Palestine; the dream.

Sitting in Syria my heart and mind was still in Lebanon. Not only because of its natural beauty, but because the impressions of the last day were overwhelming. My Facebook status last night stated: "Kamil is living as a Palestinian Refugee in Ein al-Hilweh.” But, it was, at best, only halftrue; I was never a refugee.

The last night in Lebanon was in other words spent in a well-known Palestinian refugee camp in Lebanon. "The worst camp in Lebanon" my hotel host in Beirut told me, "You must promise to be careful," a friend plead, and even my boss in Norway had sent a message recommending me to contact the embassy before the trip. I might have exaggerated and given the impression that I was going there by my own, but I wasn’t. I stayed in Ein al-Hilweh with a Palestinian family I got in contact with before my trip to Middle East.

However difficult to describe the impressions, I’ll give it a try from the beginning:

I was picked up by Abu Sharif, (the husband of my contact), after the bus ride from Beirut to Sidon/Saida (South of Lebanon). We drove to the camp, app. 5-10 min. from Saida station, and came to a "gate" or a Lebanese military checkpoint. In the south, the Lebanese army is not allowed to enter the camps opposed to the camps in the north, and therefore, all entering and departures from the camps are firmly checked. I had applied for a permit in advance, so everything should be in order, but of course it wasn’t. There had been a mix up with my permit, and it turned out that I had permission the night before, and not this night. It did not help with ever so little sweet talk, plea or begging, I was simply denied access. Abu Sharif told me to wait there while he drove in and checked what was wrong.

There I was at the checkpoint outside Ein al-Hilweh in the company of two Lebanese soldiers with their M16’s (what do I know?) And all my "prejudices" against the camp had already come true, even if the soldiers were not particularly scary. They just tried to keep me in company with their questions about everything and nothing. What are you doing here? What business? No business, I answered. No business? No. What are you going to do? Just look. That answer had just as little impression on the soldiers as it had had at the boys I met in Burj al-Brajneh refugee camp two days earlier. Are you going on a picnic in the camp? Yes, I said, and we laughed loud all three of us.

Other than that, we just stood there and talked about girls. If I was married or not, if I liked Lebanese girls, Palestinian girls, if I’ll get married in the refugee camp, and so on, and every time a girl passed, regardless of her age, I was asked what I thought of her, but what can you really expect from soldiers in their early 20’s (and many will say, me)?

The wife of Abu Sharif, and my contact in camp, finally came to the checkpoint, called around, and eventually the “misunderstanding” was clarified and I could enter the camp. After the incident in Burj al-Brajneh I didn’t dare taking pictures, so I walked with large eyes, trying to suck every impression and add it to my memory.

On the way to her house, approximately 10 min. of walk, we said hello to almost everyone, giving me the impression that she was “somebody” in the camp. The explanation was far simpler. She was born and raised (now in her 40’s), and most of the people we had greeted were her uncles/ aunts/ cousins/ nephews/ nieces, etc. When we finally arrived at home, I found her family, her daughters that is, in their balcony preparing for what I and the soldiers had laughed of only 10 min. earlier; a picnic.

I was served kebabs, lamb chops, hummus, salad, and I began my life as a refugee with an incredible feast.

An acquaintance of the family, one from PF (L?) P was invited for my sake, and I was told that he'd answer all my questions about Lebanon, the camp, etc. He made it perfectly clear that the camp was not scary, even though all the political groups were represented in the camp, and he was very clear on how his party was the only one open to all, loved by all and worked to unite all the political groups. It got a bit too propaganda-ish, and honestly, had little learning value. Fortunately, A cousin, Dr. Hussein (with a doctorate in philosophy) showed up, and it was he who was my company during my stay.

After lunch he took me on a tour, and I was sure that all their claims about safety would soon fall apart. Out on the Upper Street (that was the name), one of the main streets, I saw lots of people. Just people. They did what people do. Shopping, walking, talking, etc. The whole area was, according to Dr. Hussein, controlled by Usbat al-Ansar, a Lebanon-based Sunni fundamentalist group, but the only thing I saw of it was one militant person. He was in return, quite scary. With a long beard, “Osama bin Laden” cape and a monster of a weapons around his neck. He hurried past us, with only me turning around with big eyes. Besides that, there was little indicating tense situation. I did see some more weapons. There were cars that drove by with easily visible revolvers and that sort of thing, but the picture I had with checkpoints on every street corner and heavily armed militants did not manifest it self.

Walking through the Sooq, down to the Lower Street, I saw children and young people running around with their toy guns playing war. They were in return all over the place. But, as Dr. Hussein told me, yes, there are a lot of weapons in the camp. Most people have weapons at home, but it is certainly not the way I had imagined. We walked past the UNRWA schools and went back home for tea, coffee, card games and water pipe.

I was mildly confused. Although Dr. Hussein came with a remark that it was all organized for me, and that it was he himself who was the big boss of the camp, and the most funny thing was how he fooled Abu Sharif, the man in the house, more than me. Or did he?

At home, there was ample time for political talk. The Israel/ Palestine conflict, of course, was thoroughly analyzed. With the danger of destroying my future (career and) travelling plans, I think Dr. Hussein’s one question provides a good summary of the discussion: "I was born as a Refugee in 1953, I'm still a Refugee, why?"

I, like the rest of the world, did not have a good answer.

There was not much new that emerged in the discussion. There were arguments, theses, (conspiracy) theories I knew well from before, but it was the first time it became so clear to me that Israel/ Palestine issue can not – if at all – be resolved without resolving the question of the refugees. The approximately 300,000 Palestinian refugees in Lebanon, of which over 50,000 (70,000 was claimed) is in the Ein al-Hilweh camp deserve the right to return home, as much - if not more - as the world's Jews, who now face 'home' to Israel.

During the evening I wondered if the situation in the streets was any way different now, after the dark. I could see a strong resignation in the face of the Doctor when he asked if I would like a new trip out? Well… So, out we went. This time accompanied by their youngest daughter (12) on my way to the store to get some eggs. We didn’t go far, but the place seemed, still, safe enough. I cannot refrain from comparing it with Pakistan. The streets of Burj al-Brajneh reminded me of my mother's home village and the streets of this camp reminded me sharply of streets of the town of Gujrat. The reason for the comparison is that even in Lahore, my hometown in Pakistan, I have experienced to be accompanied by a bodyguard with a Kalashnikov to the store across the street and now I was with a 12-year-old - without a Kalashnikov.

The place is safe, as long as you’re known there, or are accompanied by an acquaintance. I would have hardly made it in the streets by my self (well, regardless the fact that I’d never be let in all alone), but the place is safe enough for known and unsafe for strangers. People who are born and raised on 2.4 square kilometers recognize who belongs there and who doesn’t. Even with over 50,000 people living there.

The night came and I stayed up a long time waiting anxiously to hear some shootings, but all I heard was cats, which sounded like kids getting tortured.

The next day, today, Friday, I had nagged to get to Friday prayers. Dr. Hussein’s skepticism was not due to the security situation, but the fact that he himself never prayed. The problem was solved by him following me to some of his relatives/ friends who then followed me to the mosque. This time we went the other way. Up to the north boundary of the camp, to show me how the army surrounded the camp. In front of the checkpoints and the fence stood 20-year-olds with their Kalashnikov keeping guard. Sometimes within the camp, there were security guards, only Palestinians this time. Apparently, answering my question in advance, in order to prevent Molotov bombs being thrown against the army.

Somewhere on the way to his friends, he suddenly turned left, although he initially intended to go straight ahead, and my immediate thought was: Why? What is hidden from me now? It was like he read my thoughts, and said, "to show you some militants." The place on the left had previously been a battleground, and there they were, young guys, in black military like clothes with weapons in their hands. "Exotic" and "bizarre”.

There was nothing special with the Friday prayers. The Imam, a half-creepy young man, talked about Surat Kaferoon, and although I did not understand so much, one can almost imagine what the main theme was. The Imam (sheikh as they call him) had in fact been to both Pakistan and Afghanistan and was even reported missing (dead) for a period of time before suddenly reappearing, but the small hours after the Prayer were more interesting and sad.

We returned to the family I had accompanied, and new people arrived. I was repeatedly presented as: he is Norwegian, Pakistani and actually working in the immigration (which I did) in Norway. I had thankfully scored some points by joining them to the Friday prayers, but felt somewhat uncomfortable with the immigration stamp. It was a little joke about it, of course, but mainly they told their stories.

The family I was with, was originally from Gaza and so-called without identity, meaning without ID papers. The family father, a highly respected blind man, told me how he wasn’t able to register neither his marriage nor his children. His children (my age) therefore couldn’t go to any school/ university outside the camp, and they could barely move out of the camp, all because they did not have ID documents and did not have permission to get new ones.

In short, the family had no future.

The conversation filled me with sadness. Emptiness. Shortly after the visit with the family, I was safely on my way out of the camp, and my life as a Palestinian Refugee was over. The others did not have that luxury. The over 50,000 people will remain refugees for a long time to come, and they will never disappear, just become more. Their children, grandchildren will grow up there, and will never have more than the narrow streets to hang in, play in, drive their scooters in, play war in, and never, never will they stop dreaming of Palestine.

Why should they?

Burj al-Barajneh.

Da var ett av maalene med turen oppnaad. Saann utenom aa vaere i Midtosten, sto de palestinske flyktningsleirene hoyt paa min "maa-se" liste. Langt over Petra og annet kulturgreier, og i dag kunne jeg hake ut det forste maalet Burj al-Barajneh.

I folge min kontakt i Burj skulle alt vaere stengt pga. Eid feiring (som det forovrig er lite aa se noe av ellers i Beirut) i dag, og jeg maatte prove aa ringe henne i nesten uke (too late!), men jeg tok en raasjans og tok taxi'n til Burj. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men det jeg fikk se, riktignok knapt en tiendedel av leiren, var nok til aa gi meg nettopp det jeg onsket; et inntrykk, en folelse og en ide om hva livet i Burj-leiren besto i.

Leiren er plassert sor i Beirut, rett ved flyplassen, og er en 5-10 minutters kjoretur fra Beirut sentrum. Taxisjaaforen kjorte meg til "inngangen" til leiren, som paa ingen maate var en inngang , slik jeg hadde sett for meg, med port og slikt, men bare en sidevei fra motorveien fra flyplassen. Derfra begynte min vandring inn i leiren.

Det forste som motte meg - i tilleg til er en overflod av plakater, bannere, flagg, veggmalerier av det palestinske flagget, klippemoskeen, masse slagord og bilder av ulike martyrer, helter og andre ledere som Arafat, Abbas, Sheikh Yassin, Khalid Mashal og gud vet hvem, og det eneste spesielle med det for en kvasikjenner som meg var hvordan bilder av Fatah ledere og Hamas ledere hang om hverandre - var unger i alle aldre som alle hadde gaatt til innkjop av ulike lekepistoler - pistoler, hagler, maskingevaerer og mye annet jeg ikke kan navnet paa, som de lop rundt og lekte krig med. Noen av disse, bl.a. de hagleliknende leketoyene var fylt med kuler, trolig erter, som de skjot rundt med. Dette fulgte meg gjennom hele min times lange tur i leirens smug og gater; Barn, helt fra 3 aars alderen og opp til 12-13 aars alderen, med en eller annen form for lekevaapen i sin haand lopende rundt og leke krig.

Kanskje er det bare jeg som legger for mye i det, for alle barn har lekt krig, men det ble litt tragisk aa folge med paa hvordan de kriget med hverandre i hvert eneste smug, kjempet seg fram smug, etter smug, ja til og med tomme odelagte bygninger ble brukt til "krigforing" mot hverandre. Dette gjaldt kanskje 8 av 10 barn jeg saa paa min loketur i leirens smug og kroker.

I ett hjorne var det saagar satt opp en "militaerpost" hvor en gutt (10-12 aar) satt med en gigantisk leke-maskingevaer rettet innover mot smuget. Da jeg fortsatte innover dit, ble jeg skutt etter x antall ganger, og jeg horte hvordan ertene traff veggene og bakken rundt meg, og et par av dem traff vel den tjukke vinterjakka (!) mi ogsaa. Du var aldri trygg i et kryss, eller foran et nytt smug, for akkurat det smuget kunne det vaere intens kamp om og full skyting i, saa det var lurt aa titte forsiktig inn for man ruslet inn i det.

Det var absolutt eid-stemning i leiren. I de smaa slakteriene langs "hoved"gatene hang (laa) nylig slakta lam, og slakteren var godt i gang med aa tomme dyret for dets innvoller og skjaere kjottet i passende biter, mens modrene ventet paa aa faa med seg middagen hjem. De barna, og det var stort sett jentebarn, som ikke deltok i "krigforingen" koste seg med sporadisk oppsatte husker, pyntet med sminke og nye klaer. Det var Primitive karuseller som enten gikk rundt og rundt eller enkle husker, men til stor glede for barna.

Der vandret jeg, uten maal og mening og var en periode ganske lost i leirens labyrint av et veinett. Veier og veier. Det var trange, bitte smaa smug omringet av 2-4 etasjers hus. Det hele minte meg, helt fra starten av, om min mors gamle landsby Norowal. Det var den samme lukta, de samme trange smugene, om ikke trangere, smaa barn som lop overalt, det samme stoynivaaet men minus kyrne. Hele omraade kunne vaert en hvilken som helst landsby i Pakistan, bare at husene var av murstein og sement. En hvilken som helst landsby, eller min mors landsby i Pakistan er intet daarlig sted aa bo, eller vokse opp i, men kontrasten var enorm i forhold til livet i Beirut ellers.

Noe annet som minte meg om min barndom var alle ledningene som hang overalt. Svaert amatormessig hang de rundt og forte strom fra den ene leilighet til den andre. Det var som mitt og min brors gamle gutterom, hvor min bror, som paa den tiden var en hobbyelektriker hadde hengt opp ledninger i alle retninger til min mors store forargelse. Det var det rommet ganger 100.

Der vandret jeg uten maal og mening, og var en periode svaert usikker paa hva jeg skulle gjore, og hvordan jeg til slutt skulle komme meg ut av denne labyrinten, og tittet. Tittet, og ble selv tittet paa. Litt sporadisk satt litt eldre ungdom (15-18 aaringer) og royket pipe og kikket mistenksomt paa meg, uten at det var ubehagelig. Utenom han ene som sto med lekemaskinpistol i haanda, som saa meg i oynene i det jeg gikk forbi han og sa noe surt noe.

Det var forst naar jeg gikk forbi en slik klynge med ungdommer for andre gang at noen ropte etter meg for forste gang. Jeg forsokte aa late som at jeg ikke fikk det med meg, og fortsatte videre. Den ene av dem kom selvsagt etter og litt usikker stanset jeg. Det var en hyggelig fyr som lurte paa hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Det er i slike situasjoner jeg erger meg gronn over at jeg ikke kan arabisk. Det erget meg egentlig gjennom hele turen, men spesielt i leiren, for det reduserte egentlig min vandring til kun titting. Det ble en trivelig chit chat med masse barn rundt meg, men saa satte spraakbarrieren en stopper for videre samtale.

Etter en times vandring, da jeg begynte aa blir litt sikker paa at stedet var trygt, og menneskene hyggelige nok, turde jeg aa bryte mitt selvpaalagte kameraforbud. Det var noen flagg av Qiyada al-amm og andre ting, jeg tidligere ikke hadde turt aa ta bilde av, men naa naar jeg sto foran et enormt Arafat portrett, tenkte jeg at dette maa vaere ufarlig aa ta bilde av. Jeg vaaget meg til og med til aa ta to bilder, og det var bare noen smaajenter som ropte noe til meg. Det kan jeg taale, tenkte jeg. I neste oyblikk sto en mann (30 aarene) ved siden av meg, og lurte paa hva jeg holdt paa med, og hvor jeg var fra. Ana pakistani (ikke alltid man gidder remsa om at jeg er norsk og den greia der...). Det var et godt nok svar, og jeg fikk fortsette videre, og bak meg horte jeg han fortelle smaajentene howa mish israeli (something, something... altsaa han er ikke israeler).

50 meter lenger opp i gata (naa var det en gate) skulle jeg ta inn i nok et smug, og jeg kom meg 2-3 meter inn, for jeg ble ropt etter bakfra av to gutter (22-28). Ja, ja, jeg skal stoppe jeg. Han ene begynte aa snakke med meg, mens han andre forsvant inn dit jeg var paa vei. Hvor skal du? Dit. Hva skal du? Ingenting. Hvorfor det? Se. Se hva da? Leiren. Hvorfor det? Ingen svar... eh... Snakker du engelsk? Nei, bare arabisk. Ookey... Ana tourist... eee... Ana shof mukhayyam. Ikke godt nok, og jeg fikk hore en lang regle paa arabisk, og det eneste jeg fikk med meg var "forbudt", og "her er det fred" eller noe liknende. Forstaatt? eh... Joa. Hvor er alle tolkene naar man trenger dem?

Jeg skjonte tegninga, og jeg ble vist veien ut mot hovedveien igjen. Heldigvis hadde ikke de to gutta vaapen, eller ikke synlige i alle fall, verken ekte eller lekevaapen, ellers hadde jeg sikkert pissa paa meg. Det er noe annet naar soldater stopper deg paa gata i Beirut by enn naar to unggutter stopper deg og spor deg ut i en flyktningleir, som i og for seg er aa anse som trygg, men som jeg har hort og lest mange historier om. Jeg fant ut at det var greit aa avslutte turen mens leken var god, og kom meg ut paa hovedveien.

Fikk jeg noe ut av det hele? Jeg kan jo ikke si, nei, men utenom planene om masse bilder foler jeg at rundturen var en suksess. Skulle gjerne ha pratet med folk om diverse, men det faar jeg ta i morgen. Da skal jeg til Ein al Helwe! :)

Who do they think they are?

Det var frustrasjon og aggresjon aa lese over min lunsjbordnabos utsagn. Vi snakket om det store militaeroppbudet i gatene i gaar, og hele mannen ble ekstremt aggressiv i tonen. Bafoon! Det var det han kalte dem. Dem og politikerne.

Det store militaeroppbudet i gatene i gaar skyldtes mulig valg av president. Altsaa nasjonalforsmalingens valg av president. Et valg som stadig har blitt utsatt (9 ganger visstnok), og ble det igjen i gaar. Aarsaken til utsettelsen er uklar for meg (det kunne ikke ha vaert sikkerheten, akkurat), men saann ble det naa en gang. Det forklarer hvorfor alle harsmilt oppgitt naar jeg tidligere har spurt folk om det snart er valg... Joa, det er valg snart en gang.

Militaeret er borte fra gatne i dag, selv om de fortsatt synes. De store panserede bilene er borte, men det var ikke mulig aa komme naer parlamentsbygget, og man blir pent guidet videre i en annen retning. Jeg henger meg litt opp i militaeret, for som en nordmann i Midtosten er kanskje menn med gevaerer overalt det mest "eksotiske". De som staar i gatene i dag har sorte luer, mens de fra i gaar hadde rode og gronne. Jeg vet ikke hva det betyr, men noe maa det jo vaere. I mitt hode er det de med rode luer som er hoyest rangert, deretter de med gronne ogsaa de med svarte, siden det er de som staar i Central Town i dag og passer paa et helt tomt markedsomraade. Litt trist syn akkurat det, egentlig. Her er all verdens fancye butikker, og nesten ikke ett menneske aa se. De finner man i all hovedsak i Hamra.

"Its a crazy republic," sa epidemistologen (?) jeg delte bord med i lunsjen, og jeg kunne ikke vaert mer enig. Med den intrikate maktbalansen mellom ulike fraksjoner i landet fremstaar landet meget spesielt. Mannen var ikke saerlig glad i politikere, og han naermest fraadet da han snakket om de. "We pay them to do a job, and they do nothing! We must change them next election." Det er i 2009...

Den samme oppgittheten var lett aa lese i min forste libanesiske venns ansikt da vi i gaar snakket politikk. Han hadde vaert der. Paa martyrenes plass 14. mars 2005 da hundretusener av libanesere deltok i pro- og anti-syriske demonstrasjoner i Beirut, og pro syriske Omar Karami gikk av. Der hadde han staatt og folt et haap og trodd paa den lysefremtiden. Han folte han var med paa noe stort, noe nytt og en forandring. Akkurat som menneskene i den oransjerevolusjonen i Ukraina, Roserevolusjonen i Georgia og saa videre og saa videre. Men realitetene er ikke saa lette aa endre, desverre. Maaneder senere ble Karami spurt om aa danne en ny regjering. Naa har min venn gitt opp politikken.

Fotball og krig..

Det er det som fyller nyhetsbildet i Istanbul. Hvor hen jeg satt meg ned for aa nyte en kaffe, cola eller noe annet, saa var det det samme som gjentok seg. Fotball og animerte bilder av F16 fly som lettet fra baser i tyrkia, floy over til Nord Irak og etterlot seg smaa eksplosjoner i noe som visstnok skulle vaere pkk-baser. Ordet Pkk var det eneste jeg klarte aa tyde ut i fra teksten paa skjermen, og angivelig hadde tyrkiske militaeret gaatt til det angrepet de lenge har snakket om.

Bekreftelsen maatte jeg faa fra Norge. Det kom i form av folgende melding: "Ja, de har drept sivile kurdere, og angrepet smaa landsbyer, men tyrkiske myndigheter er fornoyde." Jeg kan legge til at det tyrkiske folk saa heller ikke saa veldig sjokket og betvilt ut. De fleste reagerte ikke i det hele tatt, i hvertfall ikke paa en merkverdig maate, over nyhetene. Om de drepte sivile eller hva, kan jeg ikke uttale meg om. Det eneste tv-bildene viste var de nevnte animerte bildene, hvor tre smaa f16 fly floy i en fin sirkel over nord Irak, sammen med gamle treningsbilder over avfyrte raketter som treffe sine maal paa et ode omraade. Ingen brente bygg, ingen odelagte hjem.

Kanskje var det det som gjorde at mine 24 timer i Istanbul ikke ga merlyst? Kanskje det var det dumme spraaket som er helt umulig aa faa greie paa, de paagaaende selgerne som dukker opp fra nowhere og folger deg et godt stykke paa veien eller kanskje det bare var fordi jeg var alene i en enorm by uten aa vite hvor jeg skulle gjore av meg. Jeg saa en stor moske (blaa moskeen), en annen stor moske/museum, men bare utenfra, fordi det var stengt, mange smaa moskeer, en stor gaagate (Turkish Champs Elyssee, Taksim) og et fiskemarked.

Det var Midtosten som var maalet, og transit byen Istanbul ble nettopp det, en transit by. Allerede i loungen paa tyrkias internasjonale flyplass folte jeg meg bedre, og lykkeligere. Paa flyet paa vei til Beirut ble det snakket arabisk rundt meg. Det ble ledd paa arbisk, og jeg holdt paa aa si at den lille babyen bak meg som graat konstant gjennom hele turen, graat paa arabisk. At et saa lite vesen kan ha saa mye energi i seg forundrer meg hver gang jeg ser en graatende baby. "He's so tired," var det eneste en flau mor kunne faa fram, men sove gjorde han aldri.

Selv om det aa snakke arabisk var en del av mine planer for turen, har det ikke blitt saa mye av det. De faa sjansene jeg har faatt har endt i fiasko. Det begynte allerede i passkontrollen paa flyplassen hvor jeg ble spurt hva min far heter paa arabisk. Jeg horte vel aldri hva han sa, men jeg fikk et utrolig stygt blikk, da jeg sa "sorry?" og en anklage om at "You have an arabic name, but you dont speak arabic?" Han sa det i en tone som tilsa at han ikke hadde tiltro til en brokdel av det jeg sa. Forst naa fikk jeg stutra fram "La!", og etter litt mer intens stirring, gikk det egentlig greit. Mye bra intervjuteknikk aa laere her...

Den passkontrollen var saer. Har naa gaatt gjennom en del passkontroller i mitt liv, og javel saa ser de alle utrolig sure og gretne ut, men maken til hat har jeg aldri sett i en passkontrollors oyne tidligere. Som om akkurat jeg var aarsaken til hans miserable liv, til Beiruts og Libanons kaos. Meg onsket han dit peppern gror, og helst enda lenger. Og enda er jeg ikke kommet til Israel... Jeg kjenner jeg gruer meg litt til det. Selv om det ikke er noe problematisk, saa er det en ubehagelig folelse.

Saa var jeg ankommet jeg Beirut. Krigssonen Beirut! Det er ikke saa mye krig her naa, men dette er vel det naermeste jeg (til naa) har vaert en krigssone. De helt store odeleggelsene har jeg heller ikke sett etter 8 timers vandring i Beiruts gater, men jeg har sett masse militaeret. Overalt. Paa hvert eneste gatehjornet, og vel saa det. Jeg synes synd paa de. Greit nok at det norske forsvaret er sjanselose ved en eventuell krig, men libanesiske haeren har ikke bare ytre fiender, de har en stat i staten i form av Hizballah de ikke klarer aa faa has paa.

Der staar de, paa hvert eneste kryss, i sine panserede kjoretoy og holder vakt. Vakt mot hva da? Det eneste jeg har observert dem gjore er aa dirigere trafikken, og sende turister som meg, og andre innfodte i ulike retninger. Sjekke bager, legitimasjon og bare se barske ut. Baggen min har blitt sjekket 4-5 ganger og jeg har vist passet til ca. 14 militaer/politi eller andre sikkerhetsfolk. For det er ikke bare nok med at det er en haug med militaeret i gatene, saa mange at man faar en bestemt folelse av at dette landet maa ha fleste militaer pr. innbygger, saa er det nesten like mange mennesker i politiuniformer. Og ikke nok med det, saa har man sikkerhetsfolk. Alle gaar de oppaa hverandre, og alle skal ha noe aa si paa hvor jeg skal gaa og hvor bilene skal kjore.

Naar parkeringsvakter/sikkerhetsfolk sjekker passet ditt saa skjonner du at dette gaar for langt. "What you think about Beirut?", fikk jeg i sporsmaal fra en slik sikkerhetsvakt, som tittet iherdig paa passet. "I dont know, Im not allowed to see anything..." var det aerlige svaret han fikk. Det traff, passet ble levert raskt sammen med en en smule flau "Go, go...."

Inntrykket av Beirut bedret seg kraftig da jeg etter en stor omvei, rundt hele Central town som jeg tidligere paa dagen ikke hadde faatt passere, kom meg til Hamra. Her gikk de glade rundt, satt paa fancy cafeer, drakk sin te eller kaffe eller bare lekte med sine baerbare pc'er.. Gud, som jeg savner Pc'n min, som jeg ikke turde aa ta med... American University of Beirut var ogsaa et imponerende syn, og den gamle studenten i meg vaaknet til livet inni meg, kjente jeg. Her hadde jeg likt aa gaa.

I morgen eller over i morgen skal jeg til ain al-Hilwe og sove der en natt. Blir spennende aa se hvordan "the worst camp", som det ble sagt, egentlig er.

Har naa reist alene i tre dogn, og det hele bolger fram og tilbake fra det grusomt kjedelige, til det herlig befriende. Forelobig slaar bolgene mest mot det forste.

Det er den draumen me ber på II

Oslo Arbeiderparti hadde storbesøk på sitt representantskapsmøte i kveld. Den første minoritetsspråklige statsråden, barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen var på besøk, og for et fantastisk første møte! Vi fikk se en dyktig, saklig og offensiv barne- og likestillingsminister (og vi slapp til og med å starte rep.skapsmøtet med den franske nasjonalsangen). Jeg har truffet henne før, men ikke som statsråd. Og helt uavhengig av partipolitikken (yeah right!); Dette gjør meg utrolig stolt!

Rene tilfeldigheter at det var Ap og den rødgrønne regjeringen som sto for at Norge fikk første "brune" minister, vil mange mene, men jeg tror ikke det var (det har jo gått en liten stund nå) en tilfeldighet. En ting var at regjeringen i 2005 rettmessig fikk kritikk for å komme opp med en kritthvit regjering, og dermed nå endret sammensetningen, men jeg tror Stoltenberg tok den telefonen til Ramin-Osmundsen fordi det var riktig, og fordi Ap har tradisjon for å gå i spissen og vise vei, for å si det litt brautende. Men, i tillegg til å være den første og alt det der, sa hun også mye bra. At integreringsarbeidet nå skal gå hånd i hånd med likestillingsarbeidet, har lenge vært et krav fra mange. Likestilling mellom kjønnene er viktig, men likestilling mellom ulike befolkningsgrupper er minst like viktig, og det er helt naturlig å se likestilling og integrering i sammenheng for å lykkes med begge delene.

"Vi må tørre å snakke om makt, også når det gjelder innvandrere/minoriteter," sa Ramin-Osmundsen. Kunne ikke vært mer enig. Men for at noen skal få makt, må andre gi den i fra seg. Så enkelt er det. Dette har jeg sagt før, men sier det igjen; I arbeidet med likestilling mellom kjønnene har vi kommet langt, bl.a. fordi det mer eller mindre har vært en dugnad i hele samfunnet, og ikke bare noe kvinnene har kjempet for. Den dugnaden må gjentas! Selv om Norge nå har fått sin første minoritetsspårklig statsråd og har allerede en politisk rådgiver, så er det ennå langt igjen.

Fortsatt er det slik at en stor andel av Norges befolkning møter en ugjennomtrengelig vegg i møtet med arbeidslivet, og altfor mange av dem har det til felles at de har et annerledesklingende navn. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den registrerte arbeidsledigheten for innvandrere er ca. tre ganger så høy som i befolkningen generelt. Hva det skyldes er sammensatt, men svært mye peker på at fordommer, myter og uvitenhet blant arbeidsgivere har stor del av skylden. For å rette opp i disse skjevhetene, og for å nå regjeringens beskjedne mål om å gjøre Norge til det mest inkluderende fellesskap verden har sett, må en tørre å ta noen nye grep, tørre å tenke nytt. Det var derfor svært gledelig å høre statsråden ta opp nettopp denne problemstillingen og nevne at regjeringen fra nyttår (1.1-08) vil sette i gang et forsøk med moderat kvotering av personer med minoritetsbakgrunn i 12 statlige virksomheter.

Den rødgrønne regjeringen har som ambisjon å skape det mest inkluderende fellesskap verden har sett, og for å nå målet må vi blant annet skape et mer inkluderende arbeidsliv. En rekke tiltak har vært forsøkt, og foreslått, men uten merkbar resultat. Selv om 760 nyansatte minoritetsspråklige i staten etter at ordningen med å innkalle minst én minoritetsspråklig til intervju ikke er trvielle tall, men jeg hilser det nye forsøket velkommen.

Bruk av kvotering i utgangspunktet er ikke et sunnhetstegn for samfunnet. Imidlertid viser den manglende suksessen med å få til integrering i arbeidslivet at kvotering likevel er nødvendig. Til tross for den belastning kvotering innebærer, er det nødvendig å ta i bruk radikale virkemidler for hindre den diskriminering mange nordmenn med utenlandsk bakgrunn i dag møter. Imidlertid må jeg få presisere at kvotering heller ikke bør være det eneste tiltaket. Anonyme søknader, forbedret norskopplæring, arbeidsmarkedstiltak og flere praksisplasser er alle gode virkemidler. Men tiden er likevel overmoden for å forebygge den urett som i dag eksisterer. For å få til et integrert samfunn må den reelle makten i samfunnet fordeles mer rettferdig.

Etter min mening er vi ett skritt nærmere den draumen me ber på!

Kaoset fortsetter

i Pakistan, og blir stadig verre. Riktignok lover Musharraf i kveld at han vil trekke seg som øverste militære leder innen utgangen av november, og videre å gjennomføre parlamentsvalg innen 9. januar. Nå er ikke dette første gang han gir slike lovnader, så det gjenstår å se om han innfrir denne gang. Unntakstilstand og frie, demokratiske valg er to motsigelser, som det blir spennende å følge med på hvordan utvikler seg.

Imidlertid uteblir den store folkemobiliseringen mot unntakstilstanden som flere medier og opposisjonspolitikere har etterlyst. Det kan selvsagt skyldes frykt for represalier fra militæret, apati, men kan hende også det enkle faktum at folk støtter Musharraf.

Men, det jeg irriterer meg mest over, er hvordan Benazir Bhutto, den korrupsjonsanklagede tidligere statsminister, som har bodd i eksil de siste 8 år, nå med god hjelp av internasjonale medier, også norske, blir fremstilt som en stor demokratiforkjemper og demokratisk lyspunkt i Pakistan. Visstnok den eneste i Pakistan skal man tro mediene. Det er svært misvisende, for å si det mildt.

Det var ikke tilfeldig at hennes sympatisører tidlig i prosessen ble behandlet mer skånsomt enn andre opposisjonspolitikere (ja, det finnes andre enn Bhutto!) og reelle demokrati- og menneskerettighetsforkjempere. En av dem, leder for partiet Movement for Justice og tidligere crickethelt, Imran Khan, ble i dag arrestert etter at han deltok i en demonstrasjon og viste seg offentlig for første gang siden han klarte å rømme fra husarresten han ble satt i fra dag 1. Ikke tilfeldig det heller.

I mediene i dag forsøker ”demokratiforkjemperen” Bhutto å samle opposisjonen for å øke presset mot Musharraf. En allianse Bhutto selv gravla i det hun inngikk i en hestehandel med Musharraf. At hun forkaster videre samarbeid med Musharraf nå, skyldes ikke at hun har kommet på bedre tanker, men mer at hun innser at hennes vei til makt ikke lenger går gjennom Musharraf.

Det er viktig å minne om at det ikke er Bhutto som har ledet an i kampen mot unntakstilstanden og Musharraf, men landets advokater og dommere. Disse har Musharraf vært på kant med siden tidligere i år da han avsatte høyesterettsjustitiarius Ch. Mohammad Iftikhar, og det er samme mann som tydeligist har oppfordret til protester mot unntakstilstanden.

Nei, Bhutto er ingen demokratiforkjemper i Pakistan, ei heller et lyspunkt for Pakistan!

Pakistan først?

'Sabb se pehle Pakistan', eller 'Pakistan først', var president Parvez Musharrafs budskap i hans tale til folket lørdag ved midnatt lokaltid. Imidlertid er det vanskelig å se hvordan de siste dagers utvikling har tjent Pakistans ve og vel.

Musharraf bedyret at unntakstilstanden skyldtes den økende trusslen ekstremistene representerte for landet og viste til hendelsen ved den røde moskeen i sommer, og de siste selvmordsaksjonene i Karachi ved Benazir Bhuttos tilbakekomst til Pakistan. En stat i staten er en ydmykelse for landet. Det har han så absolutt rett i. Videre pekte han på en handlingslammet politistyrke, et rettssystem som sammen med mediene stakk kjepper i hjulene for demokratiet (hans) som andre grunner for å innføre unntakstilstand. Mediene skal være frie, sa han, men han likte ikke at de kun fokuserte på det negative, og aldri det positive. "Det var jeg som ga media frihet," som han sa, men nå liker han visst ikke hva de rapporterte. Hørt på maken!

Dette var utrolig skuffende, selv for Musharraf å være. Presidenten var under sterkt press, og ryktene ville også ha det til at høyesterett ikke ville godkjenne valget av han som president i 5 nye år. Da blir det hele så falskt når han later som at unntakstilstanden er i landets interesse og ikke et utslag av hans personlige maktbegjær.

Selv har jeg vært av den oppfatning (selvsagt som en liksom-pakistaner langt unna Pakistan) at det landet har godt av å ha en sterk leder som viser vei, framfor en gjeng med gjennomkorrupte politikere som under et glans av demokrati lurer til seg enorme rikdommer fra landet og kjører landet lenger ned i grøfta enn en liksom-president. Kanskje ikke så veldig demokratiske tanker jeg nå fremmer, men heller en general enn tulle-politikere som Benazir og/eller andre som later som at de har landets interesser som utgangspunkt.

For sikkerhetsskyld kan jeg vel melde at dette ikke er en prinsipiell holdning, men mer etter erfaring med Pakistans skinndemokrati.

Musharraf har måttet ta noen tøffe valg i sin tid som regjeringssjef, og etter mitt syn har de delvis upopulære valgene vært nødvendige. Nå tenkte jeg særlig på hans allianse med USA i den såkalte krigen mot terror. Han har også gode resultater å vise til når det gjelder landets økonomi, og bygging av infrastruktur. Jeg ser ikke bort i fra at USA hadde stått med sine styrker langt innenfor Pakistans territorium om det hadde vært opp til noen av de såkalte politiske lederne som nå ønsket å stille til valg. I så måte kan jeg bli sett på en som støtter unntakstilstanden, men når han før unntakstilstanden angivelig inngikk en politisk maktfordelingsavtale med Benazir Bhutto, og nå når hans makt ble truet av høyesterett, begynner å avsette dommere etter eget forgodtbefinnende, arrrestere advokater og menneskerettighetsforkjempere og andre som uttaler seg kritisk til hans gjerninger blir det hele bare kvalmt og råttent.

Det er ikke noe som heter opplyst enevelde - kun enevelde.