tirsdag 15. juli 2008

Spøkelset Iran..

Med én måned igjen til min egen studietur til Israel, og den vedvarende debatten om spøkelset Iran, godt hjulpet av Irans nylig gjennomførte prøveutskyting av langdistanseraketter (og Israels militærøvelser) er det virkelig så man begynner å lure på om det faktisk er fare for storkrig i regionen.

Selv er jeg av den oppfatning at det er lite sannsynlig. Jeg tror verken USA eller Israel har kapasitet, vilje eller til og med evne til å gå til fullskala krig mot Iran. Det er heller ikke i Irans interesse å starte en krig mot de nevnte nasjonene - tross deres krasse retorikk. Kanskje er det ønsketenkning fra min side (så jeg får gjennomført turen), men grunnen til det første er så enkelt som at Iran anno 2008 er noe helt annet enn et demoralisert Irak anno 2003. Om ikke så veldig mange måneder kan vi se det samme om USA, men ryktet er visst at Israel sterkt ønsker å angripe Iran og gjerne før president Bush forlater det hvite hus. Det betyr mulig krig de nærmeste 3-4 månedene.

At Iran tar første steget ser jeg på som svært usannsynlig!

Det blir vist til at Israel tidligere har hatt strategiske angrip i Irak og Syria, og at det kan gjentas i mot Iran. Jeg tror ikke det, jfr. det samme argumentet. Iran vil ikke finne seg i det, og det vet Israel, og statsminister Olmert har ikke vilje og evne til å føre Israel inn i en ny krig, pga. sin svekkede politiske posisjon. Selvfølgelig kan det argumentet snus, men denne gangen er det ikke snakk om å føre sitt land inn i en krig mot en "marginal geriljagruppe" (sammenliknet med IDF) som Hizballah men en regional stormakt som Iran. Dessuten, kan Israel virkelig utelukke muligheten for at Iran ikke allerede har atomvåpen?

Fredrik Mellem grøsser seg over tanken på at ”bandittstaten” Iran har et forsvarssystem som når 2000 km. Jeg er enig i at det ikke er noe positivt i det, men når han karakteriserer Iran som en bandittstat og en irrasjonell aktør i internasjonal politikk vs. USA og Sovjet under kalde krigen, så stusser jeg.

For det første. Det er mulig USA var en rasjonell aktør back then, men det er svært få i regionen og ellers som kjenner igjen den rasjonelle aktøren USA etter de senere års aktiviteter. Med USAs svært så krasse retorikk og politikk mot Iran de siste 15-20 (om ikke 50 års minus perioden med USA innsatte Shah’en) er det faktisk Iran som har vært den rasjonelle og kalde aktøren, slik også Konrad skriver i sin kommentar til Mellem. Per A Christiansen viser i en kommentar i Aftenposten mandag hvordan Iran er omringet av amerikanske soldater, Israel og fiendtlig innstilte arabiske stater og er godt kjent med USAs innblanding i deres anliggende. Det hadde vært lite rasjonelt om ikke Iran bygde opp sitt forsvar, brukte krass retorikk for å holde et angrepskåt USA (og Israel) på avstand, og ja - sågar forsøkte å gå til anskaffelse av atomvåpen.

For det andre. Det er svært arrogant av en norsk blogger å kalle Iran - med deres historie og posisjon i regionen og verden for øvrig - for en bandittstat. Misforstå meg rett, Jeg er ingen fan av Mahmoud Ahmadinejad eller det iranske regimet, og forstår at begrepet brukes mot Iran grunnet deres offensive retorikk mot Israel og deres uspiselige straffelovverk. Men et historisk blikk på for eksempel Irans og USAs atferd i regionen de siste 50 årene (om ikke mer) viser tydelig hvem som fortjener benevnelsen bandittstat og hvem ikke.

Jeg ønsker ikke at Iran anskaffer seg atomvåpen, men det er ikke fordi jeg ser noe umiddelbart galt i at dagens maktbalanse i regionen forrykkes, men fordi jeg ikke ønsker spredning av atomvåpen. Men så lenge ingen av de nåværende atomstatene viser noen tegn til å redusere sine atomarsenaler, og Israel og USA som begge truer Iran med jevne mellomrom har det, ser jeg ingen grunn til at vestlige medier og bloggere skal moralisere eller demonisere Iran for sitt forsøk. Igjen, realismen i og Iranske lederes gjennomføringsvilje av egen retorikk mot for eksempel Israel anser jeg som svært liten.

At USA og Israel er demokratiske stater (slik vi skjønner demokratisk) og Iran ikke, har ikke et fnugg av tyngde i seg. Det har ikke vært så veldig betryggende at en galmann i det hvite hus – riktignok demokratisk valgt – har hatt fingeren på den "røde knappen" i 8 år, framfor en annen.

4 kommentarer:

Fredrik Mellem sa...

Totalitære stater er i mine øyne pr definisjon bandittstater, styrt av forbrytere.

Når det er sagt så er ikke demokrati noen garanti mot bandittvirksomhet det heller. Guantanamo er et godt eksempel på det.

Kamil sa...

Men det er sjeldent et "demokratisk" land, til tross for sin bandittvirksomhet, blir plassert i den kategorien.
Du nevner Guantanamo. Listen kan gjøres lenger, men fortsatt er det krise om Iran (!), som meg bekjent ikke har startet et angripskrig - særlig ikke basert på løgn, får seg et forsvarssystem som demmer opp om USAs (israels) mulige angrep?

Fredrik Mellem sa...

1. Når det gjelder USA og deres gjøren og laden rundt omkring i verden, så har dette pågått i flere tiår, og vi vil sikkert være nokså enige om både analysene og den generelle elendigheten rundt dette.

2. "Kan du fatte og begripe" hvorfor alle synes det er relevant å trekke frem USA hver gang en ønsker å diskutere den militære kapasiteten til et eller annet diktatur? For all del - trekk det frem - men hvorfor skal det ikke gå an å diskutere Iran, Nord-Korea, Zimbabwe... uten at noen komer og sier "jo men se på USA da!" - og så blir det ikke anledning til noen selvstendig diskusjon om hvilke konsekvenser det eventuelt vil kunne få at (andre) tvilsomme regimer formidabelt øker sin militære- og/eller terrorkapasitet.

Er USAs utenrikspolitiske ungdomsskoleanalyser og USAs militærmakt til hinder for at det skal skal være mulig å mene at; "nei faen heller - jeg ønsker ikke en utvikling der det ene diktaturet, teokratiet, bandittragimet... etter det andre skffer seg ABC-våpen og langtrekkende raketter?

Dette er et stort problem for venstresiden i hele Europa. Så fort USA er part i en konflikt, diskusjon eller situasjon, så tas det nærmest ureflektert parti for motparten.

Kamil sa...

Ja, det kan jeg fatte og begripe. For det er gjerne USA som går i bresjen for at de såkalte (og oppriktige) suspekte regimene får den militærkapasiteten de selv har. Derfor blir det veldig enkelt at man retter pekefingeren tilbake.
Når man i tillegg kjenner til deres aggressive militærhistorie blir deres hysteri mot andre lands militære kapasitet bare en dårlig vits. USA har et eksplisitt mål om å bevare sin suverene posisjon som den eneste supermakten i verden, og ikke alle synes det er like greit. USA vil aldri kaste bomber og granater over Norge, men tviler på om Iran eller Nord Korea vil gjøre det heller.
Bevares, jeg er ingen fan av militarisering av kjente og ukjente regimer, men når det samtidig er de store aktørene som USA, Kina, EU og Russland som står bak våpenforsyningene til disse så blir den edruelige debatten du etterspør veldig merkelig.
Grunnen til at USA blir trukket fram i denne saken av meg (og andre) er jo fordi din argumentasjon likner veldig på USAs argumentasjon, og fordi USA er en aktør i den pågående "kalde-krigen" i regionen med Iran.
Venstresiden har kanskje et problem, men det har jaggu også høyresiden - bare med motsatt fortegn.