Islamkrise i Arbeiderpartiet?

Det er islamkrise i partiet ditt, sier dem til meg, selv om jeg ikke helt ser krisen. Foranledningen er selvsagt Martin Kolbergs kommentarer myntet mot såkalt radikal islam og Thorbjørn Jaglands kritikk av disse.

Jeg tilhører dem som er svært kritisk til Kolbergs uttalelser – ikke fordi jeg er uenig i dem – men fordi uttalelsene er så generelle og helt selvsagte. Det skulle bare mangle at vi er i mot enhver (radikal) ideologi som inneholder elementer av vold og tvang. Problemet med utspillet er timingen. Kolberg gjentok en selvfølgelighet tre uker etter at FrP hadde kommet med den allerede. Man trenger ikke være statsviter eller medieviter for å skjønne at det ville komme uheldig ut. Merkelig nok skjønte ikke partisekretæren i Arbeiderpartiet dette.

Det ga grunnlag for betydelig og rettmessig kritikk mot Arbeiderpartiet. Særlig har Abid Raja, stortingskandidat for Venstre i Akershus, brukt dette flittig. Helt siden den såkalte snikislamiseringsdebatten Siv Jensen startet har Abid skreket så høyt han kan og så ofte han kan: ”Ap har neglisjert integreringspolitikken og overlatt arenaen til FrP”, underforstått at nå vil han og Venstre ta over og ”frelse” landet. Etter Kolbergs nye utspill kunne han slå seg på brystet og si: Hva var det jeg sa?

Det er derfor bemerkelsesverdig at Venstres program når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikk og Aps program er tilnærmet helt like, og bra er det. Jeg kan heller ikke se når og hvordan V med sin regjeringsdeltakelse revolusjonerte innvandrings- og integreringsfeltet, men mulig Abid er selve revolusjonen. I så fall hører hans kritikk like mye hjemme hos hans parti som hos mitt.

Selv om jeg er uenig i Kolbergs ordbruk og utspill, tar jeg på det sterkeste avstand fra Abid Rajas påstander i Aftenposten i dag om at Kolberg har lagt munnkurv på folk i partiet i et forsøk på å kvele debatten. Jeg var blant dem som ikke ønsket å uttale meg til TV2 i forbindelse med denne saken. Det var ikke fordi jeg var pålagt munnkurv av Kolberg eller ikke turte å kritisere han, men fordi jeg selv ikke ønsket å forsterke et inntrykk jeg vet Kolberg og Arbeiderparti ikke står for. Kolberg fikk mine innspill direkte.

Kolberg viser til at han svarte på et direkte spørsmål fra NRK i forbindelse med snikislamiseringsdebatten generelt og FrPs ”studietur” til Malmø. Greit, men han må tåle kritikk for at hans svar var så generelt og videre for å ha gitt FrP anledningen til å kunne si: Velkommen etter. Det kunne vært unngått.

Ofte er det slik at det viktigste ikke er budskapet, men hvordan det blir oppfattet. Dette utspillet ble oppfattet som at Ap – gjennom partisekretæren, nå forsøkte å kapre stemmer fra FrP. Selvsagt har den eksterne, men også den interne kritikken forsterket dette inntrykket. Derfor var jeg glad for at Kolberg selv forklarte ytterligere hva han mente i Dagsavisen. Det klare likhetstegnet mellom Ap og FrP forsvant, men utspillet forblir en selvfølgelighet.

Adelsmerket til Det Norske Arbeiderparti er, og har vært – i motsetning til for eksempel FrP – at vi i tillegg til å artikulere problemer også er løsningsorienterte. Dessverre så jeg lite som tydet på dette i Kolbergs uttalelser, selv om det enkelt kunne vært vist til både partiprogram og arbeidet i regjering. I stedet ble det skremselsbildet FrP har tegnet forsterket. Videre skapte Kolberg et inntrykk av at radikal islam, eller radikale muslimer, tidligere har fått gå fritt rundt, men nå, nå var det slutt.

Det er så feil som det kan få blitt!

Jeg kan ikke skjønne hvorfor Kolberg så et behov for å si det han sa. Særlig når vi har en utenriksminister som har en høy stjerne i forhold til innvandrings- og integreringspolitikken og som nyter stor tillitt blant minoritetsbefolkningen. Han ble plassert på sidelinjen, og selv om hans (og Stoltenbergs) presisering om at Kolberg har sagt selvsagte ting neppe kan skildres som ros til Kolberg, ble han nødt til å gjenta selvfølgeligheten. Nå siteres Politiets sikkerhetstjenestes (PST) rapport bortimot hver dag, hvor det advares mot elementer av radikale muslimer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel for Norge.

Det har disse rapportene gjort siden 2001 – og det vet regjeringen.

For ca. 1.5 år siden arrangerte Muslimsk Student Samfunn et debattmøte ”Muslimer, Norges sikkerhet og overvåkning”. I panelet satt bl.a. justisminister Knut Storberget og leder av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Jørn Holme (i tillegg til daværende advokat Abid Raja). Holme ga her tydelig uttrykk for at det var snakk om 2-300 mennesker PST hadde god oversikt over. Tallet kan virke faretruende for mange, men det er ikke særlig høyere enn andre ekstreme grupper som også er nevnt i PSTs rapport.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i sin bok om det nye "vi” at ”dersom det er grupper som føler seg ekskludert i det nye ”vi-et”, så er det fare på ferde”. Leser man debattinnleggene i avisene den siste tiden, eller advarslene fra Islamsk Råd, religionsdialogsforkjemper Oddbjørn Leirvik og/ eller biskop Kvarme, er det liten tvil om at så er på vei til å skje. Kolberg bærer et stort ansvar for å hindre at dette forsterker seg, men jeg håper at også den nye partisekretæren vil gjøre sitt for å ta et ordentlig grep om denne debatten - straks han blir valgt.