Militant sekularisme

Det er ikke bare i USA en ikke ønsker å bli for nært knyttet til islam (eller muslimer) av sine politiske motstandere. Barack Obama har brukt mye av sin dyrebare tid i mediene for å bedyre sin kristenhet, og holdt på å si; avstand til islam. Det siste har vel ikke skjedd, men det er ikke langt unna det som nå er i ferd med å skje i Tyrkia.

En grunnlovsdomstol skal i løpet av noen uker avgjøre hvorvidt dagens regjeringsparti – Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) – er et religiøst parti og dermed i strid med Tyrkias sekulære grunnlov. Som kjent dannet Mustafa Kemal Atatürk Tyrkia i 1923 i det gamle Osmanske rikets kjerneområde. Men Atatürk gjorde noen radikale endringer i forhold til sine forgjengere. Han erstattet det arabiske skriftspråket med det latinske og han slo fast i den nye grunnloven at Tyrkia var en sekulær stat, med militæret som voktere av denne sekulariteten. Denne oppgaven har militæret tatt svært alvorlig, og har ved en rekke anledninger intervenert i Tyrkias politiske liv. Da kan man snakke om den sekulære ekstremismen da...

Det stemmer at partiet politisk stammer i fra et tidligere religiøst parti, men det utslagsgivende for anklagen har vært at AKP nylig gjorde et forsøk på å tillate bruk av hijab ved tyrkiske skoler/universitet. Altså, oppheve forbudet mot hijab (innføre friheten, om du vil), og ikke påby det. Dette blir av mange i Tyrkia sett på som en islamistisk handling og dermed i strid med grunnloven. Konsekvensen (for AKP) av en negativ kjennelse fra grunnlovsdomstolen kan være at et parti med rundt 40 % oppslutning vil bli forbudt, hele regjeringen til statsminister Recep Tayyip Erdogan vil måtte gå av og rundt 70 andre politikere vil måtte oppgi sine posisjoner.

Er det ikke utrolig?

Det er ikke første gangen AKP og statsminister Erdogan blir beskyldt for å være representant for en religiøs (muslimsk) agenda. Under valgkampen i fjor sommer vakte det stor oppmerksomhet at hans kone opptrådte offentlig med hijab. Landet var på randen av militærkupp fordi det alltid lojale militæret ser på det som sin forbannede plikt å befri landet fra den slags ufinheter. I USA blir muslim beskyldningene mot Obama ansett som det største hinderet i hans vei mot det hvite hus. Som en kamerat sa til meg, det er bare å gjenta Barack Hussein Obama mange nok ganger, så har John McCain seieren.

Statsminister Erdogan har rett i at en og en halv milliard muslimer følger med og er opptatt av hva som skjer i Tyrkia. Det vil ikke være første gang at et muslimsk parti blir forbudt eller at en lovlig og demokratisk valgt muslimsk (eller islamistisk om du vil) regjering blir avsatt med tvilsomme midler, enten i Tyrkia eller andre steder av verden. Det vil bety et ytterligere slag mot de moderate muslimske kreftene som kjemper for demokratiske prinsipper i mange land, og gi mer ammunisjon til de som forfekter en mer ekstremistisk agenda. Hva amerikanske muslimer tenker om de stadige dementiene til Obama kan man bare lure på.

At det skal bli en uting at folk fremviser sin overbevisning, sin tro, offentlig med stolthet eller at man blir beskyldt for å være agent for en fremmed makt og ansett som et virus som vil spise samfunnet innenfra fordi man kanskje er muslim eller har muslimske røtter har jeg liten forståelse for i såkalte pluralistiske demokratiske samfunn.

Tiggersta(n)den.

Tiggersta(n)den har vært sterkt i fokus de siste ukene. Det begynte vel med Håkon Lies krasse uttalelse om å bli kvitt de utenlandske tiggerne i forrige uke, så har det gått slag i slag etter det. Selv jeg fikk mine cm. i mediene, men ble vel mer eller mindre overkjørt av Rune G. og Jan Bøhler i Dagsavisen dagen etter som nærmest var enige med Haakon Lie. Nå skal jeg veie mine ord med omhu. Man snakker for det første ikke mot Håkon Lie, men når både Rune G. og Jan B. er ute med det samme budskapet, skal jeg være forsiktig, men jeg er uenig i deres tilnærming.

Grunnen til at man ønsker de utenlandske tiggerne bort er at disse anses som såkalte profesjonelle tiggere. De gjør det på heltid, for å si det sånn. Og det har man problemer med. Selvfølgelig bør man forsøke å komme i dialog med dem og hjelpe dem på andre måter så langt det lar seg gjøre, slik Jan Bøhler foreslår, men den insinuasjon jeg hører er at mens de norske tiggerne tigger pga. nød og elendighet, så tigger de utenlandske tiggere (og det er vel rom-folket vi snakker om) fordi de mer eller mindre har lyst. Jeg er ikke så sikker på om jeg godtar det sånn umiddelbart. Jeg har mer tro på det Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA sier: – De er rett og slett fattigfolk som sårt trenger penger. Da tror jeg ikke, som jeg sa til Dagbladet, at et forbud er veien å gå. De skjebnene, norske eller utenlandske, vil ikke bare forsvinne.

Jeg misliker sterkt den distinksjonen som gjøres mellom norske og utenlandske tiggere selv om jeg også ser forskjellen, men til syvende og sist tigger de fleste fordi de må. Det har irritert meg lenge at mange av tiggerne sitter med "jeg er en norsk uteligger"-skilt foran seg når de tigger. Som om det skulle utgjøre en forskjell? Faktisk er det en grunn til ikke å gi dem penger, de har tross alt en velferdsstat til å ta vare på seg. Det har sjeldent de utenlandske tiggerne. At bladet =Oslo heller ikke har vært tilgjengelig for de utenlandske tiggerne gir jo disse ingen annen mulighet. Dette bør =Oslo klare å finne en løsning på slik dem f.eks. har i Storbritannia med bladet The big Issue.

Argumentasjonen videre er ofte at de utenlandske tiggerne er innpåslitne, frekke og til og med aggressive. Det kan selvsagt ikke være slik at eldre mennesker engster seg, eller unngår bestemte deler av byen pga. de innpåslitne tiggerne. Kan ikke være uenig i det. (Selv om min umiddelbare reaksjon var at man ikke bør la de eldre styre for mye heller, herregud, de er jo redde bare de ser meg på gata. Forby meg også, kanskje?). Men hvor stort er egentlig dette problemet? For å finne ut av dimensjonene valgte jeg å gå fra min jobb i Hausmannsgt, gjennom Youngstorget, forbi Eldorado, tvers gjennom Stortorvet og ned Karl Johans gt. til Nationaltheatret. Dette har jeg gjort i noen dager nå. Og jaggu er det et helvete. Der står dem. Har deg i øyesyn lenge før du er i nærheten, de er flere selvfølgelig, og par av dem følger deg med blikket til du kommer innen deres angrepsradius før de kaster seg over deg med sine bedende blikk, mens andre forbipasserende blir de andres ofre. Det handler om å være målrettet og ta bestemte skritt forbi, ellers kan du aldri vite hva de finner på. Frekke er de også. I det du passerer dem kan man tydelig høre spyttklysene forlate deres lepper og en mumling som neppe er et ønske om et langt og godt liv.

Det gikk nøyaktig to dager før jeg ikke orket mer av de svenskene og andre som sto oppmarsjert bortover Torggt., Karl Johan og på Nationaltheatret for å selge meg lugubre kredittkort, Omega 3 eller telefonkort med de merkeligste navn. For ikke å glemme alle som skulle ha meg til å melde meg inn i en eller annen organisasjon (selv om de kommer innunder en annen kategori). Er det noen jeg ønsker meg vekk, er det disse selgerne! Organiserte er de også. Jeg har selv sett dem notere ned både navn og adresse for å plage sine bytter i mange måneder framover.

Når det gjelder de utenlandske tiggerne, så var de der de, men om de plaget meg? På langt nær så mye som gateselgerne. Jeg tror dessuten ikke vi har vondt av å bli minnet på at livet ikke er likt for alle, så får man selv velge om man vil gi eller ikke.

Utvisningsdirektoratet (UDI)

Det verserer mange historier om mitt arbeidssted Utlendingsdirektoratet (UDI) - og de grusomme folkene som jobber her, selv om jeg anser meg som en sympatisk person, men det skal det jaggu meg bli slutt på hvis FrP kommer i regjering. Da skal UDI bli virkelig ille.

FrPs innvandringstalsmann Per Willy Amundsen er i avisene i dag og foreslår strakstiltak som vil redusere dagens antall asylsøkere ned til en tiendedel. Hvordan det skal gjøres fremstår litt uklart. Hver dag kommer mellom 30-60 mennesker til landet ulovlig, og hvordan de skal demme opp for det i fremtiden har jeg ikke helt fått med meg. En restriktiv asylpolitikk og lukkede asylmottak er visst blant de nevnte strakstiltakene. Med tanke på at UDI høstet storm fra alle kanter da det ble satt opp telt for å huse de rekordhøye ankomstene, blir det spennende å se hvordan FrP regjering vil etablere lukkede asylmottak som "skal ha vaktfunksjoner og fysiske avsperringer, ikke ulikt fengsel" i følge Aftenposten.

Til neste år ser jeg for meg egne bonusordninger for UDI ansatte for antall avslag og kutt i lønn for innvilgede asylsøknader. Jeg ser for meg asylintervjuer hvor jeg begynner med å fortelle søkeren hvor håpløs situasjonen er for han, at han uansett ikke vil få bli uavhengig av asylgrunnene hans. De bryr vi oss rett og slett ikke om lenger, for nå gir Norge blanke i flyktningkonvensjonen, menneskerettighetserklæringen og alle andre internasjonale avtaler vi tidligere respekterte, men at han (eller hun) og jeg godt kan sitte på kontoret mitt og drikke kaffe og snakke om vær og vind, samtidig som vi finner flybilletter hjem igjen til han. Vel, Amundsen vil vel helst ha meg hjem igjen også, når jeg tenker meg om...

Happy times.

Spøkelset Iran..

Med én måned igjen til min egen studietur til Israel, og den vedvarende debatten om spøkelset Iran, godt hjulpet av Irans nylig gjennomførte prøveutskyting av langdistanseraketter (og Israels militærøvelser) er det virkelig så man begynner å lure på om det faktisk er fare for storkrig i regionen.

Selv er jeg av den oppfatning at det er lite sannsynlig. Jeg tror verken USA eller Israel har kapasitet, vilje eller til og med evne til å gå til fullskala krig mot Iran. Det er heller ikke i Irans interesse å starte en krig mot de nevnte nasjonene - tross deres krasse retorikk. Kanskje er det ønsketenkning fra min side (så jeg får gjennomført turen), men grunnen til det første er så enkelt som at Iran anno 2008 er noe helt annet enn et demoralisert Irak anno 2003. Om ikke så veldig mange måneder kan vi se det samme om USA, men ryktet er visst at Israel sterkt ønsker å angripe Iran og gjerne før president Bush forlater det hvite hus. Det betyr mulig krig de nærmeste 3-4 månedene.

At Iran tar første steget ser jeg på som svært usannsynlig!

Det blir vist til at Israel tidligere har hatt strategiske angrip i Irak og Syria, og at det kan gjentas i mot Iran. Jeg tror ikke det, jfr. det samme argumentet. Iran vil ikke finne seg i det, og det vet Israel, og statsminister Olmert har ikke vilje og evne til å føre Israel inn i en ny krig, pga. sin svekkede politiske posisjon. Selvfølgelig kan det argumentet snus, men denne gangen er det ikke snakk om å føre sitt land inn i en krig mot en "marginal geriljagruppe" (sammenliknet med IDF) som Hizballah men en regional stormakt som Iran. Dessuten, kan Israel virkelig utelukke muligheten for at Iran ikke allerede har atomvåpen?

Fredrik Mellem grøsser seg over tanken på at ”bandittstaten” Iran har et forsvarssystem som når 2000 km. Jeg er enig i at det ikke er noe positivt i det, men når han karakteriserer Iran som en bandittstat og en irrasjonell aktør i internasjonal politikk vs. USA og Sovjet under kalde krigen, så stusser jeg.

For det første. Det er mulig USA var en rasjonell aktør back then, men det er svært få i regionen og ellers som kjenner igjen den rasjonelle aktøren USA etter de senere års aktiviteter. Med USAs svært så krasse retorikk og politikk mot Iran de siste 15-20 (om ikke 50 års minus perioden med USA innsatte Shah’en) er det faktisk Iran som har vært den rasjonelle og kalde aktøren, slik også Konrad skriver i sin kommentar til Mellem. Per A Christiansen viser i en kommentar i Aftenposten mandag hvordan Iran er omringet av amerikanske soldater, Israel og fiendtlig innstilte arabiske stater og er godt kjent med USAs innblanding i deres anliggende. Det hadde vært lite rasjonelt om ikke Iran bygde opp sitt forsvar, brukte krass retorikk for å holde et angrepskåt USA (og Israel) på avstand, og ja - sågar forsøkte å gå til anskaffelse av atomvåpen.

For det andre. Det er svært arrogant av en norsk blogger å kalle Iran - med deres historie og posisjon i regionen og verden for øvrig - for en bandittstat. Misforstå meg rett, Jeg er ingen fan av Mahmoud Ahmadinejad eller det iranske regimet, og forstår at begrepet brukes mot Iran grunnet deres offensive retorikk mot Israel og deres uspiselige straffelovverk. Men et historisk blikk på for eksempel Irans og USAs atferd i regionen de siste 50 årene (om ikke mer) viser tydelig hvem som fortjener benevnelsen bandittstat og hvem ikke.

Jeg ønsker ikke at Iran anskaffer seg atomvåpen, men det er ikke fordi jeg ser noe umiddelbart galt i at dagens maktbalanse i regionen forrykkes, men fordi jeg ikke ønsker spredning av atomvåpen. Men så lenge ingen av de nåværende atomstatene viser noen tegn til å redusere sine atomarsenaler, og Israel og USA som begge truer Iran med jevne mellomrom har det, ser jeg ingen grunn til at vestlige medier og bloggere skal moralisere eller demonisere Iran for sitt forsøk. Igjen, realismen i og Iranske lederes gjennomføringsvilje av egen retorikk mot for eksempel Israel anser jeg som svært liten.

At USA og Israel er demokratiske stater (slik vi skjønner demokratisk) og Iran ikke, har ikke et fnugg av tyngde i seg. Det har ikke vært så veldig betryggende at en galmann i det hvite hus – riktignok demokratisk valgt – har hatt fingeren på den "røde knappen" i 8 år, framfor en annen.