Hijaben brenner

”i dag vil Sara Azmeh Rasmussen brenne en hijab (…). Møt opp på Youngstorget for å vise din avsky mot dette. Vi vil snu ryggen til i det hun brenner hijaben …”, var meldingen jeg våknet opp til på søndag. Må si nedturen var stor i forhold til den velkjente meldingen i fra Gaza.

For frihet og likhet brente hun sin hijab. En hijab hun tok på seg etter gud vet hvor lenge, for så å brenne det. Tydeligvis gjorde ikke ropene fra de hijabkledde kvinnene noe inntrykk på Rasmussen, ei heller innleggene til Ambreen Parvez i Aftenposten eller Hiba Khan i Dagsavisen. Når ressurssterke kvinner som disse uttaler seg så sterkt for sin bruk av hijab blir jeg forundret over at 8. mars komiteen lar et slikt privat stunt få bruke sin arena. At de lar hovedparolene fra sin egen markering drukne i et – ikke overraskende – hav av oppslag om stuntet er for meg forunderlig, men det verste er kanskje argumentasjonen de skjuler seg bak. De støtter det ikke, men støtter det?

Sara Rasmussen fikk feiret sin egen frihet med hele medie-Norge på slep. Jeg unner henne den friheten hun mener hun har fått leve ut i Norge. På et vis er det også beundringsverdig at hun brenner (!) for å gi alle kvinner del i den friheten. Dessverre tar hun oss bare et steg bak, ikke fram i debatten med sitt private stunt.

Hijaben er brent – er de hijabkledde kvinnene nå frie, Sara?

Ikke hvis man skal tro det man leser i avisene av innlegg skrevet av unge, godt utdannede, norskmuslimske jenter som bærer hijab. Jeg nekter å tro at de alle er hjernevasket, tvunget eller undertrykket generelt.

Partisekretæren i Ap, Martin Kolberg, spurte en gang i et møte med minoritetsungdom for par år tilbake hva regjeringen eller systemet kunne gjøre for at ikke så mange av den såkalte bindestrekgenerasjonen ble fremmedgjort i sitt eget land. Å ikke støtte dette PR-stuntet ville ha kommet høyt på den lista. I så måte var det trist å registrere at Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande gikk i fella, men er glad at han fikk tenkt seg om og modererte sine uttalelser.

Hijab brenningen blir ofte og feilaktig sammenliknet med BH brenningen på 70-tallet. BH brenningen ble en symbolsk handling fordi brenningen ble møtt med andre BH brennende søstere, ikke snøballer og en uantennelig BH. Meg bekjent var det ingen som så lite som lettet på sin hijab under og etter Rasmussen symbolske brenning.

De denne handlingen var ment for så nok flere symboler og mirakler i at hijaben ikke lot seg lett antenne.

Jeg er helt enig i generalsekretær i Islamsk Råd (IRN), Shoaib Sultan: Hun får gjøre som hun vil. Ikke fordi jeg ikke tør eller ønsker å ta debatten, men fordi jeg vet at dette neppe bidrar i den nødvendige og vanskelige debatten det er å få slutt på enhver form for undertrykking i religionens navn, og samtidig retten til å leve et religiøst liv. Man bidrar ikke til det eller noen form for dialog gjennom fornærmelser, slik Ingrid Myklebust skriver i Dagsavisen 11. mars. Stuntet ble kun nok et innlegg i den islamofobiske stemningen som gjerne råder i disse tider før et valg.

Så får Dagfinn Nordbø og andre harselere så mye de ønsker over uttrykket, men jeg er ganske overbevist om at Usman Rana har rett i det han skriver.

Min holdning til hijab er som jeg har skrevet tidligere: Fra et rent religiøst perspektiv som gjerne er basert i lære fra både koranen og såkalt sunna, så anses hijab som plikt, i det minste som sterkt anbefalt.

Så vil det være svært sneversynt (av muslimer) å tro at det ikke er mulig å ha et annet syn på hijab enn det. Det bør ikke være en overraskelse at et bestemt plagg forbeholdt kvinner – gjerne med en undertone av seksuell kontroll – også kan anses på som kvinneundertrykkende og forkastelig. Alt annet vil være arrogant. Like arrogant som de som med all pondus har slått fast at plagget er diskriminerende og en uting.

Jeg har selv blitt møtt med kritikk, fra nære og kjære, for å ha gått god for en ”gammel og mannsdominert” lære, eller en kvinneundertrykkende praksis, når jeg skriver at å bære hijab ”er en religiøs plikt”. Jeg mener jeg ikke gjør det. Det er i alle fall ikke intensjonen.

Først og fremst mener jeg dette fordi jeg ikke anser bruken av hijab per se som undertrykkende. Det som er og kan være problematisk er om de jenter som bruker det, bruker det på grunn av direkte eller indirekte press/tvang. Merk at jeg her skriver/snakker om hijab – hodeplagget evt. plikten til å tildekke sitt hår, og ikke bruken av niqab (ansiktsslør) og/eller burka (fullt slør). Skillet er kanskje kun teknisk i manges øyne, men utgjør en vesensforskjell i mine – deriblant når det gjelder bevegelses- og deltakelsesmuligheter i samfunnet. Derfor støttet jeg bl.a. niqab forbudet som var en aktuell problemstilling par år tilbake, men er i mot et forbud/begrensning på bruken av hijab.

Det innebærer ikke at jeg dermed lukker øynene for de jenter som faktisk blir påtvunget hijaben, men la nå det ligge litt.

Når jeg skriver om hijab sett fra et islamsk/religiøst perspektiv, sier jeg ikke dermed at jeg ser det fra et religiøst perspektiv, men hvis man gjør det osv. Kan hende det er vanskelig å gjøre det skillet da jeg selv anses for å være muslim (og dermed inhabil?).

Jeg ønsker helst ikke å gå inn i det rent teologiske rundt bruken av hijab. Det vil jeg ikke ha kompetanse til, men jeg mener jeg ikke går god for noen verdens ting ved å forholde meg til, og beskrive det alle de tradisjonelle lovskolene innenfor islam står for. Jeg har kun forsøkt å gi en forklaring (kall det gjerne en alternativ forklaring) på hvorfor så mange velger å ta på seg en hijab, hvorfor det oppfattes som diskriminerende i forhold til debatten om hijab i politiuniformen og hvorfor det siste stuntet oppleves nærmest som en fornærmelse.

Jeg skal heller ikke nekte for, som jeg har skrevet tidligere, at hijaben har en sterk politisk symbolverdi og også en kulturell dimensjon, men det løsriver ikke hijaben fra plikten som gjelder. Jeg anser det som det samme som at jeg ikke nødvendigvis går god for de lovskolenes, eller Vatikanstatens for den saks skyld, forklaring på guds eksistens eller andre teologiske spørsmål selv om jeg argumenterer med at man innenfor islam tror på én gud osv.

Så er spørsmålet om man anser hijaben – selve plagget – som undertrykkende. Jeg gjør altså ikke det. Det betyr selvsagt ikke at jeg går god for, eller støtter enhver forunderlig og forkastelig (u)skikk i dekke av religiøs mangfold. Det er sjeldent en uskikk er selvvalgt. Ingen, verken vedkommende eller samfunnet, tar skade av at de bruker hijab av eget hjerte og hode.

Hvis man mener at hodeplagget er diskriminerende fordi jentene bruker det på befaling av en uviss gud og/eller mannsdominerte tolkninger, og dermed ikke er frie, så diskuterer vi i så fall på to forskjellige plan.

Men hva så med de jentene som faktisk blir tvunget?

Noen skrev, tror det var i Dagsavisen, at på kvinnedagen skulle man vise solidaritet med de undertrykte og slikt sett var hijab brenningen legitim. For det første stoler jeg såpass på vårt velferdssamfunn med sitt barnevern, rådgivningstjeneste og annet til at slikt blir fanget opp av det apparatet som allerede eksisterer. Selv har jeg for eksempel irritert meg over, og ikke skjønt poenget med, selv fra et islamsk perspektiv, at jenter i 7-13 års alder bruker hijab. Det må jo være påtvunget? Mulig det, men verken mer eller mindre enn når de samme barna ikke får være med på pølsefest..

Der er en gang slik at det er foreldres rett å oppdra sine barn i den religionen de ønsker. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) første protokoll artikkel 2 om retten til utdanning, beskytter foreldres rett til å oppdra sine barn i samsvar med sin egen tro og overbevisning. Protokollen er, på linje med EMKs hoveddel, norsk lov gjennom menneskeretts­loven. Det gjelder ikke noe særegent for muslimske familier, men også kristne, hinduistiske eller jødiske familier. Å oppdra sine barn, gutter som jenter, til for eksempel en seksualmoral som avviker fra normalen er verken snikislamisering eller galt.

Selvfølgelig skal et barn, i en muslimsk familie som i en ikke-muslimsk, ha rett til å påvirke sitt eget liv etter hvert som det blir eldre, jfr. Barnekonvensjonen artikkel 12 (som også er norsk lov). På dette punkt er det nok et godt stykke å gå, men jeg tror de fleste foreldre vil forbeholde seg retten til å reagere dersom barnet deres insisterer på å spise sjokolade hver eneste dag eller å bruke p-pillen når de er 12.

Innvendingen som ofte kommer er at den seksualmoralen som i og for seg ligger bak bruken av hijab går mest utover jentene, mens brødrene gjerne puler rundt. Det er mulig det empirisk stemmer, men det betyr ikke at det teoretisk er lagt opp slik. Etter min mening kan familier med et slikt dualistisk syn bli konfrontert med det. Også fra et religiøst perspektiv.

Mine resonnementer betyr heller ikke at jenter som ikke bærer det (muslimer som ikke-muslimer) har mindre ære (hva det nå enn innebærer) eller skal ansees som lettsindige. Det er mulig mange tenker slik, men mange tenker mye rart om meg og min hudfarge også, uten at det nødvendigvis er sant. Respekten for kvinner (og menn) skal ikke baseres på hva de velger å gå med av hodeplagg. Og det forutsetter jeg ikke gjøres blant oppegående mennesker, selv om det dessverre eksisterer eksempler på det motsatte, deriblant stuntet på søndag.