Who do they think they are?

Det var frustrasjon og aggresjon aa lese over min lunsjbordnabos utsagn. Vi snakket om det store militaeroppbudet i gatene i gaar, og hele mannen ble ekstremt aggressiv i tonen. Bafoon! Det var det han kalte dem. Dem og politikerne.

Det store militaeroppbudet i gatene i gaar skyldtes mulig valg av president. Altsaa nasjonalforsmalingens valg av president. Et valg som stadig har blitt utsatt (9 ganger visstnok), og ble det igjen i gaar. Aarsaken til utsettelsen er uklar for meg (det kunne ikke ha vaert sikkerheten, akkurat), men saann ble det naa en gang. Det forklarer hvorfor alle harsmilt oppgitt naar jeg tidligere har spurt folk om det snart er valg... Joa, det er valg snart en gang.

Militaeret er borte fra gatne i dag, selv om de fortsatt synes. De store panserede bilene er borte, men det var ikke mulig aa komme naer parlamentsbygget, og man blir pent guidet videre i en annen retning. Jeg henger meg litt opp i militaeret, for som en nordmann i Midtosten er kanskje menn med gevaerer overalt det mest "eksotiske". De som staar i gatene i dag har sorte luer, mens de fra i gaar hadde rode og gronne. Jeg vet ikke hva det betyr, men noe maa det jo vaere. I mitt hode er det de med rode luer som er hoyest rangert, deretter de med gronne ogsaa de med svarte, siden det er de som staar i Central Town i dag og passer paa et helt tomt markedsomraade. Litt trist syn akkurat det, egentlig. Her er all verdens fancye butikker, og nesten ikke ett menneske aa se. De finner man i all hovedsak i Hamra.

"Its a crazy republic," sa epidemistologen (?) jeg delte bord med i lunsjen, og jeg kunne ikke vaert mer enig. Med den intrikate maktbalansen mellom ulike fraksjoner i landet fremstaar landet meget spesielt. Mannen var ikke saerlig glad i politikere, og han naermest fraadet da han snakket om de. "We pay them to do a job, and they do nothing! We must change them next election." Det er i 2009...

Den samme oppgittheten var lett aa lese i min forste libanesiske venns ansikt da vi i gaar snakket politikk. Han hadde vaert der. Paa martyrenes plass 14. mars 2005 da hundretusener av libanesere deltok i pro- og anti-syriske demonstrasjoner i Beirut, og pro syriske Omar Karami gikk av. Der hadde han staatt og folt et haap og trodd paa den lysefremtiden. Han folte han var med paa noe stort, noe nytt og en forandring. Akkurat som menneskene i den oransjerevolusjonen i Ukraina, Roserevolusjonen i Georgia og saa videre og saa videre. Men realitetene er ikke saa lette aa endre, desverre. Maaneder senere ble Karami spurt om aa danne en ny regjering. Naa har min venn gitt opp politikken.

Fotball og krig..

Det er det som fyller nyhetsbildet i Istanbul. Hvor hen jeg satt meg ned for aa nyte en kaffe, cola eller noe annet, saa var det det samme som gjentok seg. Fotball og animerte bilder av F16 fly som lettet fra baser i tyrkia, floy over til Nord Irak og etterlot seg smaa eksplosjoner i noe som visstnok skulle vaere pkk-baser. Ordet Pkk var det eneste jeg klarte aa tyde ut i fra teksten paa skjermen, og angivelig hadde tyrkiske militaeret gaatt til det angrepet de lenge har snakket om.

Bekreftelsen maatte jeg faa fra Norge. Det kom i form av folgende melding: "Ja, de har drept sivile kurdere, og angrepet smaa landsbyer, men tyrkiske myndigheter er fornoyde." Jeg kan legge til at det tyrkiske folk saa heller ikke saa veldig sjokket og betvilt ut. De fleste reagerte ikke i det hele tatt, i hvertfall ikke paa en merkverdig maate, over nyhetene. Om de drepte sivile eller hva, kan jeg ikke uttale meg om. Det eneste tv-bildene viste var de nevnte animerte bildene, hvor tre smaa f16 fly floy i en fin sirkel over nord Irak, sammen med gamle treningsbilder over avfyrte raketter som treffe sine maal paa et ode omraade. Ingen brente bygg, ingen odelagte hjem.

Kanskje var det det som gjorde at mine 24 timer i Istanbul ikke ga merlyst? Kanskje det var det dumme spraaket som er helt umulig aa faa greie paa, de paagaaende selgerne som dukker opp fra nowhere og folger deg et godt stykke paa veien eller kanskje det bare var fordi jeg var alene i en enorm by uten aa vite hvor jeg skulle gjore av meg. Jeg saa en stor moske (blaa moskeen), en annen stor moske/museum, men bare utenfra, fordi det var stengt, mange smaa moskeer, en stor gaagate (Turkish Champs Elyssee, Taksim) og et fiskemarked.

Det var Midtosten som var maalet, og transit byen Istanbul ble nettopp det, en transit by. Allerede i loungen paa tyrkias internasjonale flyplass folte jeg meg bedre, og lykkeligere. Paa flyet paa vei til Beirut ble det snakket arabisk rundt meg. Det ble ledd paa arbisk, og jeg holdt paa aa si at den lille babyen bak meg som graat konstant gjennom hele turen, graat paa arabisk. At et saa lite vesen kan ha saa mye energi i seg forundrer meg hver gang jeg ser en graatende baby. "He's so tired," var det eneste en flau mor kunne faa fram, men sove gjorde han aldri.

Selv om det aa snakke arabisk var en del av mine planer for turen, har det ikke blitt saa mye av det. De faa sjansene jeg har faatt har endt i fiasko. Det begynte allerede i passkontrollen paa flyplassen hvor jeg ble spurt hva min far heter paa arabisk. Jeg horte vel aldri hva han sa, men jeg fikk et utrolig stygt blikk, da jeg sa "sorry?" og en anklage om at "You have an arabic name, but you dont speak arabic?" Han sa det i en tone som tilsa at han ikke hadde tiltro til en brokdel av det jeg sa. Forst naa fikk jeg stutra fram "La!", og etter litt mer intens stirring, gikk det egentlig greit. Mye bra intervjuteknikk aa laere her...

Den passkontrollen var saer. Har naa gaatt gjennom en del passkontroller i mitt liv, og javel saa ser de alle utrolig sure og gretne ut, men maken til hat har jeg aldri sett i en passkontrollors oyne tidligere. Som om akkurat jeg var aarsaken til hans miserable liv, til Beiruts og Libanons kaos. Meg onsket han dit peppern gror, og helst enda lenger. Og enda er jeg ikke kommet til Israel... Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det. Selv om det ikke er noe problematisk, saa er det en ubehagelig folelse.

Saa var jeg ankommet jeg Beirut. Krigssonen Beirut! Det er ikke saa mye krig her naa, men dette er vel det naermeste jeg (til naa) har vaert en krigssone. De helt store odeleggelsene har jeg heller ikke sett etter 8 timers vandring i Beiruts gater, men jeg har sett masse militaeret. Overalt. Paa hvert eneste gatehjornet, og vel saa det. Jeg synes synd paa de. Greit nok at det norske forsvaret er sjanselose ved en eventuell krig, men libanesiske haeren har ikke bare ytre fiender, de har en stat i staten i form av Hizballah de ikke klarer aa faa has paa.

Der staar de, paa hvert eneste kryss, i sine panserede kjoretoy og holder vakt. Vakt mot hva da? Det eneste jeg har observert dem gjore er aa dirigere trafikken, og sende turister som meg, og andre innfodte i ulike retninger. Sjekke bager, legitimasjon og bare se barske ut. Baggen min har blitt sjekket 4-5 ganger og jeg har vist passet til ca. 14 militaer/politi eller andre sikkerhetsfolk. For det er ikke bare nok med at det er en haug med militaeret i gatene, saa mange at man faar en bestemt folelse av at dette landet maa ha fleste militaer pr. innbygger, saa er det nesten like mange mennesker i politiuniformer. Og ikke nok med det, saa har man sikkerhetsfolk. Alle gaar de oppaa hverandre, og alle skal ha noe aa si paa hvor jeg skal gaa og hvor bilene skal kjore.

Naar parkeringsvakter/sikkerhetsfolk sjekker passet ditt saa skjonner du at dette gaar for langt. "What you think about Beirut?", fikk jeg i sporsmaal fra en slik sikkerhetsvakt, som tittet iherdig paa passet. "I dont know, Im not allowed to see anything..." var det aerlige svaret han fikk. Det traff, passet ble levert raskt sammen med en en smule flau "Go, go...."

Inntrykket av Beirut bedret seg kraftig da jeg etter en stor omvei, rundt hele Central town som jeg tidligere paa dagen ikke hadde faatt passere, kom meg til Hamra. Her gikk de glade rundt, satt paa fancy cafeer, drakk sin te eller kaffe eller bare lekte med sine baerbare pc'er.. Gud, som jeg savner Pc'n min, som jeg ikke turde aa ta med... American University of Beirut var ogsaa et imponerende syn, og den gamle studenten i meg vaaknet til livet inni meg, kjente jeg. Her hadde jeg likt aa gaa.

I morgen eller over i morgen skal jeg til ain al-Hilwe og sove der en natt. Blir spennende aa se hvordan "the worst camp", som det ble sagt, egentlig er.

Har naa reist alene i tre dogn, og det hele bolger fram og tilbake fra det grusomt kjedelige, til det herlig befriende. Forelobig slaar bolgene mest mot det forste.

Det er den draumen me ber på II

Oslo Arbeiderparti hadde storbesøk på sitt representantskapsmøte i kveld. Den første minoritetsspråklige statsråden, barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen var på besøk, og for et fantastisk første møte! Vi fikk se en dyktig, saklig og offensiv barne- og likestillingsminister (og vi slapp til og med å starte rep.skapsmøtet med den franske nasjonalsangen). Jeg har truffet henne før, men ikke som statsråd. Og helt uavhengig av partipolitikken (yeah right!); Dette gjør meg utrolig stolt!

Rene tilfeldigheter at det var Ap og den rødgrønne regjeringen som sto for at Norge fikk første "brune" minister, vil mange mene, men jeg tror ikke det var (det har jo gått en liten stund nå) en tilfeldighet. En ting var at regjeringen i 2005 rettmessig fikk kritikk for å komme opp med en kritthvit regjering, og dermed nå endret sammensetningen, men jeg tror Stoltenberg tok den telefonen til Ramin-Osmundsen fordi det var riktig, og fordi Ap har tradisjon for å gå i spissen og vise vei, for å si det litt brautende. Men, i tillegg til å være den første og alt det der, sa hun også mye bra. At integreringsarbeidet nå skal gå hånd i hånd med likestillingsarbeidet, har lenge vært et krav fra mange. Likestilling mellom kjønnene er viktig, men likestilling mellom ulike befolkningsgrupper er minst like viktig, og det er helt naturlig å se likestilling og integrering i sammenheng for å lykkes med begge delene.

"Vi må tørre å snakke om makt, også når det gjelder innvandrere/minoriteter," sa Ramin-Osmundsen. Kunne ikke vært mer enig. Men for at noen skal få makt, må andre gi den i fra seg. Så enkelt er det. Dette har jeg sagt før, men sier det igjen; I arbeidet med likestilling mellom kjønnene har vi kommet langt, bl.a. fordi det mer eller mindre har vært en dugnad i hele samfunnet, og ikke bare noe kvinnene har kjempet for. Den dugnaden må gjentas! Selv om Norge nå har fått sin første minoritetsspårklig statsråd og har allerede en politisk rådgiver, så er det ennå langt igjen.

Fortsatt er det slik at en stor andel av Norges befolkning møter en ugjennomtrengelig vegg i møtet med arbeidslivet, og altfor mange av dem har det til felles at de har et annerledesklingende navn. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den registrerte arbeidsledigheten for innvandrere er ca. tre ganger så høy som i befolkningen generelt. Hva det skyldes er sammensatt, men svært mye peker på at fordommer, myter og uvitenhet blant arbeidsgivere har stor del av skylden. For å rette opp i disse skjevhetene, og for å nå regjeringens beskjedne mål om å gjøre Norge til det mest inkluderende fellesskap verden har sett, må en tørre å ta noen nye grep, tørre å tenke nytt. Det var derfor svært gledelig å høre statsråden ta opp nettopp denne problemstillingen og nevne at regjeringen fra nyttår (1.1-08) vil sette i gang et forsøk med moderat kvotering av personer med minoritetsbakgrunn i 12 statlige virksomheter.

Den rødgrønne regjeringen har som ambisjon å skape det mest inkluderende fellesskap verden har sett, og for å nå målet må vi blant annet skape et mer inkluderende arbeidsliv. En rekke tiltak har vært forsøkt, og foreslått, men uten merkbar resultat. Selv om 760 nyansatte minoritetsspråklige i staten etter at ordningen med å innkalle minst én minoritetsspråklig til intervju ikke er trvielle tall, men jeg hilser det nye forsøket velkommen.

Bruk av kvotering i utgangspunktet er ikke et sunnhetstegn for samfunnet. Imidlertid viser den manglende suksessen med å få til integrering i arbeidslivet at kvotering likevel er nødvendig. Til tross for den belastning kvotering innebærer, er det nødvendig å ta i bruk radikale virkemidler for hindre den diskriminering mange nordmenn med utenlandsk bakgrunn i dag møter. Imidlertid må jeg få presisere at kvotering heller ikke bør være det eneste tiltaket. Anonyme søknader, forbedret norskopplæring, arbeidsmarkedstiltak og flere praksisplasser er alle gode virkemidler. Men tiden er likevel overmoden for å forebygge den urett som i dag eksisterer. For å få til et integrert samfunn må den reelle makten i samfunnet fordeles mer rettferdig.

Etter min mening er vi ett skritt nærmere den draumen me ber på!

Kaoset fortsetter

i Pakistan, og blir stadig verre. Riktignok lover Musharraf i kveld at han vil trekke seg som øverste militære leder innen utgangen av november, og videre å gjennomføre parlamentsvalg innen 9. januar. Nå er ikke dette første gang han gir slike lovnader, så det gjenstår å se om han innfrir denne gang. Unntakstilstand og frie, demokratiske valg er to motsigelser, som det blir spennende å følge med på hvordan utvikler seg.

Imidlertid uteblir den store folkemobiliseringen mot unntakstilstanden som flere medier og opposisjonspolitikere har etterlyst. Det kan selvsagt skyldes frykt for represalier fra militæret, apati, men kan hende også det enkle faktum at folk støtter Musharraf.

Men, det jeg irriterer meg mest over, er hvordan Benazir Bhutto, den korrupsjonsanklagede tidligere statsminister, som har bodd i eksil de siste 8 år, nå med god hjelp av internasjonale medier, også norske, blir fremstilt som en stor demokratiforkjemper og demokratisk lyspunkt i Pakistan. Visstnok den eneste i Pakistan skal man tro mediene. Det er svært misvisende, for å si det mildt.

Det var ikke tilfeldig at hennes sympatisører tidlig i prosessen ble behandlet mer skånsomt enn andre opposisjonspolitikere (ja, det finnes andre enn Bhutto!) og reelle demokrati- og menneskerettighetsforkjempere. En av dem, leder for partiet Movement for Justice og tidligere crickethelt, Imran Khan, ble i dag arrestert etter at han deltok i en demonstrasjon og viste seg offentlig for første gang siden han klarte å rømme fra husarresten han ble satt i fra dag 1. Ikke tilfeldig det heller.

I mediene i dag forsøker ”demokratiforkjemperen” Bhutto å samle opposisjonen for å øke presset mot Musharraf. En allianse Bhutto selv gravla i det hun inngikk i en hestehandel med Musharraf. At hun forkaster videre samarbeid med Musharraf nå, skyldes ikke at hun har kommet på bedre tanker, men mer at hun innser at hennes vei til makt ikke lenger går gjennom Musharraf.

Det er viktig å minne om at det ikke er Bhutto som har ledet an i kampen mot unntakstilstanden og Musharraf, men landets advokater og dommere. Disse har Musharraf vært på kant med siden tidligere i år da han avsatte høyesterettsjustitiarius Ch. Mohammad Iftikhar, og det er samme mann som tydeligist har oppfordret til protester mot unntakstilstanden.

Nei, Bhutto er ingen demokratiforkjemper i Pakistan, ei heller et lyspunkt for Pakistan!

Pakistan først?

'Sabb se pehle Pakistan', eller 'Pakistan først', var president Parvez Musharrafs budskap i hans tale til folket lørdag ved midnatt lokaltid. Imidlertid er det vanskelig å se hvordan de siste dagers utvikling har tjent Pakistans ve og vel.

Musharraf bedyret at unntakstilstanden skyldtes den økende trusslen ekstremistene representerte for landet og viste til hendelsen ved den røde moskeen i sommer, og de siste selvmordsaksjonene i Karachi ved Benazir Bhuttos tilbakekomst til Pakistan. En stat i staten er en ydmykelse for landet. Det har han så absolutt rett i. Videre pekte han på en handlingslammet politistyrke, et rettssystem som sammen med mediene stakk kjepper i hjulene for demokratiet (hans) som andre grunner for å innføre unntakstilstand. Mediene skal være frie, sa han, men han likte ikke at de kun fokuserte på det negative, og aldri det positive. "Det var jeg som ga media frihet," som han sa, men nå liker han visst ikke hva de rapporterte. Hørt på maken!

Dette var utrolig skuffende, selv for Musharraf å være. Presidenten var under sterkt press, og ryktene ville også ha det til at høyesterett ikke ville godkjenne valget av han som president i 5 nye år. Da blir det hele så falskt når han later som at unntakstilstanden er i landets interesse og ikke et utslag av hans personlige maktbegjær.

Selv har jeg vært av den oppfatning (selvsagt som en liksom-pakistaner langt unna Pakistan) at det landet har godt av å ha en sterk leder som viser vei, framfor en gjeng med gjennomkorrupte politikere som under et glans av demokrati lurer til seg enorme rikdommer fra landet og kjører landet lenger ned i grøfta enn en liksom-president. Kanskje ikke så veldig demokratiske tanker jeg nå fremmer, men heller en general enn tulle-politikere som Benazir og/eller andre som later som at de har landets interesser som utgangspunkt.

For sikkerhetsskyld kan jeg vel melde at dette ikke er en prinsipiell holdning, men mer etter erfaring med Pakistans skinndemokrati.

Musharraf har måttet ta noen tøffe valg i sin tid som regjeringssjef, og etter mitt syn har de delvis upopulære valgene vært nødvendige. Nå tenkte jeg særlig på hans allianse med USA i den såkalte krigen mot terror. Han har også gode resultater å vise til når det gjelder landets økonomi, og bygging av infrastruktur. Jeg ser ikke bort i fra at USA hadde stått med sine styrker langt innenfor Pakistans territorium om det hadde vært opp til noen av de såkalte politiske lederne som nå ønsket å stille til valg. I så måte kan jeg bli sett på en som støtter unntakstilstanden, men når han før unntakstilstanden angivelig inngikk en politisk maktfordelingsavtale med Benazir Bhutto, og nå når hans makt ble truet av høyesterett, begynner å avsette dommere etter eget forgodtbefinnende, arrrestere advokater og menneskerettighetsforkjempere og andre som uttaler seg kritisk til hans gjerninger blir det hele bare kvalmt og råttent.

Det er ikke noe som heter opplyst enevelde - kun enevelde.

To verdener!

Det begredelige valgresultatet, sett med røde øyne, må ta noe av skylda for min plutselige anonymitet etter valget, og etter at egen posisjon var sikret, som noen har kommentert. Men livet går videre og nå var det på tide å skrive igjen. Fort gjort å skrive om valget;

Nå blir det spennende å se hvordan den nye konstellasjonen på borgerlig side vil fungere framover, etter den litt tunge starten. Mye er sagt og skrevet om valget, og særlig ordførervalget. Anders Hegers sammenlikning av Fabian Stang med australske skøyteløperen Steven Bradburry som vant OL-gull i 2002, var morsom lesing i helgen, men nå er Fabian Stang (H) en gang valgt som ordfører for byen i fire år. Selv mener jeg det er for tidlig å trekke noen bombastiske konklusjoner, selv om han, som det borgerlige flertallet, har hatt sine startvansker. For meg har han alltid fremstått som en jovial og hjelpsom person. Aller mest er jeg sjeleglad for å slippe å tilkalle FrPs Svenn Kristiansen som ordfører i fire år. Det holdt med fire uker!

Men alt det er gammelt nytt. Det nye bystyret er godt i gang med budsjettarbeidet, og selv har jeg kastet meg over et nytt saksfelt; sitter ikke lenger i kultur- og utdanningskomiteen, men har byttet til Helse- og sosialkomiteen. Komiteen styrer over halvparten av Oslobudsjettet som inkluderer bl.a. bydelene, sosialtjenesten, eldreomsorgen, sykehjemmene, rusomsorgen, barnevern, legevakta, byomfattende ungdomstiltak, og mye mye mer. Det er litt overveldende etter fire uker, men utrolig spennende.

Onsdag 31.10 (i morgen) skal den nye komiteen ha deputasjoner. De ulike etatene og mange av bydelene kommer på besøk til komiteen og vil legge fram sitt syn på Oslobudsjettet. Det er da det slår en hvordan Oslo er to forskjellige verdener avhengig av posisjon i bystyret. Mens byrådet skryter av en historisk satsning til bydelene, eldreomsorgen, rusomsorgen m.m, vil de komme, bydel etter bydel, etat etter etat, og peke på den tunge økonomiske virkeligheten de befinner seg i. Totalt fjernt fra den virkeligheten byrådet, og byrådspartiene liker å fremstille.

Jeg vet dette fordi jeg i helgen har lest bydelenes og etatenes såkalte konsekvensanalyser av byrådets budsjettforslag for 2008.

Byrådets budsjettforslag, sammenliknet med korrigert budsjett for 2007, medfører defacto en budsjettreduksjon for f.eks. bydel Søndre Nordstrand på ca. 3 millioner, for bydel Alna 4,3 millioner, 8-10 millioner for bydel Bjerke, 40-50 millioner for bydel Sagene og så videre og så videre. Årsakene er mange. Bydel Sagene drar f.eks. med seg et stor underskudd fra tidligere år, samme gjelder bydel Bjerke, men hovedgrunnen for de fleste bydelene er at byrådet varsler en økning i prisene på sykehjemsplassene på en størrelsesorden 5-7 %. For bydel Gamle Oslo f.eks. utgjør en slik endring ca. 1,5 millioner kroner pr. prosentpoeng og for bydel Østensjø 3 millioner pr. %-poeng.

Det skal bli godt å sitte i komiteen i morgen og spørre byråd Sylvi Listhaug (Frp) hvilken Oslo hun viser til, og hvilke effektiviseringstiltak hun f.eks. mener at rusmiddeletaten skal foreta seg for å spare ytterligere penger utover kuttet på 1,7 millioner kroner?

Stem på ... meg?!?

I disse dager har de fleste av de jeg kjenner fått en melding eller mail , med en appell om at de under valget i Oslo gir meg en kumulering/ slenger, uavhengig av deres partipreferanse. Noen lurer kanskje på hvorfor de skal gjøre det?

Hovedårsaken til det er selvsagt at jeg ønsker å bli gjenvalgt til bystyret for fire nye år. Står man da på en ukumulert plass er man nødt til å mobilisere de man har rundt seg og de man kjenner. Det som også er kjent som sitt nettverk.

28 år (på dagen) i Oslo har gitt meg det. Mennesker jeg har møtt og brukt mer eller mindre tid sammen med. Kanskje gjennom barneskolen, videregående skole. Eller kanskje spilt basketball med en sommer, gått i samme moské, på samme fritidsklubb, hatt samme arbeidssted, drukket kaffe med, vært på samme hyttetur, samme fest, samme møte, eller bare møtt på bussen, på byen, på gata, og så videre og så videre.

Det er mennesker som kjenner meg veldig godt og mennesker som ikke kjenner meg i det hele tatt – lenger. Det de alle har til felles er at de har et inntrykk av min person, min tankegang, min humor, mitt intellekt, min dumhet, altså meg, på en eller annen måte. Jeg håper og tror jo at det alene vil være grunn nok for mange til å avse 1/59 av sin stemme, og gi meg for eksempel en slenger den 10. september. Det må jo lønne seg å være en ålright fyr.

Men det er også mange substansielle grunner til å stemme på meg, selv om de ikke alltid er like enkle å trekke frem. Som en menig listekandidat eller bystyrerepresentant er det ikke lett å overbevise velgere om det. Derimot er det veldig lett å havne i gruppen av det store flertallet av politikere man aldri – eller svært sjeldent – hører fra. Det er kanskje det som gjør at en i langt større grad er avhengig av et personlig forhold med folk - et nettverk.

En grunn til å gi meg en stemme er mitt engasjement for en gruppe mennesker som er svært neglisjert i byen vår, nemlig ungdom mellom 15-18 år. Særlig gutter – med såkalt minoritetsbakgrunn – i drabantbyene. Disse fortjener ikke bare et bedre kvalitativt skoletilbud, men også et godt fritidstilbud etter skoletid. I stedet for å bli møtt med stadig mer politi som i dag, bør de bli møtt med sivile mennekser i form av en opprustet aktivitets og fritidstilbud i bydelene.

Alle vil ikke det samme. Ei heller ungdom. Noen vil på bibliotek og andre på skumparty på klubben. Noen vil sparke fotball og andre spille sjakk. Ungdom bør ha krav på samme grad av valgfrihet som andre grupper, men det er ikke mange som snakker om. Deres valgfrihet er kanskje enda tyngre å etterkomme, men skal man få et samfunn hvor alle er med må man begynne med ungdommen. Et rødt byråd vil gjøre nettopp det. En styrket bydelsøkonomi vil gi bydelene rom til å drive en ungdomspolitikk som ungdommen fortjener, bl.a gjennom lengre åpningstider på bibliotekene, flere idrettsalternativer og ikke minst bedre fritidsaktiviteter og tilbud i form av ungdomsklubb, kaféer, skatehall og konserter. En forebyggende politikk med sikte på å utjevne de sosiale forskjellene i byen.

Jeg går til valg på Aps bystyreprogram, som etter mitt skjønn, vil sørge for at Osloskolen blir et bedre sted å være for alle uavhengig av deres foreldre, om de er gutter eller jenter, brune eller hvite, har 400 i iq eller 50. Videre er Rune Gerhardsen, til tross for sin kontroversielle person – og kanskje på grunn av det – et bedre alternativ enn Erling Lae som byrådsleder. Det er kanskje ikke så mye som skiller de to, og Lae er ingen dårlig byrådsleder, men Lae kommer i en pakke som heter FrP. Ferdig snakket.

Min kombinasjon av sosialdemokratisk tankgang, brennende engasjement for ungdom, hjerte i Oslo øst, krydret med en flerkulturell bakgrunn gjør at jeg mener jeg fortjener en bystyreplass og har derfor sendt mail/meldinger o.a. i håp om å mobilisere mitt nettverk.

Resten er opp til dere. Det viktigste er å bruke stemmeretten. :)

Godt valg!