefte om jeg synes du er en møkkamann, Ubaydullah.

Det får være opp til enhver å spekulere i hva det menes med denne kommentaren, men under det fargerike håndklede på hodet, bak det kvasi-fromme skjegget og ikledd høyvannsbuksene lirer du av deg den ene dumheten etter den andre.  Den siste er at du verken vil bekrefte eller avkrefte at du truer norske jøder.

En menighet i Oslo, et trossamfunn, er ikke en del av okkupasjonsmakt. Ei heller et helt folkeslag, uavhengig av okkupasjonen det er snakk om. Hindutemplet på Ammerud er ikke ansvarlige for Indias okkupasjon av Kashmir. Marokkanske kultursentre i Oslo ikke av Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, tyrkeren på hjørnet ikke av okkupasjonen av Nord-Kypros. På samme måte er ikke din gamle menighet skyld i skuddene på Malala Yousafzai. På samme måte er heller ikke du skyld i de skuddene.

Vi muslimer er én nasjon og ett folk, har du uttalt. Nå anses neppe jeg som muslim i dine øyne og dermed ikke en del av ditt folk (og godt er det), men jeg kan ikke skjønne hvem som vil assosieres med deg og din nasjon?

Bak dine ”insha’ allah”-er og ”fred være med ham” skinner ditt hatefulle og forskrudde sinn så tydelig frem at det i grunn er latterlig å ta deg alvorlig. Men som du selv uttaler: det er riktig å reagere når man mener at det er noe urettferdighet som kommer opp i samfunnet. Og dine kommentarer og uttalelser er ikke bare urettferdige (i ordets rette forstand), uanstendige og uislamske, men så urimelige at det er umulig ikke å reagere.

En uke etter at båten Estelle trosser den israelske militærmakten og forsøker å bryte den israelske blokaden av Gaza med sitt seilas til Gazastripen, og mens israelske jøder som Elik Elhanan, Reut Mor og Yonathan Shapira tar i mot elektrosjokk og fengselsstraff for slik å ha vist sin avsky mot okkupasjonen, står du på Birkelunden og ”verken avkrefter eller bekrefter” en trussel mot en gruppe mennesker i Oslo. En skulle jo anta at dine såkalte studier i religion hadde lært deg at det er forbud mot å angripe religiøse bygg? At kun stridende i en krig er legitime mål og ikke hele folkeslag? Og helst ikke 2000 km unna selve okkupasjonen.

Verdens okkupasjoner trenger verdens oppmerksomhet. Vi trenger Estelle. Urettferdighet trenger idealister! Bloggere! Ja, som vi har sett de siste to årene – sågar revolusjoner! Det siste de trenger er idioter som deg!

Du skal få kle deg som du vil, Ubaydullah. Du skal få ha så langt skjegg du bare orker. Men du skal ikke uimotsagt få å spre ditt budskap av hat og spre frykt med dine uttalelser og meninger i min by. Det kan jeg bekrefte. Og du krysser ikke bare moralske grenser – du truer mennesker på livet. Jeg setter min lit til politiet om at du ikke får gjøre det ustraffet. Insha’ allah. Du, og dine kompiser i ummah’n din har allerede fått holde på altfor lenge.

Det er nok nå, Ubaydullah. Jeg sørger over hva du gjør med islams navn. Men idag er det ikke det som er det viktigste: I dag burde vi alle bli støttemedlemmer av Det mosaiske trossamfunnet.

Innlegget ble publisert første gang på Minvervanett.no 25.10.2012

Arbeidsseier!

Først, gratulerer med dagen til alle rødgrønne velgere! For en fantastisk opplevelse, og for en fantastisk dag. Takk til alle som gjennom valgkampen har stått på for det rødgrønne flertallet med smått og stort; stått på stand, banket på dører, twitret og blogget, delt ut roser og ikke minst stemt på de rødgrønne partiene. Dette var en klar arbeidsseier, og en meget viktig seier!

Resultatet overrasket nok mange, deriblant meg. Det var en jevn valgkamp og i meningsmålingene vippet flertallet hele tiden. Det mest overraskende var nok likevel det dårlige resultatet til Venstre. Partiet viste en nedadgående tendens på meningsmålingene, men at de ville havne under sperregrensen så jeg ikke komme. Partiet led nok, som de andre mindre partiene, av at folk stemte på ”sin” statsminister, om det var Jens, Erna eller Siv, noe resultatene til SV, KrF og SP også viser.

Et uheldig resultat av dette ble at Vs andre kandidat i Akershus, Abid Raja, til tross for sin energiske valgkamp, ikke lyktes i å kapre en plass på stortinget. Til tross for de politiske uenighetene jeg har med han, så synes jeg det er synd. Han ville ha vært fin å ha på stortinget, men regner med å både se og høre mer fra hans side i årene fremover.

Jeg tror videre at stortinget ville hatt godt av å ha flere representanter med innvandrerbakgrunn enn én som det nå ser ut til at det vil bli. Aps Hadia Tajik ser ut til å være den eneste som vant et mandat og selv om jeg tror hun vil gjøre en glimrende jobb, for alle, så tror jeg stortinget og minoritetsbefolkningen ville hatt godt av å ha flere energiske representanter på stortinget. Det er en viktig verdi at stortinget representerer befolkningen generelt, og med ett mandat av 169 vil den ”etniske minoriteten” fortsatt være kraftig underrepresentert på stortinget. Det er dumt, synes nå jeg.

Men nå skal valgseieren nytes, og regjeringen må vise at de hundretusener av folk som har stemt på dem, ikke har gjort det forgjeves. Utfordringene står i kø og det blir spennende å følge regjeringen med et fornyet mandat – i fire nye år!

Godt valg!

Det er ikke mye mer som trengs å sies i dag. I dag er det vår tid til å avgjøre hvordan stortinget skal være sammensatt i fire år framover. Jeg anbefaler folk å stemme rødgrønt, fordi jeg mener regjeringen har vist at dem klarer å gjennomføre det de lovet. Det eneste man vet med sikkerhet er at det blir utrolig jevnt. Det har vært en lang og hard valgkamp, og i kveld er alle politikernes store fest kveld. Jeg lar Anders Hegers kommentar i Dagsavisen i dag være ord til ettertanke for dagen:

"Når historikerne en gang skal oppsummere valgkampen, vil det mest interessante ikke være PR-rådgivernes forhold til partiledernes vekt. Ikke engang prosentflisespikkeriet eller de fantasifulle koallisjonskonstellasjonene. Nei, det mest påfallende, sett på avstand, er at dette var året da Verden (vi husker denne opphopningen av land der ute, gjør vi ikke?) endelig forsvant fullstendig fra norsk bevissthet."

http://www.dagsavisen.no/meninger/article439135.ece

Bruk stemmeretten!

Det er den klare oppfordringen fra alle i disse dager, også fra statsminister Jens Stoltenberg. På sin blogg forklarer han at det ikke er FrP, Høyre eller andre partier som er Aps største motstander, men sofapartiet.

Les hele innlegget og se video her:

http://jens.mittarbeiderparti.no/-/bulletin/show/422087_sofapartiet-og-det-perfekte-parti

Bruk stemmeretten og få dine kjente til å gjøre det samme!

Husk at det i Oslo er valg både søndag og mandag. Søndag er valglokalene åpne fra 16-20, og mandag fra 9-21.

Godt valg!

Det store asylvalget

Valget i 1989 blir ofte omtalt som det store innvandrings- og asyl valget i norsk historie. Norge opplevde hadde siden 1987 opplevd store ankomster av mennesker som søkte asyl i Norge, og FrP suste inn på Stortinget og gjorde sitt, til da, beste valg. Mye tyder på at asylpolitikken igjen vil være avgjørende for veldig mange når de vil avgi sin stemme mandag 14. september.

Det anslås at det i 2009 vil være 18.500 mennesker som vil søke asyl i Norge. Til nå har litt over 11.500 søkt asyl i år. (Hvor FrP får sine tall over 20.000 får dere spørre dem om). Disse tallene har variert lenge. I perioden 1994-98 lå antallet asylsøknader på mellom 1500 og 2400. I 1998 steg tallet til 8374, for å fortsette å stige fram til 2002 da til 17.800 (under Jern-Erna), før det igjen sank til under 5000. I 2007 begynte antall asylsøknader igjen å øke og kom over 7000, og over 14.000 i 2008. http://www.udi.no/upload/Nyheter/nyheter%202008/alle.pdf (s. 25).

Disse tallene er ikke ensbetydende med antallet som får innvilget asyl i Norge. Innvilgelsesprosenten er ikke særlig høy i Norge. I 2007 ble det gitt oppholdstillatelse i 58 % av sakene, mens denne andelen sank til 41 % i 2008. Alle saker blir ikke en gang realitetsbehandlet i Norge pga. den såkalte Dublin forordningen; dvs. at personen skal få eller har fått beskyttelsesbehovet sitt vurdert i et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet (stort sett hele Europa). I løpet av 2008 realitetsbehandlet UDI 7 400 asylsøknader mot 5 000 i 2007 (UDI.no).

Med tanke på at det i verden i dag er 42 millioner mennesker på flukt fra sitt hjemsted er det rart at ekspertene strides om årsakene til de høye tilstrømningen av asylsøkere til Norge, men det er flere årsaker og mye psykologi som spiller inn når folk velger å komme til Norge for å søke asyl. Norge med sin sterke engasjementspolitikk og høye score i bo- og leveforhold gjør landet til et attraktivt reisemål.

Det er en menneskerett å søke asyl, og det er FNs Flyktningkonvensjon fra 1951 som definerer hva som kvalifiserer en person til asyl i et land. Konvensjonen slår fast at personer som "med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse…" (Konvensjonens artikkel 1A.)

Det er da opp til UDI å vurdere om en søker oppfyller dette vilkåret. I tillegg til Flyktningkonvensjonen er Norge bundet av bl.a. Europeiske menneskerettighetskonvensjonen som hindrer Norge i fra å sende folk tilbake til land der en flyktning står i ”en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling” (utlendingsloven § 15). Derav den mye omtalte Krekar-saken.

Det er viktig at man diskuterer asyl- og innvandringspolitikken til Norge, som alle andre temaer, men når FrP leder Siv Jensen (og andre) mener at det er asylankomstene og integrering av disse i det norske samfunnet som er hovedutfordringen til Norge i dag, så bommer dem grovt.

I følge SSB er det i Norge i dag 508.000 personer som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. 36 % av disse har norsk statsborgerskap, og utgjør til sammen 10,6 % av befolkningen. Om lag halvparten (233 000) er personer med bakgrunn fra Europa. 264.000 har sin bakgrunn i Asia, Afrika og Sør- og Mellom Amerika.

Det er et mindretall av innvandrere som har status som flyktninger. Ved inngangen til 2008 bodde det 132 400 personer med flyktningbakgrunn i Norge, og utgjorde 2.8 % av Norges befolkning (SSB). I all hovedsak er innvandrerbefolkningen i Norge tidligere arbeidsinnvandrere som har bosatt seg her, deres etterkommere eller innvandret ved at norske statsborgere har giftet seg med folk fra et annet land. I 2008 var det for eksempel snakk om ca. 20.000 mennesker som fikk opphold gjennom familiegjenforening.

Ved å utelukkende fokusere på asylankomstene gjerne med snev av skrekkscenarioer som økt kriminalitet og økt konfliktnivå, så underkommuniserer man realitetene. Bevares, det er knyttet en rekke utfordringer til asylinstituttet, også når det gjelder negative ting som kriminalitet begått av asylsøkere, men å skape inntrykk av at alle asylsøkere (el. et stort flertall for den saks skyld) bedriver kriminalitet, eller blande kortene med kriminelle bander fra øst Europa er rett og slett å feilinformere eller direkte løgn!

Den største utfordringen til det nye Norge er ikke å redusere/stanse antall asylanter, men å inkludere personer med innvandrerbakgrunn som har bodd her i lang tid, mange til og med født og oppvokst her, i samfunnet. Å skape det Gahr Støre kaller ”det nye vi”.

Mye tyder på at det går veldig bra med integreringen i Norge. Flere og flere tar høyere utdanning og stadig flere kommer ut i relevant jobb. Likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere høyere enn blant den etnisk norske befolkningen. Den registrerte arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere gikk opp fra 4,0 prosent i mai 2008 til 6,8 % i mai 2009. I resten av befolkningen gikk den registrerte ledigheten opp fra 1,2 til 2,2 % (SSB).

Det er utfordringen i det nye Norge, og det gleder meg at partisekretær Raymond Johansen (Ap)erklærer lik yrkesdeltakelse for innvandrerbefolkningen som en av de viktigste målsettingene for Arbeiderpartiet de nærmeste 10 år.

Fattige jøder i Hebron…

… mot de "styrtrike" palestinere trodde jeg Jan Simonsen skulle legge til i gårsdagens blogg. Han var ikke langt unna (pga. norske og internasjonale penger), men nøyer seg med å tegne et bilde av fattige og fredselskende jøder satt opp mot et hav av (ukontrollerbare) palestinere i Hebron. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg leste det. Aller mest ville jeg filleriste han, men tviler på om jeg hadde klart å riste han noe særlig, så prøver meg på et saklig svar:

Det er meget mulig at den jødiske befolkningen, eller bosettere, i Hebron by er fattige, men de er rikelig utstyrt med en velkjent nådegave!

Det er korrekt som Simonsen skriver at det er et lite mindretall av jødisk befolkning, rundt 4-500 mot en solid majoritet av palestinere, i Hebron by, men kjære Simonsen, det er mulig at du (og dine lesere) er av den overbevisning at Hebron tilhører jøder, ferdig snakket, men å beskrive disse bosetterne, som selv etter israelske standarder regnes som ekstreme, som ofre for palestinernes ”blinde terror” blir bare latterlig, selv fra en populist.

I en lykkelig én statsløsning (et stort Palestina/Israel for alle) eller tostatsløsning (med Israel og Palestina side om side) hadde ingen hatt problemer med hvor den ene eller den andre bodde eller jobbet, så lenge det foregikk på lovlig vis. Simonsen glemte å nevne at det i Hebron for det første eksisterer en folkerettsstridig okkupasjon (med Israel som okkupant for de som var i tvil) og videre en økning av israelsk befolkning på okkupert territorium gjennom folkerettsstridige bosetninger som Kiryat Arba i utkanten av Hebron og 3-4 litt mindre som Tel Rumeida plassert midt i Hebron by.

Den skuddsikre bussen Simonsen kjørte i burde vært et lite hint om at noe var galt.

Men okkupasjon eller ikke, så er det sjeldent en majoritet synes noe om en minoritet som flytter inn i et nabolag ved å okkupere andres hus og eiendom (som det nevnte "fredens hus"), gjøre livene til de gjenværende til et levende mareritt og kommer i følge med fullt utrustede elitesoldater. Det går ca. 10 soldater pr. bosetter i Hebrons gamleby, som holdes stengt av okkupasjonsmakten for palestinere.

De må gjerne være fattige, men særlig forsvarsløse eller fredelige er de neppe.

Den israelske informasjonssentret for menneskerettigheter på de okkuperte områder B’Tselem, for øvrig en meget god informasjonskilde, delte for noen år tilbake videokameraer blant de palestinske innbyggerne slik at de kunne dokumentere den volden bosetterne utsetter dem for til daglig. Under følger noen videoer med hverdagslivet på Hebron.

Tviler på om Simonsen tar en titt, men gjør det du!

http://www.btselem.org/english/Video/20070416_Tel_Rumeida.asp

http://www.btselem.org/english/Video/200705_Hebron_Introduction.asp

http://www.btselem.org/english/Video/20061026_Olive_harvest.asp