En smak av Norge

Jeg har feiret jul for første gang. Sånn på ordentlig liksom.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av juletiden. Det er gjerne mørkt, alle vennene ”hjemme” til jul alle andre steder enn Oslo og summen blir en ensom og kjedelig ferie. Som ikke-kristen er jeg ikke vokst opp med å markere julen i tradisjonell forstand. En bedre middag med familien har det gjerne blitt, men utover Disney-kavalkaden på TV-en passerte gjerne juletiden uten for mye oppstyr i mine yngre år.

Julen er som kjent tiden for tradisjoner. Familien jeg fikk delta i julefeiringen til, hadde for eksempel lange tradisjoner på hvordan dagen ble gjennomført. Det var fastsatt hva man spiste, når man spiste hva, og at maten ventet til far i huset hadde lest fra Juleevangeliet fra familiens bibel osv. Men blant mange fine og andre ikke fullt så fine juletradisjoner er det spesielt én juletradisjon jeg hvert år håper forsvinner ved neste korsvei: debatten om hvorvidt muslimer kan feire jul. Vel, i praksis er det to debatter. Den ene handler om hvordan muslimer ødelegger den tradisjonelle julefeiringen gjennom sine krav. VGs satireside ”Helt normalt” tok den et steg videre da de meldte at kunnskapsminister Røe Isaksen frarådet bruken av marsipangriser ved skolenes juleavslutninger i inkluderingens navn og erstatte dem med marsipangrevlinger til (for) manges store fortvilelse.

Den andre debatten er av den mer interne sorten. Den begynner som regel som oppriktige spørsmål om råd fra unge og gamle på ulike fora om deltakelse på julebord eller om Jesus’ og Marias posisjon i islam, men ender i en kakofoni av negativitet hvor selv det å ønske de som feirer jul, en god jul blir problematisert. Nå var det forstander for Det islamske forbundet Basim Ghozlan som satte sinnene i kok hos mørkemennene og damene på sosiale medier, da han ikke frarådet folk fra å delta i skolens/jobbens juleavslutning så lenge man avsto fra alkohol, svin og sangtekster som stred med islam.

Hovedargumentet mot å feire julen er som følgende: Siden den kristne troen på treenigheten og spesielt troen på Jesus som Guds sønn strider med den muslimske troen på Gud og Jesus, vil det å feire julen eller ønske andre en god feiring av denne troen, være ensbetydende med at en selv anerkjenner denne troen og dermed blir skyldig i flerguderi.

Joda, inkarnasjonen er viktig for den kristne tro og julen, og det var ikke mange tekster jeg kunne stå inne for der jeg forsøkte å fange den autentiske julestemningen i Domkirken, men overgangen fra å synge Deilig er Jorden mens jeg holdt husets fireåring i hånden og gikk rundt et juletre pyntet med norske flagg og levende lys til å angivelig anerkjenne treenigheten er vanskelig for meg å begripe. For, etter kirkebesøket var det lite som minnet om at jeg var en del av en kristen høytid bortsett fra en og annen engel som også pyntet juletreet, og den tidligere nevnte opplesningen av Juleevangeliet.

Misforstå meg rett; jeg har ingen intensjon eller ønske om å innføre julefeiring som en høytid for muslimer, men det tydelige ønsket om å markere avstand som ligger i bunn for nettpredikantenes oppfordringer, er skremmende. Det er nemlig ingen grunn til ikke å ”komme i hu Maria i skriften,” slik koranen oppfordrer til i kapittelet som bærer hennes navn. Da Hans ånd fremstod for henne som en vakker mann. Maria ba ham vise gudfryktighet og han svarte at ”han bare var Herrens utsending for å gi henne en sønn, ren av hjertet”. Hun ble overrasket da ingen mann hadde rørt ved henne. Han svarte: ”Slik blir det, for Herren sier: ’Dette er lett for meg! For Vi vil gjøre ham til tegn for menneskene og en nåde fra Oss.” (…) ”Dette er Isa, Marias sønn, med sanne ord.” (Koranen, 19:16-34). I den grad et religiøst budskap feires, er det dette julefeiringen handler om, Isafødsel, og det er det Juleevangeliet, som far i huset leste opp før teen og kakene på bordet ble konsumert, skildrer.

Det er ingen grunn for muslimer til ikke å finne gleden i å tilbringe tiden med sine nærmeste og nyte et godt måltid eller fem. Og får man sjansen, er det heller ingen grunn til ikke å oppleve nordmenns julefeiring på nærmere hold. Jeg fikk i hvert fall en smak av Norge denne juleaften jeg sent vil glemme.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 09.01.14 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik og undertegnede skriver om religion hver torsdag.

Identitetskrisen

«Jeg er sprøyte lei av muslimer!» 

Det mest irriterende spørsmålet jeg møtte i Midtøsten da jeg var der og jobbet, nest etter om jeg var gift, var spørsmålet om jeg var muslim. Jeg kunne aldri fatte hvorfor mannen i gata, taxisjåføren eller ungdommen jeg traff, var interessert i det. Det eneste det spørsmålet gjorde var å skape et inntrykk av at det var forskjell på folk: muslim, eller ikke-muslim. 

Bare i Midtøsten, eller i muslimske land, holder de på slik, tenkte jeg, nokså nedlatende. I Pakistan, for eksempel, er religiøs tilhørighet nedskrevet i passet. Det har alltid ergret mine pakistanske gener, samtidig som det har gjort meg glad for å tilhøre et land som har kommet lenger: Et land hvor religiøs bakgrunn ikke brukes til å skille på folk eller til å begrense deres muligheter. Det viste seg å være en av mange feilslutninger om Norge.

Det kan nemlig se ut til at Norge kollektivt gjennomgår en alvorlig identitetskrise. Hva annet kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til andre land for å krige? Når vi stadig jakter på hva som er norsk kultur? Eller når det kommer krav om å få bære sitt kors «hvor hen man vil»? Selvpåtatte identitetsmarkører er blitt viktigere og viktigere for folk. Å bli stilt det innledende spørsmålet «er du muslim?», er blitt langt mer vanlig, også i Norge, enn vi tror.

Fafo-forsker Olav Elgvin tok i denne avis like før sommeren et oppgjør med det samme fenomenet da han kritiserte Civita for deres under­søkelse om muslimenes forståelse av rettssystem. Elgvin kunne ikke forstå hva kategoriseringen «muslim» hadde med undersøkelsen å gjøre, gitt mangfoldet som finnes av mennesker som kaller seg muslimer. Jeg fikk også høre fra noen sentrale meningsbærere, i en diskusjon vi hadde om utdannelse, at det i Norge i dag er stadig flere muslimer som søker og tar høyere utdanning. I motsetning til ateistene eller de kristne da, eller? Når man begynte å skille mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, er uklart for meg. 

Det var med dette bakteppet jeg leste en e-post med beskjeden: «Jeg er sprøyte lei av muslimer.» Avsenderen var heldigvis en venn, men han satte speilet fint opp foran meg. Hans argument lød: «Ved å bruke en merkelapp som for eksempel ‘norsk muslim’, bidrar du til å befeste forskjeller og underkaster deg andre menneskers tanker om merke­lappen, heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller har foreldre fra Pakistan.» Videre sto det: «En ‘muslim’ er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott.»

At jeg skulle bidra til å befeste forskjeller, var en forstyrrende anklage. Samtidig er det vanskelig å komme unna historier hvor unge gutter og jenter står splittet mellom å være «muslim» på den ene siden og «norsk» på den andre. «Hjemme er jeg muslim, når jeg går på bussen er jeg en vanlig norsk person», uttaler 17 år gamle Yasmin Hadafow fra Bø i sin prisvinnende skolefilm «Norsk muslim», og samfunnsdebattanten Yousef Assidiq beskriver følelsen av å ha tapt på både hjemme- og bortebane ved å konvertere til islam. 

Etter over 20 år med debatt om islam i Norge er det kanskje lett å bli «sprøyte lei» muslimer, som min venn formulerte det, men vi har faktisk ikke klart å komme lenger.

Alle identiteter er et sett med forventninger, og den norskmuslimske identiteten er i så måte intet unntak. Det er tydelig at alle forstår ulike begreper på forskjellig måter og at en «norsk muslim» betyr noe annet for meg enn for min nabo. Men slik jeg stadig lærer noe nytt om for eksempel Høyrefolk, er det også mye å lære om den norske muslimen. Å beskrive det mangfoldet, presist illustrert av hottentotteksemplet over, i den norsk­muslimske identiteten som åpenbart vokser frem iblant oss, er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller å fylle forventningene til begrepet med et bredere innhold. 

Det bidrar kanskje ikke til å endre paradigmet, men jeg tror det er gjennom en offentlig brytning av våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større fellesskap? Med ønsker om en velsignet advent og gledelig jul.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 28.11.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

#Norskrasisme

Det er flott med engasjementet rundt norsk rasisme både med og uten hashtag, men det er rart at ”faen, du er blitt så norsk” ikke har dukket opp på hashtag versjonen.

Midt i den verbale krigen mellom broderfolket har Warsan Ismail (@somalieren) tatt debatten et steg videre og løftet frem diskusjonen om hverdagsrasismen. Eksemplene på hva folk er i stand til å si og gjøre er så mange at det er latterlig å forsøke å benekte dens eksistens. Kanskje et tema for ”nok-debattert”-spalten til NRK.

Det er ingen tvil om at det i et samfunn også eksisterer fremmedfrykt. Noen ganger går den på hudfarge, andre ganger klesstil. En viss fremmedfrykt, ja sågar rasisme, er tilnærmet uunngåelig. Man må likevel daglig bekjempe den, men sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og denne rasismen går begge veier.

Det var i 1995 at jeg skulle være med på et dramastykket på Karl Johan i forbindelse med Operasjon Dagsverk i regi av Oslo/Akershus OD, hvor fokuset skulle være rasisme/gatevold. Prosjektmidlene skulle det året gå til Brasil, og gatevold og rasisme var et fellestrekk vi skulle spille på. Jeg husker hvordan vi ønsket å fokusere på den volden hvite blir utsatt for av de mørke! I Rio de Janeiro som i Oslo. I altfor stor grad er denne volden basert på ren rasisme!

”Faen, ikke vær så norsk” for eksempel er et skjellsord i mange miljøer og sjargonger. Eller ”ikke gå helt gora på meg”, gora som i hvit, er et uttrykk om å ”slutte å være gjerrig!”. Gjerne etter et kebabkjøp. Bruken av horeordet blant ungdom ligger løst, og er kanskje ikke fullt så etnisk orientert som mange vil ha det til, men eksemplene er likevel mange. Ikke minst fra foreldregenerasjonen som fint kunne inngå i hverdagsrasismen og vært brukt under #norskrasisme.

Det er umulig å vokse opp noe sted, og spesielt i Oslo, uten å møte på rasisme og fremmedfrykt i en eller annen form. Jeg har det også jeg. Her og der, men heldigvis har det ikke vært like skjellsettende som hos mange andre som har delt sine opplevelser på sosiale medier eller som vi kan lese om i mediene. For eksempel historiene HRS høylytt forteller om de ”gjenlatte” i Groruddalen og den versjonen av #norskrasisme de utsettes for. Også i egen by da! Retorikk til side, men beskriver ikke de rasisme da? Alle jeg kjenner som har blitt slått ned, ranet eller banket opp, er etnisk norske og gjerningspersonen… – ja, riktig.

Det er for eksempel vanskelig å nekte for at et stort antall av barneranerne er av en annen etnisk bakgrunn. En raner kjenner kanskje ikke etniske grenser, men det er nok en overvekt av etnisk norske blant ofrene. Det er ikke helt tilfeldig. Man tar sjelden sine egne. Gamle og nye gjenger i drabantbyene har alle hatt et element av rasisme mot spesielt de andre. De hvite! Ofte begrunnet i et slags selvforsvar.

Det er nok her jeg tror vi i altfor stor grad er våre egne verste fiender. Jeg vet jeg er det. Jeg forventer rasismen – fordi jeg er brun, og kan reagere deretter. Et blikk kan som kjent drepe, et spørsmål om opprinnelse blir raskt oppfattet som et spørsmål om etnisitet, eller nysgjerrighet på ulik atferd som graving eller mobbing. Men kan hende det blikket man trodde var umulig å mistolke, likevel ble mistolket? Flere av eksemplene som har fremkommet på #norskrasisme, oppviser en variant av ”de lave forventningers rasisme”. Uttrykket betegner ofte den doble standarden ikke-hvite av og til møtes med: ”Vi kan ikke forvente mer menneskerettigheter av dem, stakkar.” Men for brune og svarte nordmenn har den en annen, og mer direkte, tilstedeværelse: Antakelsen om at en brun mann neppe kan være en kirurg, men må være vaskehjelpen. Men mine egne ”forventninger om rasisme” er motsvaret til dette, og er minst like destruktiv.

I mitt tilfelle har riktignok denne forventningen utviklet seg til et ekstra smil, et hakk mer høflighet og vennlighet, men som kjent reagerer folk ulikt på forventninger.

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 19.11.2013

De er fali', de

Er de norske jihadistene bare en sikkerhetstrussel for Norge?

Hva i all verden er det som skjer når en norsksomalier er en sentral aktør i et terrorangrep i Nairobi? Eller når unge jenter og gutter i 20-årene reiser til Syria for å delta i en borgerkrig i ledtog med svært ekstreme elementer? Kort tid etter at vi undret oss over hvordan en vestkantgutt kunne utvikle seg til å bli Norges verste terrorist, spør vi oss igjen hvordan en ung gutt fra Vestfold kunne bli en terrorist i Nairobi. Spørsmål om manglende tilhørighet, økende utenforskap og sviktende lojalitet til Norge er igjen aktuelle i det offentlige ordskiftet. Den debatten må vi ta - igjen!

Det vokser nå frem en ny generasjon med norske muslimer. Et stort flertall av disse vil vi aldri høre noe i fra – heldigvis – fordi. dessverre, og med rette, er det de negative elementene blant disse som får brorparten av medieoppmerksomheten. Likevel er det verdt å minne om den floraen av norskmuslimske menigheter og organisasjoner som eksisterer og som vi aldri hører om. Så hvem er denne generasjonen med norske muslimer, hvorav et flertall er født og oppvokst i Norge?

De aller fleste er i dag i 20-30-årene. Det er umulig å ikke se hen til den spesielle stemningen som har eksistert, også i Norge, etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001 da denne generasjonen gikk på barne-, ungdomskolen eller videregående skole, og som har preget deres oppvekst. De er med andre ord ikke vokst frem i et vakuum, men vært omgitt av retorikken ”enten er du med oss, eller så er du mot oss” siden de var små. Det var f.eks. påfallende hvordan hijab ble et mer og mer vanlig plagg på Universitetet i Oslo utover 00-tallet eller hvordan den mindre religiøse organisasjonen Pakistansk studentersamfunn mistet medlemmer til fordel for Muslimsk studentersamfunn.

Alle unge muslimer som har vokst opp i Norge vet at de må stå til rette for alle typer islam og muslimer. De blir, om de vil det eller ikke, har kunnskaper til det eller ikke, har interesse for det eller ikke, stilt til veggs for stort og smått muslimer i verden gjør og sier. Det er i den konteksten denne generasjonen har vokst opp. Et muslimsk klingende navn er som regel nok til å bli møtt med alt fra nysgjerrige spørsmål til alvorlige beskyldninger. Fra klassekamerater, lærere, trenere og ikke minst storsamfunnet. Og mens foreldregenerasjonen har kunnet leve isolert bak språkbarrieren, opptatt med sitt og sine egne hjemland, var det de unge som måtte ta støyten på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.

Det er en dårlig kontekst for å skape tilhørighet om fellesprosjektet Norge. Det gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker dette landet», når man samtidig må forklare hvor man egentlig kommer fra. Det blir slitsomt å henge med Per og Kari når alt de spør om er hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en ”pedofil profet”? Det er ikke alltid lett å være den med tjukkest hud og et hav av selvironi. I hvert fall ikke hele tiden.

«Muslimer har selv ingen ønsker om å la seg inkludere i det norske – vantro – samfunnet,» er gjerne innvendingen. Det er klart at Norge, fra et integreringsperspektiv, ikke var som en lykkelig familie før 11. september heller, og alt kan selvfølgelig ikke forklares med såkalte apologetiske argumenter som jeg serverer ovenfor. Norske muslimer, unge som gamle, har for ofte også inntatt en defensiv holdning, men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes. Det siste stortingsvalget, med historisk høyt antall muslimske stortingsrepresentanter, er et tydelig tegn på det motsatte.

Tidligere visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudhry, skriver i Dagbladet 21. oktober om ”vår ungdom, vårt ansvar” om Vestfold-gutten. Det er uten tvil den rette medisinen. De to jentene på vei til Syria er ikke bare to somaliske jenter, men våre jenter. Tenk om statsminister Erna Solberg eller

barne-  og inkluderingsminister Solveig Horne hadde uttalt bekymring for sikkerheten til de unge jentene og guttene, slik at de ikke bare ble fremstilt som sikkerhetsrisiko for Norge når de kommer hjem? 

Innlegget var på trykk i Klassekampen 24.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag.  

Tro, håp og FrP

FrP skal i regjering, er marerittet blitt virkelig? 

 

Snikislamiseringsbegrepet, kanskje den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i Norge de siste årene, kom snikende innpå oss igjen. Og nå skal partiet som lanserte begrepet regjere landet. Er marerittet blitt virkelig?

Det avhenger nok av om FrP evner å være i en regjering for hele befolkningen, eller om de fortsetter i sitt gamle spor. For det er ikke til å komme unna at partiet og dets ledelse lenge har skapt en atmosfære av mistillit mot spesielt muslimer i dekket av å være kritiske til innvandringspolitikken. Eksemplene er så mange at de alene kunne fylt denne spalten, men for all del: på flere områder har partiet også hatt rett i sin kritikk, også mot norske muslimer. Det er med andre ord helt greit å mene ting jeg eller norske muslimer ikke liker, eller å ønske å gå saktere frem med innvandringen. Å spre mistro om en gruppe mennesker i landet i håp om å sanke politisk kapital er derimot ugreit.

I José Saramagos opprivende roman En beretning om blindhet blir vi kjent med en navnløs by hvor nesten alle innbyggere blir rammet av et uforklarlig utbrudd av blindhet, og det sosiale sammenbruddet som følger av det. Boken skildrer hvordan de destruktive sidene i mennesket trer frem når våre handlinger blir styrt av panikk basert på hat og frykt.

Saramagos blindhet åpenbarer seg nesten daglig når uskyldige mennesker sprenges i luften i så altfor mange land fordi hatet og mistroen får dominere. Vårt eget land har også lidd av noen øyeblikks blindhet hvor terrorangrepet 22. juli 2011 slår mot oss som skrekkens eksempel. Det samme gjelder skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Sånn sett er et pølsebanner og et grisehode plassert utenfor norske moskeer den siste måneden kanskje lette å le av, men sammen med trusselen mot Oslos største menighet om at alle moskeer vil brenne innen året er omme viser de en uhyggelig trend.

FrP har ingen skyld i de nevnte hendelsene, men når partiet nå skal danne regjering er det greit å ha dette i mente når de utvikler sin politikk og retorikk.

På mandag ble endelig regjeringsplattformen til Høyre og FrP kjent, og der Samarbeidspartnerne i de fire partiene overraskende nok reduserte hele innvandrings- og integreringsfeltet til å handle om asylpolitikk, går plattformen heldigvis noe videre og målet om nye nordmenns tilhørighet og tilknytning til riket blir løftet fram. Å realisere det ”nye norske, vi”, uavhengig av religiøs eller etnisk bakgrunn, er et helt avgjørende prosjekt for vår felles fremtid – uavhengig av politisk farge.

Men det er dessverre ikke slik at ”det nye vi” blir virkeliggjort bare det ønskes sterkt nok. Til det er motkreftene og utfordringene for mange. Selvsagt er det grenser for hva en regjering kan gjøre med hensyn til ekstreme grupper som SIAN og Profetens ummah eller enkeltpersoner som Fjordmann og Bhatti. Håpet er bare at de heller ikke gir motkreftene drahjelp, men evner å ta i bruk de rette verktøyene så det nye ”vi” ikke blir en drøm fra Disneyland.

I kampen mot utenforskapet kan signaleffekten av et klart budskap og tydelig retning fra en regjering ikke undervurderes. Det er det som skaper en grunnmur av aksept et samfunn trenger. En aksept av at vi alle er en del av det samme skjebnefellesskapet. Den muslimske minoriteten er kommet for å bli, den kommer ikke til å bli borte, og all politisk debatt, hvis den skal være konstruktiv, må bygge på det prinsippet. Her har FrP et og annet å bevise.

Det samme prinsippet må også gjelde for sivilsamfunnet – ikke minst for den muslimske minoriteten selv. Den unge generasjonen med muslimer som trer frem må forvalte foreldregenerasjonens arv med mer omhu enn vist av grupper som Profetens ummah og til tider Islam Net. Det innebærer blant annet å ikke slenge om seg med myter og påstander som om ingenting er på spill.

Myter om et jødestyrt Norge, om islamofobi ved enhver kritisk bemerkning eller påstander om kuffars skittenhet og muslimsk overlegenhet har intet i Norge å gjøre. Det må faktisk kunne forventes at det tas kraftig til motmæle mot slikt både internt og offentlig. Å skjule seg bak ”den evige sannhet” er i et samfunnsperspektiv ren ansvarsfraskrivelse.

”Fyordet” ytringsansvar har mye klokt ved seg og gjelder for flere enn bare FrP. Vi skal tross alt leve side om side, og sammen må vi sørge for å bevare synsevnen.

Innlegget var på trykk i Klassekampen 05.10.13 i deres spalte "I god tro". Lars Gule, Anne Kalvig, Bjørn Olav Utvik, Helene Næss og undertegnede skriver om religion hver torsdag. 

Snikbeklagelsen

Når en nestleder i et politisk parti beklager noe lederen for partiet har sagt, og lederen ikke bifaller nestlederens dementi, er det gjerne lederens ord som blir stående. Snikbeklagelse er et annet ord for slikt.

Det tok altså fire år, to stortingsvalg og global pressedekning til før Fremskrittspartiets nestleder Kjetil Solvik-Olsen under partiets pressekonferanse for internasjonale medier i går beklaget partilederens bruk av begrepet ”snikislamisering” i 2009 – trolig den groveste mistenkeliggjøringen av en gruppe mennesker i nyere norsk historie. Det var en uventet, men gledelig overraskelse.

Men noen timer etter at nestlederen i partiet beklager ordbruken – vel, strengt tatt hvordan begrepet har blitt brukt i ettertid – dukket partilederen opp på riksdekkende medier og mer eller mindre relanserte det, etter at statsministeren ba henne gjenta Solvik-Olsens ord på norsk. Jeg innrømmer det: de lurte meg. Solvik-Olsen er trivelig fyr, og jeg gikk fem på. Jeg glemte det som har kjennetegnet partiet nesten så lenge jeg har kjent det: dobbeltkommunikasjonen.

Partiet som beskylder andre for å tale med to tunger, behersker den kunsten til fingerspissene. Helt siden 1987, da Hagen lansert brevet fra Mustafa har partiet bedrevet dette: Gå bredt ut, få ut budskapet, for senere å trekke det, eller deler av det, tilbake. Målet, å spille ut esset – fremmedfrykten – overfor menigheten blir oppnådd, mens dementiet, med langt mindre bokstaver, blir brukt som buffer mot medienes og kommentariatets angrep. I går skjedde det igjen, bare i motsatt retning, og de lurte altså meg i noen timer.

Det siste var lett å høre fra Siv Jensens uttalelser i går kveld. Hun visste godt hvem hun talte til. At hun måtte ty til en omskrivning av historien, altså av hendelsene forut for lansering av begrepet, var et lite offer i det store spillet.

Jo, det er helt riktig som FrP sier: begrepet snikislamisering ble brukt i en gitt kontekst. I en debatt med undertegnede i går viste FrPs Kristian Norheim blant annet til at det var noen grisetegninger som ble ønsket fjernet fra et sykerom hvor en muslimsk familie hadde sitt syke barn innlagt. Dette ønsket, eller kravet som FrP ønsket å fremstille det som, var ganske meningsløst, men å omskrive dette til å handle om et krav fra et radikalt miljø er vel en smule overdrevet?

I nyhetsdekningen rundt lanseringen av begrepet vises det til ønsket om hijab som del av norsk politiuniform, halal-mat servering ved norske fengsler og imamutdanning i Norge. Andre eksempler på slike krav som nevnes, var forslag fra Venstre-politiker Abid Raja om en ny blasfemilov, Høyre-politiker Afshan Rafiq som foreslo tilpasset eldreomsorg for innvandrere; somalisk drosjeforening som hadde bedt om bønnerom på Gardermoen – og det var altså Abdelmajid Jerad, en lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, som hadde tatt til orde for imamutdanning i Norge.

Jeg tviler på at Siv Jensen mener Abid Raja eller Afshan Rafiq, hvis partier Jensen i disse dager forhandler med, eller den muslimske familien med sykt barn på sykehuset representerer et radikalt islamistisk miljø?

Nei, begrepet bekreftet hva FrP anså som et problem anno 2009: Norge var på vei til å bli snikislamisert, og det var bare FrP som kunne stoppe dette. At Solvik-Olsen beklaget bruken i går var et lysglimt. Dessverre forsvant det like fort og plutselig som det kom. 

Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 18.09.2013

Boomerangeffekten

”Ikke alle FrPere er rasister, men det er en kjensgjerning at alle rasister i Norge er FrPere”: En urimelig generaliserende setning jeg har vært så altfor fristet til å skrive mens jeg har fulgt munnhuggeriet mellom FrP og Heikki Holmås i sosiale medier de siste timene.

Det er altså en enkel omskriving av Carl I. Hagens mantra ”ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer” han har gjentatt de siste ti årene. En overdrivelse, joda, men jeg tviler på at ikke Hagen og andre FrP’ere som liker å gjenta setningen, ikke vet bedre, slik Jensen mener at Holmås burde om FrP på VG nett.

Jeg innrømmer det: Jeg har kost meg glugg i hjel over krangelen mellom Holmås og FrP, og mye tyder på at jeg ikke er alene om det. Partiet som i førti år har liret av seg den ene dumheten etter den andre om nordlendinger, utlendinger og de siste årene muslimer klikker i vinkel når noen kobler dem til meninger og holdninger de selv hevder å ikke ha. År etter år har FrP vært i harnisk over enkelthendelser utlendinger og ikke-vestlige innvandrere har begått og krevd at hele miljøet skal ta avstand, røyker ut sine mørkemenn og jeg vet ikke hva, men det svir når boomerangen kommer farende tilbake.

Oslo FrPs ledelse med Tybring-Gjedde i spissen gikk hardt ut sommeren 2010 med sin kronikk med eventyr fra Disneyland og Arbeiderpartiets kultursvik. Det har i ettertid blitt innrømmet at retorikken var for sterk, men budskapet er ikke dementert. Siv Jensens lansering av begrepet ”snikislamisering” i 2009 mistenkeliggjorde over 100 000 mennesker i Norge. Når FrPs ledelse blir så indignert over Holmås’ uttalelser, kan det virke som at FrP synes det er ok at de får male med bred pensel om andre grupper, og at det blir feil først når noen gjør det om FrP. Det henger lite på greip.

Jeg er ikke blant dem som mener at det er en kobling mellom FrP og Breivik. Bare for å ha sagt det. Men når de nå er så nære kongens bord, vil kanskje denne seansen være en liten lærepenge om hvordan de selv omtaler andre grupper og mennesker. Enkeltrepresentanter, og noen ganger også sentrale personer i ledelsen i FrP, har så altfor ofte brukt en retorikk som sprer mistro mellom folk, framfor å samle dem. Å få høre det og å bli møtt med et krav om klarere avstand mot slike holdninger som Tybring-Gjedde målbar i sin kronikk, eller som deres ex-formann har stått for i så mange år, må FrP nesten tåle.

Jeg lar meg gjerne bli positivt overrasket av FrP dersom de kommer i regjering. Det blir nok den store testen for FrP, om de er i stand til å inneha ministerposter og da være ministre for hele befolkningen – ikke bare deler av den. For tro det eller ei: Vi, dvs. de med utenlandsk bakgrunn i landet, har faktisk lest og fulgt med på hva partiet har sagt og ment om innvandrere, om pakistanere, om ukultur og snikislamisering de siste tiårene. Tillitten er mildt sagt tynnslitt.

At Høyre, Venstre og KrF forsøker å forsvare sin potensielle samarbeidspartner er kanskje forventet, men ikke nødvendigvis klokt. De burde heller gått i bresjen i å stille krav om en tydelig markering mot mistenkeliggjøringen av mange grupper i Norge som for mange i Siv Jensens parti har stått for. Om en slik markering kom, ville det også bli lettere for FrP å få sympati når boomerangen slår tilbake, og det er partiet selv som blir gjenstand for den stigmatiserende generaliseringens logikk.


Innlegget ble publisert på Minvervanett.no 13.09.2013