Jeg = en snik?

Like sikkert som valget og valgkampen kommer Den Store innvandrings- og integreringsdebatten annethvert år. I og for seg ingenting galt i det. Det er, og vil være, blant de største utfordringene vi som et samfunn vil ha med å gjøre i god stund framover, sånn ved siden av klimautfordringene og generelt fred i verden, selv om Per Willy Amundsen vil overbevise oss om at problemstillingen de har tatt opp er langt viktigere enn det de kaller ”såkalte” klimaendringer. Det er vel og viktig at vi snakker sammen om hvordan vi skal leve med hverandre, men klimaendringene kan til syvende og sist avgjøre om vi i det hele tatt lever, så jeg vet ikke helt.

Det problematiske med disse innvandrings- og integreringsdebattene er hvordan disse hele tiden reises på fryktelige premisser, gjerne med FrP i førersetet. Ikke dermed sagt at regjeringspartiene, eller sentrumspartiene for den saks skyld, ikke ønsker debatten, men de velger en fremgangsmåte som sjeldent finner veien til førstesidene.

Noen vil hevde at den tilnærmingen er langt mer fornuftig – hvis målet er løsningen.

Mange har lurt på hvem Siv Jensen har tenkt på når hun lanserte begrepet ”snikislamisering”. Dagbladet har sågar funnet sniken, men det gis et inntrykk av at noe skjer i det skjulte og plutselig en morgen vil Ola Normann (eller Mohammad Khan) våkne opp og oppdage at hans Oslo og Norge er blitt til et sharia-styrt samfunn. Antagelsen Jensen gjør seg videre er altså at Mohammad Khan vil juble og ta fram finstasen og spontant gjøre de første steinene klare (for steining selvfølgelig), mens Ola Normann først da vil skjønne hva som har vært på ferde.

Det er vel denne antagelsen og mistenkeliggjøringen med en så bred pensel Per Kristian Foss hadde i tankene med sine uttalelser som jeg her skal la ligge.

Det er interessant å se hvordan Hagen og FrPs skremselspropaganda har utviklet seg siden det famøse brevet kongen selv (Hagen altså) reiste rundt og preket i fra, til ”snikislamisering”. På nitti-tallet var det imamene som var problemet, i de verste Mullah Krekar dagene var det ekstremister som var det og nå er det den vel definerte gruppen; muslimer.

Da det tidligere var enkelt å argumentere i mot faren om at det i nærstående framtid ville dukke opp en Mullah Olav som med trusler om både død og lemlestelse skulle islamifisere Norge, ved å vise til PSTs arbeid, er det nå vanskeligere å vite hvem man skal frykte.

Det er det mange synes er problematisk.

En favorittsyssel de siste ukene har vært å sammenlikne forholdene i Norge med forholdene i Pakistan. Vi så det i Hijab-debatten, og vi ser det i denne (”nye”) debatten. Det Siv Jensen, Danny og mange andre ikke forstår er at de med sine brannfakler, i dekke av ”nå må vi tørre å snakke om problemene”, faktisk tar et steg nærmere forholdene i Pakistan. Et samfunn med sterke gnisninger langs etniske og religiøse skillelinjer. Det må vi unngå. Heldigvis har i alle fall én i regjeringen skjønt akkurat dette. Så tåler han meget vel at han stadig blir karikert i VG som nissen som ikke kan annet ord enn dialog.

Er det noe nytt under solen i årets innvandrings- og integreringsdebatt?

Ja faktisk. "Talsmannen" har sagt seg enig i ”djevelen selv” (FrP). Nå er ikke det nytt at såkalte innvandrerrepresentanter er enig i de vanskelige problemstillingene. Det har de alltid vært og vil være det inntil det ikke lenger er noe problemstilling.

Ingen trenger å være i tvil om Abid Rajas ”lojalitet” i forhold til disse spørsmålene, og han kan mediespillet langt bedre enn meg, men det er noe urovekkende ved hans ”omfavnelse” av Siv i denne omgang:

For det første gir han FrP rett i at Ap og venstresiden har neglisjert innvandrings- og integreringsdebatten. Det er jeg fullstendig uenig i og skulle gjerne hørt hva han mener skulle vært gjort annerledes. Ap og V er som regel (med rette) enige i 9 av 10 saker når det gjelder dette saksfeltet, men framfor å ta i bruk det virkemiddelet han har profilert seg på den siste tiden – dialog – langer han ut mot Ap og venstresiden. På den måten ødelegges den gode og brede alliansen som trengs på dette område, og på toppen av det hele gir han partiet som ikke ønsker noe dialog rett.

For det andre gjør han arbeidet til de gode kreftene i Ap en bjørnetjeneste. Mye av kritikken mot Ap henger sammen med Aps tidligere kjærlighet til de kontroversielle tiltakene mot tvangsekteskap. Den såkalte 24 års grensen (som kun skulle gjelde utlendinger) og å forby søskenbarnekteskap. Etter min mening var disse forslagene en skamplett for Ap, som dessverre vil forfølge Ap en god stund, selv om ingen av forslagene ble forelagt Stortinget eller er vedtatt. Men tiltakene ble ikke utviklet i et vakuum. De var et resultat av nettopp det Raja etterlyser: ”Tøffere tone og handlekraft”. Logikken var å ”gi FrP rett, men vise at du har bedre løsninger”. Så endte man opp med FrPs forslag. I manges øyne var de forslagene helt konkrete tiltak som – hvis man utelukkende tenker på tvangsekteskap – ville hatt god effekt, men så er ting litt mer kompliserte og sammensatte, og forslagene hadde såpass mye grums med seg at de heldigvis ble lagt til side.

Sosialdemokratiske løsninger er ikke, og bør ikke være, quick-fix løsninger som i det lange løp forsterker problemene eller skaper andre.

For det tredje er jeg ganske lei av uttalelser som ”på høy tid å ta den debatten”. Man klarer hver gang å late som om dette er første gangen debatten reises. Man trenger ikke å være autist for å gjenkjenne de resirkulerte argumentene som slipes på nytt annethvert år. Hva gjorde for eksempel Abid og andre i Tabloiddebatter i 1999, 2001, 2003 osv. om det ikke var for å diskutere nettopp disse problemstillingene? Har man glemt Shabana Rehman allerede? Hun tok da den debatten hun.

Den viktigste innvendingen jeg har i mot debatten, og også Rajas velsignelse, er den sammenblandingen som gjøres mellom tvangsekteskap, omskjæring og islam. En sammenblanding Raja tidligere har kjempet hardt i mot, og man skulle tro at folk (flest) etter 15 års debatt hadde lært seg å ikke gjøre. Premissene som ble lagt fra Siv var ”snikislamisering” og det ble pekt på tvangsekteskap, omskjæring osv. Allerede der er debatten på villspor.

Til slutt; Sist fredag skrev jeg om nyåpningen av Islamsk kultursenters nye praktbygg. En ting jeg glemte å nevne var imam Rehmans tale hvor han bl.a. sa følgende (jeg noterte flittig ned på sms, for å huske ordene, men så glemte jeg å referere): ”Dette landet ga oss fred, dette landet har gitt oss muligheter [bl.a. til å bygge dette bygget]. Det er vår plikt å ta vare på dette landet. Vi er alle likeverdige borgere av dette landet og det er vår plikt å delta i dets utvikling i en positiv utvikling.” Dagen etter smalt ”snikislamiseringsdebatten”, og jeg lurer på imamen fortsatt synes han er en ”likeverdig” borger.

Jeg vet ikke om jeg lenger er like sikker.
FrP har gått opp 6 % på siste meningsmåling. Håper de er lykkelige over det.

Gratulerer med dagen, ICC!

Tar en pause fra "storpolitikken" for å gratulere Islamsk kultursenter eller Islamic Cultural Centre (ICC) som det heter for deres store dag i dag. Deres årelange drøm om å bygge en moské i byen har endelig blitt realisert, og Oslos muslimer kunne i dag samle seg i det nye praktbygget for å be sin første fredagsbønn bak den gamle imamen Mahboob ul-Rehman.

Det er en stor dag for alle muslimer i Oslo. Selv er jeg oppvokst i ”menigheten”. Endelig har den eldste menigheten i Oslo, etablert i 1974, fått et bygg alle kan være stolte av. Det som begynte som studiesirkler hjemme hos venner (deriblant min far) tidlig på 70-tallet gikk fra leide lokaler på Youngstorget til et nedslitt, men eget, bygg i Tøyebekken i 1991. I dag har det gamle bygget blitt revet og et nytt praktfullt bygg med minaret og kuppel smykker den nye Rubina Rana gaten (vis a vis Det Åpne Theater/Oslo Mek eller Grønlandskvartalene). Det er det tredje (fjerde?) bygget som ”ser ut som” en moské vi i dag har fått i Oslo, og med tanke på den byggevirksomheten som foregår i den delen av byen er jeg sikker på at bygget vil være en kilde til stolthet for alle som vil bo i den nye byen.

Det er svært mange av Oslos muslimer som har bidratt med stort og smått for å få realisert den drømmen styret i ICC har hatt i over 20 år. Det er imponerende at et prosjekt på rundt 70 millioner har blitt fullført helt og holdent uten å ta opp rentebærende lån, en uting i islam for å si det enkelt.

Gratulerer!

Storberget trekker hijab-forslaget

Det melder Aftenposten torsdag kveld. Helt bekreftet er det ikke da departementet ikke ønsker å kommentere saken før statsråden er tilbake fra vinterferie, men slik som saken har utviklet seg må det bare skje.

En ting er at debatten nådde nye lavmål for hver dag, med uttalelsene til Karita Bekkemellem på mandag som absolutte bunnivå, men når det i tillegg viser seg å være knyttet så my politisk rot til saken er det ingen annen utvei. Det er ergerlig, og det var vel med en viss skadefryd kritikerne gikk høyt på banen og krevde at saken legges død så fort som overhodet mulig i løpet av torsdag. Det er trist å se hvor mange av frihetens kjempere som ivret etter å begrave en viktig prinsippsak.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om den siste utviklingen. Det var jo hyggelig lesning at Hadia Tajik var en av forkjemperne for hijab-saken. Med det viser hun at hun, i motsetning til Saera Khan (dagens Ap stortingsrepresentant), har det nødvendige perspektivet som trengs for å utvikle det nye ”Vi”. Dessverre ble det eksplosive i forslaget undervurdert og det ender med en trist begravelse. Saken har for så vidt vært død en god stund. Ingen statsråd ville ha klart å gjennomføre en så radikal endring med en så klar motstand i et valgår. Slik som debatten utviklet seg ville det nesten vært uansvarlig. Nå er saken borte for en god stund.

Det er ingen tvil om at saken traff noe dypt i sjelen i den norske befolkningen. Det var uten tvil en vanskelig sak og det har vært interessant (og noen ganger skremmende) å observere ryggmargrefleksene til folk. Dessverre fikk skeptikerne rett: Norge er ikke klar for den slags endringer. Jeg mente blant annet at nettopp det var argument for å de foreta den endringen, men det viser seg at det nye ”vi” er lenger unna det mange tror.

Avgjørelsen vil vekke sterke følelser. En betydelig del av befolkningen vil føle dette som en krenkelse av dere grunnleggende rettigheter, mens en stor majoritet vil glede seg. Jeg håper de følelsene og engasjementet denne debatten har vekket blir håndtert på en god måte. Debatten har trukket mange nye stemmer fram i samfunnslyset. Unge, selvsikre kvinner med ambisjoner for seg selv og sitt hjemland har stått frem og håndtert en tøff debatt på en utmerket måte. Det er en positiv utvikling for Norge. Jeg håper de fortsetter å kjempe.

Uniform vs. Multiform

Det er full krig om hijab i politiet, og de fleste har funnet veien til hver sin skyttergrav. Det er for den ene parten brudd på religionsfriheten og for den andre brudd på politiets nøytralitet. Nå er det ikke lett å tilføre debatten nye momenter, da den har rast i mediene en god stund med både gode og mindre gode innlegg, men det er ingen tvil om at det er mange prinsipper som står mot hverandre, og begge sider har gode argumenter.

Politiets verdinøytralitet blir problematisert av Ingvill Thorson Plesner, forsker ved senter for menneskerettigheter i Dagsavisen i dag, og jeg synes hun skriver mye fornuftig. Politiet skal representere staten, og staten er ikke verdinøytral. Staten står for verdier som likhet for loven, likebehandling og menneskerettigheter. Det er disse verdiene som forplikter politiet og jeg kan vanskelig se hvordan et tøystykke (for å låne uttrykket til Usman Rana) skal hindre noen til å representere dem.

Rune Gerhardsen nærmest harselerer med ønske om å bære hijab i politiet på Sosialdemokratiet.no i dag, og skriver at det er en grunn til at det heter uniform og ikke multiform. Mulig det, men det er også en grunn til at Norge har en målsetting om å være mer enn unikulturelle, og da er kanskje multiform noe å vurdere? Hva er viktigst, Rune, at politiet reflekterer det samfunnet den skal jobbe i og at den representerer felles verdier, eller at de har like klær?

En typisk misforståelse i debatten har vært hvorvidt hijab er et muslimsk symbol eller ikke. ”Muslimer har ikke tradisjoner eller symboler som er mer verdt å ta vare på enn andre religioner, uttalte Elisabeth Aspaker (H). Akkurat det har hun rett i. Saken hadde stilt seg annerledes om det hadde foreligget et ønske om å gå med en måne rundt halsen. Månen er et symbol. Hijab er, om man liker det eller ikke, en religiøs plikt for muslimske, hvis man skal forholde seg til teorien. At Vesten, eller vi, kun ser den som et politisk symbol etter 11. september er egentlig vårt problem, og ikke de kvinners som ønsker å leve etter sin tro. Dermed faller de humoristiske forslagene som har florert i debatten. Å bære samelue, finlandshette eller supportercaps er meg bekjent ingen religiøs plikt.

Derimot ser jeg ingenting i veien for at norsk politi bærer kippa eller turban.

Debatten har for meg (nok en gang) avslørt den norske frykten for annerledeshet. Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund begynte debatten med å uttale at ”fram til nå var ren”, og får på en måte fram hvor dypt skrekken ligger for noe som både ser og høres annerledes ut. At man (om ikke han) i debatten har stilt spørsmålstegn ved lojaliteten og integriteten til kvinner som bærer hijab gir det hele en stygg bismak. Jeg undres hvilket syn kritikerne har overfor kvinner med hijab ved andre arbeidsplasser.

Framfor å se på det som unisont positivt at den norske stat kan bli representert av ulike religioner med hvert sitt særpreg gjør man det til et stort problem. Igjen viser det at det er enklere å snakke om et nytt ”vi” enn å implementere det.

Politikvinnen, Sugharan Khan, for øvrig en gammel bekjent av meg fra arbeidet i Pakistansk Studentersamfunn har etter mitt syn tatt et merkelig standpunkt. I alle år har hun jobbet aktivt for å rekruttere minoritetsungdom til politiet, men når det foreligger et forslag på bordet som vil gjøre rekrutteringsarbeidet – hennes arbeid – enklere, er hun kritisk. Hvordan det vil ødelegge for henne, og andre muslimske jenter (hvis det er flere) skjønner jeg ikke. Men, hun er ikke kategorisk i mot forslaget, hun mener bare det er for tidlig og at man bør vente litt.

Jeg ser ingen grunn til det.