fredag 27. februar 2009

Jeg = en snik?

Like sikkert som valget og valgkampen kommer Den Store innvandrings- og integreringsdebatten annethvert år. I og for seg ingenting galt i det. Det er, og vil være, blant de største utfordringene vi som et samfunn vil ha med å gjøre i god stund framover, sånn ved siden av klimautfordringene og generelt fred i verden, selv om Per Willy Amundsen vil overbevise oss om at problemstillingen de har tatt opp er langt viktigere enn det de kaller ”såkalte” klimaendringer. Det er vel og viktig at vi snakker sammen om hvordan vi skal leve med hverandre, men klimaendringene kan til syvende og sist avgjøre om vi i det hele tatt lever, så jeg vet ikke helt.

Det problematiske med disse innvandrings- og integreringsdebattene er hvordan disse hele tiden reises på fryktelige premisser, gjerne med FrP i førersetet. Ikke dermed sagt at regjeringspartiene, eller sentrumspartiene for den saks skyld, ikke ønsker debatten, men de velger en fremgangsmåte som sjeldent finner veien til førstesidene.

Noen vil hevde at den tilnærmingen er langt mer fornuftig – hvis målet er løsningen.

Mange har lurt på hvem Siv Jensen har tenkt på når hun lanserte begrepet ”snikislamisering”. Dagbladet har sågar funnet sniken, men det gis et inntrykk av at noe skjer i det skjulte og plutselig en morgen vil Ola Normann (eller Mohammad Khan) våkne opp og oppdage at hans Oslo og Norge er blitt til et sharia-styrt samfunn. Antagelsen Jensen gjør seg videre er altså at Mohammad Khan vil juble og ta fram finstasen og spontant gjøre de første steinene klare (for steining selvfølgelig), mens Ola Normann først da vil skjønne hva som har vært på ferde.

Det er vel denne antagelsen og mistenkeliggjøringen med en så bred pensel Per Kristian Foss hadde i tankene med sine uttalelser som jeg her skal la ligge.

Det er interessant å se hvordan Hagen og FrPs skremselspropaganda har utviklet seg siden det famøse brevet kongen selv (Hagen altså) reiste rundt og preket i fra, til ”snikislamisering”. På nitti-tallet var det imamene som var problemet, i de verste Mullah Krekar dagene var det ekstremister som var det og nå er det den vel definerte gruppen; muslimer.

Da det tidligere var enkelt å argumentere i mot faren om at det i nærstående framtid ville dukke opp en Mullah Olav som med trusler om både død og lemlestelse skulle islamifisere Norge, ved å vise til PSTs arbeid, er det nå vanskeligere å vite hvem man skal frykte.

Det er det mange synes er problematisk.

En favorittsyssel de siste ukene har vært å sammenlikne forholdene i Norge med forholdene i Pakistan. Vi så det i Hijab-debatten, og vi ser det i denne (”nye”) debatten. Det Siv Jensen, Danny og mange andre ikke forstår er at de med sine brannfakler, i dekke av ”nå må vi tørre å snakke om problemene”, faktisk tar et steg nærmere forholdene i Pakistan. Et samfunn med sterke gnisninger langs etniske og religiøse skillelinjer. Det vi unngå. Heldigvis har i alle fall én i regjeringen skjønt akkurat dette. Så tåler han meget vel at han stadig blir karikert i VG som nissen som ikke kan annet ord enn dialog.

Er det noe nytt under solen i årets innvandrings- og integreringsdebatt?

Ja faktisk. "Talsmannen" har sagt seg enig i ”djevelen selv” (FrP). Nå er ikke det nytt at såkalte innvandrerrepresentanter er enig i de vanskelige problemstillingene. Det har de alltid vært og vil være det inntil det ikke lenger er noe problemstilling.

Ingen trenger å være i tvil om Abid Rajas ”lojalitet” i forhold til disse spørsmålene, og han kan mediespillet langt bedre enn meg, men det er noe urovekkende ved hans ”omfavnelse” av Siv i denne omgang:

For det første gir han FrP rett i at Ap og venstresiden har neglisjert innvandrings- og integreringsdebatten. Det er jeg fullstendig uenig i og skulle gjerne hørt hva han mener skulle vært gjort annerledes. Ap og V er som regel (med rette) enige i 9 av 10 saker når det gjelder dette saksfeltet, men framfor å ta i bruk det virkemiddelet han har profilert seg på den siste tiden – dialog – langer han ut mot Ap og venstresiden. På den måten ødelegges den gode og brede alliansen som trengs på dette område, og på toppen av det hele gir han partiet som ikke ønsker noe dialog rett.

For det andre gjør han arbeidet til de gode kreftene i Ap en bjørnetjeneste. Mye av kritikken mot Ap henger sammen med Aps tidligere kjærlighet til de kontroversielle tiltakene mot tvangsekteskap. Den såkalte 24 års grensen (som kun skulle gjelde utlendinger) og å forby søskenbarnekteskap. Etter min mening var disse forslagene en skamplett for Ap, som dessverre vil forfølge Ap en god stund, selv om ingen av forslagene ble forelagt Stortinget eller er vedtatt. Men tiltakene ble ikke utviklet i et vakuum. De var et resultat av nettopp det Raja etterlyser: ”Tøffere tone og handlekraft”. Logikken var å ”gi FrP rett, men vise at du har bedre løsninger”. Så endte man opp med FrPs forslag. I manges øyne var de forslagene helt konkrete tiltak som – hvis man utelukkende tenker på tvangsekteskap – ville hatt god effekt, men så er ting litt mer kompliserte og sammensatte, og forslagene hadde såpass mye grums med seg at de heldigvis ble lagt til side.

Sosialdemokratiske løsninger er ikke, og bør ikke være, quick-fix løsninger som i det lange løp forsterker problemene eller skaper andre.

For det tredje er jeg ganske lei av uttalelser som ”på høy tid å ta den debatten”. Man klarer hver gang å late som om dette er første gangen debatten reises. Man trenger ikke å være autist for å gjenkjenne de resirkulerte argumentene som slipes på nytt annethvert år. Hva gjorde for eksempel Abid og andre i Tabloiddebatter i 1999, 2001, 2003 osv. om det ikke var for å diskutere nettopp disse problemstillingene? Har man glemt Shabana Rehman allerede? Hun tok da den debatten hun.

Den viktigste innvendingen jeg har i mot debatten, og også Rajas velsignelse, er den sammenblandingen som gjøres mellom tvangsekteskap, omskjæring og islam. En sammenblanding Raja tidligere har kjempet hardt i mot, og man skulle tro at folk (flest) etter 15 års debatt hadde lært seg å ikke gjøre. Premissene som ble lagt fra Siv var ”snikislamisering” og det ble pekt på tvangsekteskap, omskjæring osv. Allerede der er debatten på villspor.

Til slutt; Sist fredag skrev jeg om nyåpningen av Islamsk kultursenters nye praktbygg. En ting jeg glemte å nevne var imam Rehmans tale hvor han bl.a. sa følgende (jeg noterte flittig ned på sms, for å huske ordene, men så glemte jeg å referere): ”Dette landet ga oss fred, dette landet har gitt oss muligheter [bl.a. til å bygge dette bygget]. Det er vår plikt å ta vare på dette landet. Vi er alle likeverdige borgere av dette landet og det er vår plikt å delta i dets utvikling i en positiv utvikling.” Dagen etter smalt ”snikislamiseringsdebatten”, og jeg lurer på imamen fortsatt synes han er en ”likeverdig” borger.

Jeg vet ikke om jeg lenger er like sikker.
FrP har gått opp 6 % på siste meningsmåling. Håper de er lykkelige over det.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Ser at du refererer til Imam Rehman. Ifølge VG, så kan denne imamen ikke norsk, selv etter å ha bodd her siden 1985, syns du ikke at dette er urovekkene?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=537126

"Han kom til Norge i 1985, men snakker ikke norsk. Derfor er det en tolk med når vi møter Mehboob-Ur-Rehman (59)."

Burde han ikke ha lært seg norsk, iløpet av sine 24 år her?

Kamil sa...

Han kan norsk, men velger heller å snakke ved hjelp av en tolk da det er enklere.
Men jeg skal ikke si meg uenig i deg i det hele tatt. Imamene bør kunne norsk, og imamen Rehman, som kan opp mot 7 språk (arabisk, persisk ved siden av urdu osv) burde absolutt bruke krefter på å lære seg norsk. Noe har han gjort, men når man har passert en viss alder, så er det ofte slik at det nye språket aldri setter seg skikkelig godt.
Men selv om han ville ha kunnet norsk tror jeg han ville valgt å holde sine taler på urdu da det er det språket han er tryggest i.

Det er jo blant annet på grunn av språkkompetanse (norsk altså) mange har tatt til ordet for at man bør ha imamutdannelse i Norge, så vil man kunne utdanne imamer med norskkompetanse og slippe å importere dem fra England/Pakistan og andre steder.

Anonym sa...

Imamutdannelse i Norge ville utvilsomt ha vært et steg i riktig retning. Da kunne man ha gått bort fra nasjonalistiske moskeer (pakistanske, somaliske, kurdiske etc), og heller over til norske moskeer, da vi bor i Norge.

Moskeene bør være åpne for alle muslimer i Norge, ikke bare en spesifikk nasjonalitet. Det er vanskelig for en iraker å ta del i "messen" på en Pakistansk moske, da imamen predikerer på et språk (urdu) irakeren ikke forstår.

Anonym sa...

Jeg stilte imam Mehboob-ur-Rehman følgende spørsmål:

Hei

Hvorfor sliter muslimske land samfunnsmessig og politisk, til tross for at de har veiledningen til et godt liv, koranen, i sin hånd. Mens land som har gått bort fra religion, som de skandinaviske landene, er blant de mest fredfulle.

La oss si at Pakistanere hadde reist til Saudi Arabia istedenfor Norge, ville de ha hatt det like godt der, som de har det her? En pakistaner med norsk statsborgerskap er juridisk sett likestilt med en etnisk nordmann, men ville han ha vært det i Saudi Arabia (blant sine muslimske brødre)? Jeg antar at du vet pakistanske gjestearbeidere behandles som annenrangsborgere i Saudi Arabia, og har langt fra like rettigheter som arabere.

Hvordan kan nordmenn, som aldri har lest koranen, behandle sine medmennesker bedre enn de som har hatt koranen til veiledning i flere hundre år? Betyr det at koranen ikke er løsningen?

http://tpn.vg.no/intervju/index.php?Inr=1844

Kamil sa...

NestenMuslim:

Jeg fant ikke spørsmålet ditt blant nettdebatten så jeg vet ikke hva Rehman svarte, og jeg skal ikke en gang forsøke å svare på hans vegne.

Det enkle svaret på dine spørsmål er jo: De har veiledningen i sine hender, men de har gått bort fra den", men analysen din er altfor enkel.

Å mene at det er på grunn av Islam at den muslimske del av verden, for å si det enkelt, i dag har sine politiske og samfunnsmessige problemer er å tillegge Islam litt vel mye diskredit.

Det er heller ikke på grunn av "fravær av Islam" eller "fravær av religion" at skandinaviske og/eller europeiske land har dagens levestandard. Det er å vise svak virkelighetsforståelse.

Selv vil jeg - kjedelig nok - se på hvordan kolonitiden har påvirket Midtøsten regionen (for ikke å glemme Europa) i langt større grad.

Men selvsagt er det mer, men har heller ikke det noe med islam å gjøre, men enkel storpolitikk og familieintriger:(Irak, Jordan ble gitt Hussein Alis sønner fordi Europa hadde lovet Hussein Ali dagens Saudi Arabia m.m. men samtidig støttet "statskuppet" utført av Saud familien i Saudi Arabia osv.).

Det som forekommer i Saudi Arabia er forkastelig, og jeg pleier ofte å bruke det som eksempel på hvorfor Saudi Arabia ikke er et eksempel på et muslimsk land.

Og nå kommer jeg til poenget: Landet er familien Sauds arabia - deres eiendom rett og slett - derav navnet Saudi Arabia. Det er ikke folkets, det er ikke guds, men Sauds. Det er ikke guds lov som gjelder der, men Saud familiens overhodes eller kongens om det ikke er samme person.

Desverre er det slik med de aller fleste arabiske land. Enten det er en sheikh eller en despot. Unntakene er både få og små.

Europa (England) og USA har en stor finger med i dette spillet og har hatt det i lang lang tid.

Å tro noe annet er for enkelt.

Forøvrig ingen som har ment at fornuft er forbeholdt koranen eller muslimer.

Shoaib sa...

Moskeene i Oslo, samtlige, er faktisk åpne for alle muslimer. Men det er ofte en språkgruppe som dominerer.

Anonym sa...

Det var interessant å lese artikkelen din. Jeg kan ikke la være å dra paraleller til jødehatet som gradvis vokste fram i Europa før 2.vk.
Jøder ble sett på som ugress, mindreverdige,fremmede,pest og plage i samfunnet. Jødehatet vokste gradvis, og ble inprentet i folks hjerner. Derfor var det ingen som motsa seg Holocaoust,eller gjorde "kollektiv" motstand mot jøderenskningen. Holocaust ble byråkratisert. Offiserer, fagfolk,eksperter,byråkrater, alle var med på å organisere og gjennomføre jøderenskningen.
Nå sier jeg ikke at slikt som holocaust kan skje her, og håper heller ikke at det skjer! Man ser jo at det norske systemet og samfunnet har liten plass for muslimske landsmenn. Går du med hijab, har du et muslimsk navn, sliter du med å få deg jobb. Du får ikke lov til å ha bønnerom. Det blir ramaskrik når muslimske fanger ytrer ønske om å få halal mat i fengsel. Det er rett og slett liten toleranse for muslimer nå til dags "Hva vil dem nå? Kan ikke dem følge norske lover så kast dem ut! Etc."

det er for meg vanskelig å ikke sammenligne det til det som var det voksende jødehatet på 1900-tallet. Hva mener du?

Det er så mye hat mot muslimer og islam blant den norske befolkningen. De velger ofte å overse at mange av oss er normale mennesker, som ikke ønsker andre noe vondt. Vi vil også leve et fredelig og harmonisk liv i Norge!