Under samme tittel som min skriver Aslak Nore i en kommentar til Aftenposten (30/7) om de vellykede amerikanske muslimers historie og kritiserer den norske sosialdemokratiske modellen for å skape en underklasse. Nore viser til en undersøkelse om amerikanske muslimer fra 2007 om at amerikanske muslimers inntekt og den jevne amerikaners inntekt ikke avviker stort, og bruker det som "bevis" på at amerikanske muslimer i motsetning til europeiske muslimer ikke vil utvikle seg til å bli en sosial underklasse, noe man kan se tendenser til i Europa.
Tallene lyver ikke. Amerikanske muslimer er - i motsetning til europeiske muslimer - i en langt bedre sosioøkonomiske situasjon, men spørsmålet er om det er den sosialdemokratiske modellen eller amerikanernes laissez-faire politikk som er grunn til det? Er det egentlig mulig å sammenlikne de to gruppene (hvis det går an å snakke om muslimer i Europa og USA som grupper)?
Det er en evig diskusjon jeg har med mine venner, og vi blir aldri klokere. Jeg er av den oppfatning at det ikke er mulig å sammenlikne muslimer (innvandrere) i USA og muslimer (innvandrere) i Europa med så enkelthet. Det er flere grunner til det og jeg skal (ut i fra min masteroppgave om amerikanske muslimer i fra 2006) peke på to hovedforskjeller:
Det første er de to kontinentenes historie med immigrasjon. Mens Europa (og Norge), fram til immigrasjonen skjøt fart etter 2. verdenskrig, alltid har vært kulturelt homogene samfunn, har USA på sin side alltid vært et kulturelt hetrogent samfunn, bygget på innvandring fra hele verden. Statsemblemet; E pluribus unum "Fra mange, en", illustrerer nettopp det poenget, og påvirker hvilke muligheter og utfordringer en møter på sin ferd med å bli naturlige borgere i sitt nye hjemland. F.eks. lanserte daværende visepresident Al Gore et statsborgerskapsprogram i hvor over 1 million mennesker ble naturalisert i 1996. Så mens muslimske immigranter til USA var nok en gruppe som immigrerte til USA, var muslimske immigranter noe nytt og et fremmedelement i det samfunnet de kom til. I bagasjen hadde de med seg en religion som Europa, med sin fortid ved siden av det Osmanske riket, hadde et betent forhold til. (Også amerikanere ser på islam som et fremmedelement. Amerikanere generelt identifiserer ofte USA som en religiøs smeltedigel av protestanter, katolikker og jøder, tilsynelatende uten rom for andre religioner - men det er en helt annen diskusjon).
Den andre hovedforskjellen mellom de to kontinentene er det utvalget som immigrerte til disse kontinentene. Selv om USA har vært kjent for en liberal innvandringspolitikk, var denne innvandringen fra 60-70 tallet basert på kvalifikasjoner. Det er da den (andre) store innvandringen av muslimer til USA forekom. Det var muslimske studenter fra ulike deler av verden som dro til USA for å studere eller arbeide innenfor medisinske, tekniske eller andre fag. (et apropos her er at det var disse immigrantene som etablerte de største islamske sentra og organisasjoner i USA, og ikke de som hadde immigrert tidligere). Det var med andre ord allerede høyt utdannede eller studenter med mål om høyere utdanning som reiste til USA. I sterk kontrast til muslimer (innvandrere) i Europa (Norge), som i all hovedsak var fattige mennesker på flukt, eller analfabeter som søkte lykken i Europa. Den pakistanske gruppen og/ eller somalske gruppen i Norge og USA er med få unntak gode eksempler på denne forskjellen. Kolonihistorien til f.eks. Storbritannia og Frankrike kompliserer dette bildet noe, men tendensen er den samme. Det har vært en usilet innvandring fra India/Pakistan og Algerie til hhv. Storbritannia og Frankrike, i motsetning til innvandringen til USA fra de samme landene.
Etter mitt syn utgjør disse to ulikhetene alene det nesten umulig å snakke om de to gruppene på hver sin side av Atlanteren som sammenliknbare størrelser. Det er langt mer fruktbart å peke på disse forskjellene som årsak til ulik suksessgrad enn bare å peke på den sosialdemokratiske "likhetstanken" som årsak til manglende suksess. Jeg vil ikke forkaste "sy-puter-under-armene på-innvandrere" argumentet i en fei, men når utvalget er så annerledes i de to kontinentene blir det vanskelig å peke på det som eneste årsak.
Jeg er derimot enig i Nores siste oppfordring. Se mot vest (og ikke Danmark). Vi har mye å lære av et samfunn hvor kulturell ulikhet anses som en styrke, og ikke en svakhet.
(Forøvrig er min masteroppgave om amerikanske muslimers innflytelsespotensial over amerikanske presidentvalg, og er å finne på www.duo.uio.no)
Arbeidsledighet
for 8 år siden
10 kommentarer:
Mye bra her, Azhar.
Men jeg føler enkelte ganger at du tar denne "integreringen" for gitt. Spesielt når du kun vinkler den historisk-demografisk.
Hva er grunnen til at en muslim i USA vil enklere kunne si at han er en amerikaner, mens en muslim i europe vil sjeldnere si at den er en europeer eller norsk?
En muslim kan være en
1.generasjonsinnvandrer i USA, men likevel greie å identifisere seg som en amerikaner.
Da kommer du ikke langt med forklare det ut i fra immigrasjonshistorien eller kvalifikasjoner den bærer i sin hånd.
Forresten finner jeg fasinerende at japanske minoriter i USA kjempet på amerikansk side ved Pearl Harbor.
Hm. Interessant. Jeg fatter ikke poenget til Galbi her. Det spørsmålat han/hun stiller er jo grundig besvart i det du har skrevet.
Ellers så synes jeg det er interessant med gjennomsnittlige forhold rundt innvandrere i Norge og andre land - som f. eks USA. Men gjennomsnitt er hverken mer eller mindre enn gjennomsnitt.
La oss ta inntekt som et annet eksempel. La oss si at gjennomsnitllig inntekt er den samme i USA og Norge. (Det er vel ikke så forferdelig langt fra hva som er riktig.) Fortller dette noe om at folk i Norge og folk i USA lever på omtrent samme måte?
Nei, som vi vet er både stor rikdom og stor fattigdom mer vanlig i USA enn i Norge.
Derfor lærte vi på Universitetet at i noen sammenhenger er kvartildifferanse et bedre mål på sentraltendens enn gjennomsnitt.
Qalbi (føler vi godt kan være på fornavn), les dette: Mens Europa (og Norge)alltid har vært KULTURELT HOMOGENE samfunn, har USA på sin side alltid vært et KULTURELT HETROGENT samfunn, bygget på innvandring fra hele verden. Ergo, Statsemblemet; E pluribus unum "Fra mange, en".
Dette påvirker hvor raskt en person blir naturlig borger av sitt nye hjemland.
Å være norsk (f.eks) eller europeer, blir ofte regnet som en etnisitet, noe ikke amerikansk blir i like sterk grad, og derfor er det enklere for en 1. gen. pakistaner å kalle seg amerikaner enn å kalle seg europeer.
Dette er jo noe vi med tiden må klare å endre på.
Tilhørighet og respekt- To nøkkelord som Norge ikke forstår relevansen av i møte med "de andre".
Så snart norske muslimer opplever å bli møt med respekt og føler tilhørighet til tross for sin tro, utseende og navn, vil vi se en positiv endring der flere vil ha en loyalitets følelse til Norge. Tilhørighet innebærer i tillegg at vi skaper en ny forståelse av norskhet som inkluderer etniske minoriteter.
MAn kan ikke komme unna uten å påpeke den historiske forklaringsmodellen kamil påpeker. Ei vil jeg si meg uenig i dem. Men jeg tror at individets subjektive følelse av sin identitet blir også påvirket av hvordan en stat og dens borgere definerer dem. Du påpeker etnisistet som en faktor. Helt enig. Men amerikanere har i såfall funnet en måte å som gjør at en pakistaner kan lettere gi fra seg det å være en pakistaner.
Du sier det som om det aldri har eksistert en prblematisk skille mellom amerikanere og innvandrere i USA. Det har det. Og det eksisterer fortsatt. Til tross for USA's historie. Men den er mye mindre enn det man kan se i Europa.
Hvorfor det?
Jeg skjønner ikke hvor du vil hen med dette Qalbi? Den forklaringsmodellen jeg gir er selvfølgelig ikke den eneste grunnen til at det er slik og slik, men hva mener du er forklaringen da? At USA har en såkalt laissez faire politikk?
USA har vært gode på det Iffit Q. skriver i kommentar her; Respekt og tilhørighet. Der har Norge en lang vei å gå, mye pga. det jeg skriver om.
At forholdet til innvandrere har vært uproblematisk har jeg aldri sagt. Forholdet til mormonere, italienere og også jøder har vært anspent. Jeg er i en parantes inne på hvordan også muslimer møter skepsis pga. sin tro. Dette har "naturlig nok" skutt fart etter den velkjente septembermorgenen. Men den konflikten er både annerledes og mindre, igjen pga. deres historie, men også andre faktorer som f.eks. skillet mellom stat og religion, ett felles språk og muligheten til å kunne være annerledes.
Iffit: Hva med muslimer som ikke ønsker å være bli sett på som en del av storsamfunnet?
Tilhørighet og respekt vil ikke hjelpe noe, om ikke man ønsker å tilhøre og heller ikke å gi respekt tilbake?!?
En førstegenerasjons pakistaner i USA vil kunne kalle seg amerikaner også fordi den amerikanske identiteten ikke er noe enerådende. Derfor finner man folk i USA som etter flere generasjoner fremdeles kaller seg italian american. Man må på den måten ikke gi fra seg sin tidligere identitet for å få en amerikansk. I Europa føles det i mye større grad som at for å bli norsk/svensk/fransk etc etc så må man gi fra seg den identiteten man har fra sitt "opprinnelsesland".
Selvsagt har dette komplekse forklaringsårsaker, slik du skriver i din post Kamil. Og profilen til de som ankommer er nettopp slik du antyder veldig anderledes. Men poenget er at europeiske myndigheter med fordel kunne kopiere noe av den amerikanske modellen. Ikke for å få samme resultat, men for å bedre sine resultater.
USA stiller helt andre krav til innvandrere, krav til at man kan klare seg selv, gjennom at man har utdannelse, mestrer språket, har litt penger osv.
USA har fått mange av den øvre klassen som flyktet fra for eksempel Iran.
Med andre ord USA tiltrekker seg resurspersoner, Norge har en politikk hvor vi tiltrekker oss de som trenger mest hjelp.
Dette er nok hovedårsaken her. Jeg prater generelt, det finnes unntak begge veier.
Skal man ta inn folk som trenger mye hjelp må man begrense antallet ettersom en liten nasjon kan gi begrenset med hjelp, ikke bare i form av penger, men tid osv til å inntegrere.
Om man tar inn folk som har høy utdannelse, selv har penger, er bereist og kan språk osv, ja da går det naturligvis mye greiere.
USA har vel ikke sosialistiske partier ved makten, med andre ord om du tror på det du sier bør du stemme borgelig?
Legg inn en kommentar