På reisefot 2

Haakon Lie er død, leste jeg i det jeg satt meg ned for å skrive om min tur til Amerika i går natt. Jeg følte det passet dårlig, men på en annen side var det også riktig. USA, Håkon Lies hjem under krigsårene var helt sentral i Lie’s utenrikspolitiske tilnærming og var kanskje kjernen i uenigheten mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen på 50- og 60- tallet.

Nå har jeg vært i det forgjettede land ti dager i regi av American Council for Young Political Leaders (ACYPL). (Følte at hele navnet var på sin plass…)

Skal ærlig innrømme; Jeg (også) har latt meg fascinere av det enorme landet over Atlanteren. The Land of the Free, hvor frihetsgudinnen med konstitusjonen i den ene og fakkelen i den andre hånden rager høyt og viser vei til Europas og verdens gamle og slitne. Leser man konstitusjonen, talene og ideene til personligheter som Abraham Lincoln, Thomas Jefferson, Martin Luther King og ikke minst Barack Obama er det nesten umulig å ikke la seg fascinere.

I løpet av 10 dager reiste vi, 3 fra Norge, 2 fra Østerrike, og en fra Italia og Storbritannia (alle unge minoritetsspråklige, med god blanding av såkalt 1. og 2. generasjon) på kryss og tvers i Amerika og møtte representanter/ organisasjoner som alle på hver sin måte jobbet med minoritetsspørsmål. Det være seg i politikken, media eller gjennom ikke-statlige organisasjoner/institusjoner. I Washington D.C. møtte vi bl.a. representanter fra Voice of America (VoA) og Arab American Institute (AAI). I San Jose besøkte vi organisasjonen Asian American for Community Involvement (AACI), en ikke statlig institusjon som fungerer som eldresenter, helsestasjon, ressurssenter og tilnærmet en interesseorganisasjon for det sør asiatiske miljøet i San Jose område. I tillegg til unge lokalpolitikere, deriblant ordføreren (Mayor) i byen Mountain View, varaordfører (Vice Mayor) i byen Campbell og andre – alle med såkalt minoritetsbakgrunn, før vi vendte tilbake til øst kysten hvor bl.a. kongressmedlemmer og andre pionerer i ”minoritetsmiljøet” sto på menyen.

Det var et interessant og lærerikt opphold, uten at det er lett å peke på hva konkret jeg har lært. Det var tankevekkende å møte spennende mennesker og høre deres utrolige opplevelser og erfaringer. Det være seg japanske amerikaneres internering i krigsleire (i frykt for forræderi) under 2. verdenskrig, eldre svarte som kjempet i mot raseskillepolitikken eller unge udokumenterte immigranter (illegale blant de konservative) som drømte om å bli forretningsfolk i dette nye landet. Godt blandet med alle de fantastiske menneskene som på hver sin måte jobbet for å bistå befolkningen på sitt vis.

Det var interessant å registrere at selv om så mye var annerledes var også svært mye likt.

Lettelsen over å bli kvitt Bush som en soleklar likhet.

Men selv i et land hvor Obama klarte å kjempe seg gjennom fargebarrieren er USA fortsatt et land som er sterkt rasedelt og splittet. Den såkalte minoriteten av farger (Communities of Color) eller folk av farger (People of Color) som de kalles, opplever fortsatt diskriminering, ekskludering og sosial ulikhet som fører til at de er overrepresentert i all statistikk med negative konnotasjoner. Selv om man ofte hører om innvandrere i USA som selv etter kort tid i det nye landet stolt proklamerer I’m an American er diskusjonen langs dimensjonen integrering/ assimilering minst like aktuell i immigrantenes land som i det homogene Europa. Såkalt minoritetspolitikere, uavhengig av fartstid, møter fortsatt de samme barrierene minoritetspolitikere i andre vest europeiske land. Det være seg fordommer, diskriminering eller manglende støtte i andre miljøer enn fra sine ”egne”.

Det var morsomt å høre de ressurssterke USA-fødte politikerne med bakgrunn i sør asiatiske miljøet fortelle at de (eller vi om vi prøvde oss) ville vært sjanseløse i andre delstater som i Utah, eller hvordan den ensomme bystyrerepresentanten med vietnamesiske bakgrunn – et miljø det politiske Norge ser svært lite til – opplevde nesten å få et krav om ”recall” (valg om å tilbakekalle valget) mot seg fordi det vietnamesiske miljøet ønsket å kalle en bestemt gate for ”Little Saigon”, mens hun (blant andre) mente at ”Saigon Business District” ivaretok langt flere interesser. Det var sågar en som gikk til sultestreik for å få henne ”tilbakekalt”. Både han og hun overlevde turbulensen.

USA som kapitalismens og konkurransementalitetens hjemland var noe jeg tenkte mindre på mens jeg var der, til tross for at vi besøkte The Educational Testing Service (ETS) - kjent for sine Toefl tester, men noe jeg stadig har blitt minnet på når jeg har uttrykt min begeistring for landet i vest den siste uken.

Men liberalismens og kapitalismens høyborg, og FrPs utstillingsvindu, viste tydelig sine preg. Det meste var organisert privat, i mange tilfeller, som eksemplet AACI, til det positive, men på mange områder på randen til det triste. Det aller groveste var kanskje det vi opplevde på Ellis Island. Ankomstøya for flere millioner immigranter til USA mellom 1890-1954. Bortimot halvparten av dagens amerikanere kan spore minst en i sin familie som landet på Ellis Island. Øya ble stengt i 1954 og hele komplekset med sin ankomsthall, ventehall, sykehus og ikke minst fengsel ble liggende helt brakk, og naturen tok tilbake sitt. Først på 80-tallet gjorde en privat innsamlingsaksjon det mulig å restaurere og gjenåpne Ellis Island. I mellomtiden hadde trær vokst mellom vegger og tak og båten som fraktet flere hundre tusen tredje klasses passasjerer (første og andre klasses passasjerer gikk rett i land i NYC) den korte turen fra NYC til Ellis Island hadde rett og slett sunket stående på på brygga utenfor ankomsthallen. Der ligger den fortsatt, og fungerte, i alle fall for meg, som et skrekkeksempel på hvilke konsekvenser en uansvarlig statlig/kommunal kulturpolitikk kan ha.

Og siden jeg så diskret er inne på kritikk av FrP; Jeg ville likt å høre FrPs retorikk hvis utviklingen i Norge virkelig hadde gått som i USA, slik de ønsker, hvor delstaten California har et flertall av amerikanere med ikke-hvit bakgrunn med 37 % såkalte Hispanic American og 12 % Asian American (6% African American) hvor 26 % av disse er utenlandsfødte. Eller hvis speakeren på Ullevål Stadion på en VIF kamp annonserte alt på arabisk/urdu i tillegg til norsk, som på Giants stadium i NYC hvor alle annonsene også ble gitt på spansk..

Det var videre interessant å observere hvordan spørsmålet ”Hvor kommer du i fra egentlig” – et spørsmål jeg tidligere har kommentert, var et ikke-eksisterende spørsmål. Dette samtidig som mange stolt skiltet med sin arv fra diverse europeiske, latin amerikanske eller sør asiatiske land. De elsket, og fikk lov til det, sitt gamle og sitt nye hjemland på en og samme tid. Som nevnt var diskusjonen integrering/assimilering vel så levende i USA som her hjemme. Eksempler på sør asiater som tok til seg nye ”engelske” navn, pga. mobbing, sto fram som det ene ekstreme vs. familier som nektet å snakke engelsk mellom husets fire vegger på den andre siden.

At det spørsmålet har en mindre viktig tilknytningsfaktor kom tydelig fram da en jentegjeng i New Brumswick (New Jersey), uten å trekke en mine, introduserte noen av oss på byen som ”Mr. Norway, Mr. Austria og Mr. Italy”. Mens de samme herremennene på byen i sine hjemland og i Europa generelt i langt større grad vil bli sett på som pakistaner, egypter og marokkaner, eller i beste fall 2. eller 3. generasjons innvandrer, inntil vi evt. vinner i Musikk Grand Prix eller skårer det avgjørende målet i et fotballsluttspill for landet.

Det som derimot betydde noe, i alle fall for jentene, var om vi trodde på en gud.

På reisefot

Har vært på en reisemaraton gjennom verden de siste ukene. Sverige, Danmark, Nederland, Latvia (strengt tatt bare flyplassen, men 4 turer på tre uker teller) og Israel/Palestina har vært besøkt og til helgen venter USA (i 10 dager).

Turene har hatt ulik målsetting, fra ”harrytur” på danskebåten til studietur med Helse- og Sosialkomiteen til Stockholm og København i midten av april. Det var spennende å høre om erfaringene Stockholm hadde gjort seg etter sitt ti år gamle forbud mot sex kjøp. Arbeidet i mot prostitusjon, traficking og dets like er mer komplisert enn å vedta en lov mot sex-kjøp. Stockholms tall over gateprostitusjonen – som nærmest har stabilisert seg på samme nivå som før forbudet, bærer tydelig bud på det. Dette vet regjeringen godt, og jeg regner med at regjeringen parallelt med faktisk å straffeforfølge, ikke bare bøtelegge, horekundene, også har en helhetlig tilnærming til problemstillingen gjennom et godt hjelpeapparat og gode exit-muligheter for de jentene (og guttene) som måtte ønske det - da også trafickingofre.

Nok om det.

Selv om jeg gleder meg stort til å reise til USA (skal delta i et utvekslingsprogram tilrettelagt av ACYPL i 10 dager) var jeg mest spent på reisen til Vestbredden/Israel av mine planlagte reiser. Utover den normale usikkerheten/spenningen som er knyttet til å få adgang til Israel/Vestbredden, var jeg utrolig spent på å se hvordan menneskene på Vestbredden - og særlig vennene mine - hadde det i "boblen" Ramallah. Det var bare 4 måneder siden jeg forlot Ramallah, men samtidig var "alt" forandret. Over 1400 palestinere var døde siden sist, og palestinere på Vestbredden - som i og for seg ikke ble rammet av krigen - var vitne til at Israel nok en gang viste dem at palestinernes liv var langt mindre verdt enn israelske liv. Denne gangen var selv deres egen president enig med Israel. "Vi vet vi kan ydmyke dere, og vi gjør det… igjen", og selv om verdensopinionen protesterte fikk Israel holde på med sitt inntil den nye presidenten i USA skulle komme på plass.

Utover bombingen av Gaza var det blitt gjennomført valg i Israel, og en høyre(ekstrem) orientert regjering under ledelse av Benjamin Netanyahu var allerede et faktum. Å høre Netanyahu karakterisere seg som partner in peace er for meg en stor vits, men større politiske overraskelser har skjedd. Antakelig er det en like stor vits for andre at Hamas nå godtar en palestinsk stat langs 1967 grensene (i bytte mot 10-årig fredsavtale), men er spent på reaksjonene fra verdensopinionen.

Det ble en hektisk uke på Vestbredden, og som tidligere ble det mange inntrykk på svært kort tid. Tror det var verre for kollegaene mine, men det gjør inntrykk å møte barnefamilie nærmest låst inne i sine hjem av sine naboer fra helvete (les: settlere), rike Fatah skikkelser sveiende med sine diplomatpass, fantastiske kyllingvinger og mat, unge studenter i kø ved kontrollposter på vei til og fra universitetet, religionens sterke tilstedeværelse og ikke minst unge israelske soldater (og tilsynelatende sivile) med sine M16 over skulderen eller i beredskap rettet mot enhver passerende bil. Alt i løpet av 8 dager.

Eller, 7.5, med tanke på at 7 timers sikkerhets kontroll på Ben Gurion (Tel Aviv) ved ankomst ødela en halv dag.

Det er ikke lett å formidle alle inntrykkene med ord, men jeg tror ikke jeg bommer grovt hvis jeg påstår at livet på Vestbredden (og særlig Ramallah) putrer videre. Selvsagt bærer de preg av det som skjedde i Gaza, men det er nesten så man er blitt immune mot antall døde ”brødre”. Det er ikke likegyldighet heller, men mer uttrykk for resignasjon hvor det tas én dag om gangen, så får tiden vise hva morgendagen bringer. Noe alternativ finnes vel heller ikke. Enhver form for protest blir slått hardt ned på av de palestinske myndighetene, eller israelske hæren, og bruk av mild tortur (for å bruke det uttrykket) i palestinske og israelske fengsler er slettes ikke uvanlig. En av mine venner, selvsagt i følge seg selv, ble godt kjent med elektrisitet – og det på sin egen fødselsdag, i palestinske myndigheters forvaring etter demonstrasjonene i Ramallah i vinter.

Skal man tro de fleste internasjonale rapportene fra situasjonen på Gaza er Vestbredden og særlig Ramallah rene himmelen i forhold – og tro meg, Vestbredden er ingen himmel.

Oslo avtalen og tostatsløsning kontra énstatsløsning ble grundig diskutert, og det var mange meninger om saken. Moshe Arens har en kommentar i dagens Haaretz hvor han på sitt vis begrunner hvorfor en tostatsløsning ikke er gjennomførbar i dag. Jeg er uenig i halvparten av premissene, men delvis enig i konklusjonen.

Én slik premiss, som Arens, men også andre ofte bruker, er antall palestinere på de ulike stedene i regionen. Jordan har etter Arens beregning tilnærmet 100% palestinsk befolkning, mens Gazastripen allerede er ”jødefritt” og kontrollert av Hamas som "sammen med Iran kun anser tilintetgjørelse av Israel som løsning på palestinernes problemer". Jeg vet at Hamas’ charter vil bli slengt i mot meg, men antallet jøder og sameksistens har bare unntaksvis vært et problem for palestinerne. Det er sionismen som anser det som et problem. Når målet er en jødisk stat for alle jøder i verden, er noen millioner palestinere bare i veien, og 20 % palestinere (arabere) innenfor landets egne grenser nærmest en direkte trussel.

En stat hvor jødene og arabere bor sammen er en trussel mot sionismen, ikke mot jødene eller palestinerne i det historiske Palestina.

Palestinere på sin side er ikke opptatt av antall jøder, men mer av å være frarøvet sine egne vannressurser, de over 300.000 bosetternes ulovlige okkupasjon av deres land, bosetternes gjentatte vandalisering av deres levebrød eller Israels oppstykking av deres land gjennom over 700 km. mur (eller separasjonsbarriere på fint) eller over 600 kontrollposter osv…!

Overgangen var i så måte stor å vende tilbake til hjemlandet i forrige uke, hvor de største nyhetene var om KrF kanskje ønsket et samarbeid med FrP, at Fritt Ord prisen skulle ha vært gitt en som aldri provoserer framfor en som provoserer og en meningsløs innvandrerquiz.

Jeg fikk forresten kun 6 rette på Hylland Eriksens innvandrerquiz, og 5 rette på Abid Rajas.

Nå venter det store kontinentet på den andre siden av jorden. Integreringsarbeidet er blant hovedtemaene, og jeg gleder meg til å finne hvilke quizspørsmål som er løsningen på deres integreringsspørsmål.

Flott, Jan!

Det er med undring jeg leser om kritikken Jan Bøhler får for sin såkalte ”bombe” til Landsmøtet etter påsken. Det Jan presenterer er flott, ikke kritikkverdig!

Noe merkelig er det nok at det ikke ble presentert fra partistyret på rep.skapsmøte i forrige uke da forslag til det nye programmet ble debattert, men det burde være unødvendig å minne Jan om at det han kaller hårsårhet ikke er selvutviklet. Han bør heller ta dette som en god måler på hvor temperert debatten er blitt, og heller gå nestleder i AUF i Oslo i møte med litt mer forståelse og respekt – og helst i andre fora enn VG.

Selv er jeg helt enig i Jans tanker. Tiltak mot frafall, bedre helsetjeneste og leksehjelp er alle nødvendige tiltak. Videre tror jeg at flere må erkjenne at foreldremøter, borettslags- og dugnadsarbeid er alle blant mange formelle og uformelle møteplasser som sliter med rekruttering av den såkalte minoritetsbefolkningen. Mange er helt nye innflyttere fra land hvor slikt er heller uvanlig; det være seg lange møter på skolene, rundt kaffebordet hos Andersen eller felles grilling i hagene.

Det er god inkluderingspolitikk å fokusere på det.

Ap dilter heller ikke etter FrP med disse forslagene slik SV representanten i Bergen forsøker å legge opp til. Den diskusjonen gjorde Oslo Ap seg ferdig med det nevnte representantskapsmøte tirsdag i forrige uke.

Det var herlig befriende å høre Raymond Johansen så tydelig ta avstand fra mistenksomhetens- og hatets filosofi. Da han snakket om våre gutter og våre jenter rørt det mitt hjerte. Det var en ekte Oslogutt (og VIF-gutt) som snakket.

Mistillit mot Oslos byråd

Det har hendt før, og vil sikkert skje igjen, men alvorlighetsgraden er annerledes nå. Mistillitsforslaget (som behandles på neste bystyremøte 22. april) har ikke sin bakgrunn i enkel maktspill om posisjoner eller person men om alvorlige overskridelser i budsjett når det gjelder innføringen av et felles elektronisk billettsystem for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus (Flexus).

Vi har alle sett dem. I en fjern fortid (2003/04) poppet det plutselig frem små sølvbokser på alle T-banestasjoner og busser og alle så at noe var i ferd med å skje. Etter det stoppet det helt opp, og slik har det nå vært i flere år. Systemet skulle vært på plass i 2004, men siden er det gitt stadig nye datoer fulgt av stadige utsettelser. Sist gang det ble gitt en dato, var oppstart forventet våren 2008. I mars 2009 er det ingen som vet når systemet vil være i bruk.

Det opprinnelige kostnadsanslaget for prosjektet var 170 mill. kroner. Samlede kostnader pr. oktober 2008 utgjorde 280 millioner kr. Dette har bystyret ikke blitt løpende orientert om og slikt er alvorlig i et såkalt parlamentarisk system. Nå skjer det ofte overskridelser i ulike prosjekter, og det alene er sjelden grunn for opposisjonen å fremme mistillitsforslag.

Det som gjør mistilliten legitim er hva forhenværende ansvarlig byråd (dvs. minister i Oslo) for Samferdsel og Miljø har gitt av opplysninger til den ansvarlige komité og dermed bystyret.

Byråden har rett og slett løyet (eller feilinformert som det heter på parlamentarisk norsk)! Under en høring 23. oktober 2008 om billettsystemet forklarte byråd Myhre at hadde hatt tett og nær oppfølging og viste til Kollektiv Transport Produksjon (KTP) - et av selskapene som tidligere het Oslo Sporveier – sine generalforsamlinger og de årlige tildelingsbrevene. Protokollene fra generalforsamlingene viser at byråden, med ett unntak, ikke har møtt på disse en gang – og videre er det ikke noe som heter tildelingsbrev fordi prosjektet har stått utenfor bykassen.

Byråd Myhre trakk seg som byråd for en måned siden, fordi han nå ønsket å delta i tidenes skitneste valgkamp, og slapp unna kritikken og mistilliten i bystyret i kveld. Det betyr ikke at saken mister sin aktualitet. Myhre var en del av et kollegium (byråd) hvor byrådsleder Erling Lae har ansvaret. Byrådslederen har ansvaret for sine byråder. Når disse begår feil og forsømmelser blir det byrådslederens feil og forsømmelser dersom han ikke griper inn.

I mer enn 5 år har byrådslederen visst at Flexus-saken har vært en skandale. Det har ikke ført til at han har grepet inn eller sørget for at bystyret er gitt relevant informasjon om forsinkelser og overskridelser.

Derfor vil Arbeiderpartiet stemme for mistillit mot byrådet 22. april.

Islamkrise i Arbeiderpartiet?

Det er islamkrise i partiet ditt, sier dem til meg, selv om jeg ikke helt ser krisen. Foranledningen er selvsagt Martin Kolbergs kommentarer myntet mot såkalt radikal islam og Thorbjørn Jaglands kritikk av disse.

Jeg tilhører dem som er svært kritisk til Kolbergs uttalelser – ikke fordi jeg er uenig i dem – men fordi uttalelsene er så generelle og helt selvsagte. Det skulle bare mangle at vi er i mot enhver (radikal) ideologi som inneholder elementer av vold og tvang. Problemet med utspillet er timingen. Kolberg gjentok en selvfølgelighet tre uker etter at FrP hadde kommet med den allerede. Man trenger ikke være statsviter eller medieviter for å skjønne at det ville komme uheldig ut. Merkelig nok skjønte ikke partisekretæren i Arbeiderpartiet dette.

Det ga grunnlag for betydelig og rettmessig kritikk mot Arbeiderpartiet. Særlig har Abid Raja, stortingskandidat for Venstre i Akershus, brukt dette flittig. Helt siden den såkalte snikislamiseringsdebatten Siv Jensen startet har Abid skreket så høyt han kan og så ofte han kan: ”Ap har neglisjert integreringspolitikken og overlatt arenaen til FrP”, underforstått at nå vil han og Venstre ta over og ”frelse” landet. Etter Kolbergs nye utspill kunne han slå seg på brystet og si: Hva var det jeg sa?

Det er derfor bemerkelsesverdig at Venstres program når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikk og Aps program er tilnærmet helt like, og bra er det. Jeg kan heller ikke se når og hvordan V med sin regjeringsdeltakelse revolusjonerte innvandrings- og integreringsfeltet, men mulig Abid er selve revolusjonen. I så fall hører hans kritikk like mye hjemme hos hans parti som hos mitt.

Selv om jeg er uenig i Kolbergs ordbruk og utspill, tar jeg på det sterkeste avstand fra Abid Rajas påstander i Aftenposten i dag om at Kolberg har lagt munnkurv på folk i partiet i et forsøk på å kvele debatten. Jeg var blant dem som ikke ønsket å uttale meg til TV2 i forbindelse med denne saken. Det var ikke fordi jeg var pålagt munnkurv av Kolberg eller ikke turte å kritisere han, men fordi jeg selv ikke ønsket å forsterke et inntrykk jeg vet Kolberg og Arbeiderparti ikke står for. Kolberg fikk mine innspill direkte.

Kolberg viser til at han svarte på et direkte spørsmål fra NRK i forbindelse med snikislamiseringsdebatten generelt og FrPs ”studietur” til Malmø. Greit, men han må tåle kritikk for at hans svar var så generelt og videre for å ha gitt FrP anledningen til å kunne si: Velkommen etter. Det kunne vært unngått.

Ofte er det slik at det viktigste ikke er budskapet, men hvordan det blir oppfattet. Dette utspillet ble oppfattet som at Ap – gjennom partisekretæren, nå forsøkte å kapre stemmer fra FrP. Selvsagt har den eksterne, men også den interne kritikken forsterket dette inntrykket. Derfor var jeg glad for at Kolberg selv forklarte ytterligere hva han mente i Dagsavisen. Det klare likhetstegnet mellom Ap og FrP forsvant, men utspillet forblir en selvfølgelighet.

Adelsmerket til Det Norske Arbeiderparti er, og har vært – i motsetning til for eksempel FrP – at vi i tillegg til å artikulere problemer også er løsningsorienterte. Dessverre så jeg lite som tydet på dette i Kolbergs uttalelser, selv om det enkelt kunne vært vist til både partiprogram og arbeidet i regjering. I stedet ble det skremselsbildet FrP har tegnet forsterket. Videre skapte Kolberg et inntrykk av at radikal islam, eller radikale muslimer, tidligere har fått gå fritt rundt, men nå, nå var det slutt.

Det er så feil som det kan få blitt!

Jeg kan ikke skjønne hvorfor Kolberg så et behov for å si det han sa. Særlig når vi har en utenriksminister som har en høy stjerne i forhold til innvandrings- og integreringspolitikken og som nyter stor tillitt blant minoritetsbefolkningen. Han ble plassert på sidelinjen, og selv om hans (og Stoltenbergs) presisering om at Kolberg har sagt selvsagte ting neppe kan skildres som ros til Kolberg, ble han nødt til å gjenta selvfølgeligheten. Nå siteres Politiets sikkerhetstjenestes (PST) rapport bortimot hver dag, hvor det advares mot elementer av radikale muslimer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel for Norge.

Det har disse rapportene gjort siden 2001 – og det vet regjeringen.

For ca. 1.5 år siden arrangerte Muslimsk Student Samfunn et debattmøte ”Muslimer, Norges sikkerhet og overvåkning”. I panelet satt bl.a. justisminister Knut Storberget og leder av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Jørn Holme (i tillegg til daværende advokat Abid Raja). Holme ga her tydelig uttrykk for at det var snakk om 2-300 mennesker PST hadde god oversikt over. Tallet kan virke faretruende for mange, men det er ikke særlig høyere enn andre ekstreme grupper som også er nevnt i PSTs rapport.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i sin bok om det nye "vi” at ”dersom det er grupper som føler seg ekskludert i det nye ”vi-et”, så er det fare på ferde”. Leser man debattinnleggene i avisene den siste tiden, eller advarslene fra Islamsk Råd, religionsdialogsforkjemper Oddbjørn Leirvik og/ eller biskop Kvarme, er det liten tvil om at så er på vei til å skje. Kolberg bærer et stort ansvar for å hindre at dette forsterker seg, men jeg håper at også den nye partisekretæren vil gjøre sitt for å ta et ordentlig grep om denne debatten - straks han blir valgt.

Hijaben brenner

”i dag vil Sara Azmeh Rasmussen brenne en hijab (…). Møt opp på Youngstorget for å vise din avsky mot dette. Vi vil snu ryggen til i det hun brenner hijaben …”, var meldingen jeg våknet opp til på søndag. Må si nedturen var stor i forhold til den velkjente meldingen i fra Gaza.

For frihet og likhet brente hun sin hijab. En hijab hun tok på seg etter gud vet hvor lenge, for så å brenne det. Tydeligvis gjorde ikke ropene fra de hijabkledde kvinnene noe inntrykk på Rasmussen, ei heller innleggene til Ambreen Parvez i Aftenposten eller Hiba Khan i Dagsavisen. Når ressurssterke kvinner som disse uttaler seg så sterkt for sin bruk av hijab blir jeg forundret over at 8. mars komiteen lar et slikt privat stunt få bruke sin arena. At de lar hovedparolene fra sin egen markering drukne i et – ikke overraskende – hav av oppslag om stuntet er for meg forunderlig, men det verste er kanskje argumentasjonen de skjuler seg bak. De støtter det ikke, men støtter det?

Sara Rasmussen fikk feiret sin egen frihet med hele medie-Norge på slep. Jeg unner henne den friheten hun mener hun har fått leve ut i Norge. På et vis er det også beundringsverdig at hun brenner (!) for å gi alle kvinner del i den friheten. Dessverre tar hun oss bare et steg bak, ikke fram i debatten med sitt private stunt.

Hijaben er brent – er de hijabkledde kvinnene nå frie, Sara?

Ikke hvis man skal tro det man leser i avisene av innlegg skrevet av unge, godt utdannede, norskmuslimske jenter som bærer hijab. Jeg nekter å tro at de alle er hjernevasket, tvunget eller undertrykket generelt.

Partisekretæren i Ap, Martin Kolberg, spurte en gang i et møte med minoritetsungdom for par år tilbake hva regjeringen eller systemet kunne gjøre for at ikke så mange av den såkalte bindestrekgenerasjonen ble fremmedgjort i sitt eget land. Å ikke støtte dette PR-stuntet ville ha kommet høyt på den lista. I så måte var det trist å registrere at Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande gikk i fella, men er glad at han fikk tenkt seg om og modererte sine uttalelser.

Hijab brenningen blir ofte og feilaktig sammenliknet med BH brenningen på 70-tallet. BH brenningen ble en symbolsk handling fordi brenningen ble møtt med andre BH brennende søstere, ikke snøballer og en uantennelig BH. Meg bekjent var det ingen som så lite som lettet på sin hijab under og etter Rasmussen symbolske brenning.

De denne handlingen var ment for så nok flere symboler og mirakler i at hijaben ikke lot seg lett antenne.

Jeg er helt enig i generalsekretær i Islamsk Råd (IRN), Shoaib Sultan: Hun får gjøre som hun vil. Ikke fordi jeg ikke tør eller ønsker å ta debatten, men fordi jeg vet at dette neppe bidrar i den nødvendige og vanskelige debatten det er å få slutt på enhver form for undertrykking i religionens navn, og samtidig retten til å leve et religiøst liv. Man bidrar ikke til det eller noen form for dialog gjennom fornærmelser, slik Ingrid Myklebust skriver i Dagsavisen 11. mars. Stuntet ble kun nok et innlegg i den islamofobiske stemningen som gjerne råder i disse tider før et valg.

Så får Dagfinn Nordbø og andre harselere så mye de ønsker over uttrykket, men jeg er ganske overbevist om at Usman Rana har rett i det han skriver.

Min holdning til hijab er som jeg har skrevet tidligere: Fra et rent religiøst perspektiv som gjerne er basert i lære fra både koranen og såkalt sunna, så anses hijab som plikt, i det minste som sterkt anbefalt.

Så vil det være svært sneversynt (av muslimer) å tro at det ikke er mulig å ha et annet syn på hijab enn det. Det bør ikke være en overraskelse at et bestemt plagg forbeholdt kvinner – gjerne med en undertone av seksuell kontroll – også kan anses på som kvinneundertrykkende og forkastelig. Alt annet vil være arrogant. Like arrogant som de som med all pondus har slått fast at plagget er diskriminerende og en uting.

Jeg har selv blitt møtt med kritikk, fra nære og kjære, for å ha gått god for en ”gammel og mannsdominert” lære, eller en kvinneundertrykkende praksis, når jeg skriver at å bære hijab ”er en religiøs plikt”. Jeg mener jeg ikke gjør det. Det er i alle fall ikke intensjonen.

Først og fremst mener jeg dette fordi jeg ikke anser bruken av hijab per se som undertrykkende. Det som er og kan være problematisk er om de jenter som bruker det, bruker det på grunn av direkte eller indirekte press/tvang. Merk at jeg her skriver/snakker om hijab – hodeplagget evt. plikten til å tildekke sitt hår, og ikke bruken av niqab (ansiktsslør) og/eller burka (fullt slør). Skillet er kanskje kun teknisk i manges øyne, men utgjør en vesensforskjell i mine – deriblant når det gjelder bevegelses- og deltakelsesmuligheter i samfunnet. Derfor støttet jeg bl.a. niqab forbudet som var en aktuell problemstilling par år tilbake, men er i mot et forbud/begrensning på bruken av hijab.

Det innebærer ikke at jeg dermed lukker øynene for de jenter som faktisk blir påtvunget hijaben, men la nå det ligge litt.

Når jeg skriver om hijab sett fra et islamsk/religiøst perspektiv, sier jeg ikke dermed at jeg ser det fra et religiøst perspektiv, men hvis man gjør det osv. Kan hende det er vanskelig å gjøre det skillet da jeg selv anses for å være muslim (og dermed inhabil?).

Jeg ønsker helst ikke å gå inn i det rent teologiske rundt bruken av hijab. Det vil jeg ikke ha kompetanse til, men jeg mener jeg ikke går god for noen verdens ting ved å forholde meg til, og beskrive det alle de tradisjonelle lovskolene innenfor islam står for. Jeg har kun forsøkt å gi en forklaring (kall det gjerne en alternativ forklaring) på hvorfor så mange velger å ta på seg en hijab, hvorfor det oppfattes som diskriminerende i forhold til debatten om hijab i politiuniformen og hvorfor det siste stuntet oppleves nærmest som en fornærmelse.

Jeg skal heller ikke nekte for, som jeg har skrevet tidligere, at hijaben har en sterk politisk symbolverdi og også en kulturell dimensjon, men det løsriver ikke hijaben fra plikten som gjelder. Jeg anser det som det samme som at jeg ikke nødvendigvis går god for de lovskolenes, eller Vatikanstatens for den saks skyld, forklaring på guds eksistens eller andre teologiske spørsmål selv om jeg argumenterer med at man innenfor islam tror på én gud osv.

Så er spørsmålet om man anser hijaben – selve plagget – som undertrykkende. Jeg gjør altså ikke det. Det betyr selvsagt ikke at jeg går god for, eller støtter enhver forunderlig og forkastelig (u)skikk i dekke av religiøs mangfold. Det er sjeldent en uskikk er selvvalgt. Ingen, verken vedkommende eller samfunnet, tar skade av at de bruker hijab av eget hjerte og hode.

Hvis man mener at hodeplagget er diskriminerende fordi jentene bruker det på befaling av en uviss gud og/eller mannsdominerte tolkninger, og dermed ikke er frie, så diskuterer vi i så fall på to forskjellige plan.

Men hva så med de jentene som faktisk blir tvunget?

Noen skrev, tror det var i Dagsavisen, at på kvinnedagen skulle man vise solidaritet med de undertrykte og slikt sett var hijab brenningen legitim. For det første stoler jeg såpass på vårt velferdssamfunn med sitt barnevern, rådgivningstjeneste og annet til at slikt blir fanget opp av det apparatet som allerede eksisterer. Selv har jeg for eksempel irritert meg over, og ikke skjønt poenget med, selv fra et islamsk perspektiv, at jenter i 7-13 års alder bruker hijab. Det må jo være påtvunget? Mulig det, men verken mer eller mindre enn når de samme barna ikke får være med på pølsefest..

Der er en gang slik at det er foreldres rett å oppdra sine barn i den religionen de ønsker. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) første protokoll artikkel 2 om retten til utdanning, beskytter foreldres rett til å oppdra sine barn i samsvar med sin egen tro og overbevisning. Protokollen er, på linje med EMKs hoveddel, norsk lov gjennom menneskeretts­loven. Det gjelder ikke noe særegent for muslimske familier, men også kristne, hinduistiske eller jødiske familier. Å oppdra sine barn, gutter som jenter, til for eksempel en seksualmoral som avviker fra normalen er verken snikislamisering eller galt.

Selvfølgelig skal et barn, i en muslimsk familie som i en ikke-muslimsk, ha rett til å påvirke sitt eget liv etter hvert som det blir eldre, jfr. Barnekonvensjonen artikkel 12 (som også er norsk lov). På dette punkt er det nok et godt stykke å gå, men jeg tror de fleste foreldre vil forbeholde seg retten til å reagere dersom barnet deres insisterer på å spise sjokolade hver eneste dag eller å bruke p-pillen når de er 12.

Innvendingen som ofte kommer er at den seksualmoralen som i og for seg ligger bak bruken av hijab går mest utover jentene, mens brødrene gjerne puler rundt. Det er mulig det empirisk stemmer, men det betyr ikke at det teoretisk er lagt opp slik. Etter min mening kan familier med et slikt dualistisk syn bli konfrontert med det. Også fra et religiøst perspektiv.

Mine resonnementer betyr heller ikke at jenter som ikke bærer det (muslimer som ikke-muslimer) har mindre ære (hva det nå enn innebærer) eller skal ansees som lettsindige. Det er mulig mange tenker slik, men mange tenker mye rart om meg og min hudfarge også, uten at det nødvendigvis er sant. Respekten for kvinner (og menn) skal ikke baseres på hva de velger å gå med av hodeplagg. Og det forutsetter jeg ikke gjøres blant oppegående mennesker, selv om det dessverre eksisterer eksempler på det motsatte, deriblant stuntet på søndag.

India, ikke India

Jeg hakke peiling!

Jeg har godtatt for lengst at enkelte hendelser i verden er for komplisert til at jeg klarer å ha en kvalifisert og bestemt mening om dem. Særlig så kort tid etter at de forekommer. Å ha det er enkelte ganger rett ut uklokt. Slik er det vel med terrorangrepet i Pakistan.

Det var derfor noe tragikomisk å titte på ”pakistanske” nettverk som Geo News og observere hvordan de hoppende på en stol fortalte om 4-5 klare bevis som visstnok pekte i retning av India. Jeg kan bare forestille meg hvordan stemningen var i indiske medier kort tid etter angrepene i Mumbai (som var flerhundre ganger større i omfang).

Selv har jeg en teori om kineserne. Alle snakker om CIA, ISI, RAW eller Mossad, men ingen snakker om kinesernes etterretningstjeneste. En stor stat med interesser i regionen kan umulig ta skade av at India og Pakistan fortsetter å ha det betent seg i mellom.

Fra spøk til alvor.

Det skjer som alltid mye i regionen for tiden. Angrepet i Mumbai er jo godt kjent, og etter våpenhvilene i Gaza har også Sri Lankas knusing av LTTE og den humanitære krisen fått sin rettmessige plass i mediene og ikke minst i vår bevissthet. Bangladesh opplever også sin andel av problemer i disse dager.

Det er en interessant ramme; Sri Lankas landslag i cricket angrepet på pakistansk jord. Sikkerhetsglipp av dimensjoner og svært pinlig for regjeringen. Med mine politiske preferanser det en fryd å se regjeringsrepresentanter vri seg unna spørsmål knyttet sikkerheten og det voksende kravet; Guvernøren i Punjab provinsens hode.

Jeg har forståelse for regjeringens behov for å rette fingeren mot en gammel fiende. Men gamle ringrever som Lashkare Tayba – samme gjeng som sto bak angrepene i Mumbai, Taliban eller CIA for den saks skyld kan aldri utelukkes.

Men, for alt vi vet – så langt – så var det bare gærne ”Cricket VM i Pakistan 2011” motstandere.