Trenger Oslo et eget innvandrerparti?

Et nytt parti er stiftet. Det nye Innvandrerpartiet (Ip) har sågar levert liste i Oslo til høstens kommunevalg. Deres ønske er å fylle det politiske tomrommet de mener de etablerte partiene ikke fyller, nemlig innvandrings- og integreringspolitikk. Nå har Oslo bystyre lite med innvandringspolitikken å gjøre, men i integreringspolitikken har Oslo bystyre et tydelig ansvar, og gir dem i så måte livets rett. Partileder Mohan Singh Varma har argumentert kraftig i mediene med at de etablerte partiene i for liten grad er opptatt av innvandrernes interesser og bare deres stemmer ved valg. En påstand (myte!) jeg forkaster på det sterkeste, men det er lett å tro at Varma vet hva han snakker om når vi vet om hans politiske fartstid som tidligere tillitsvalgt i Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet (Nettavisen 13. mars 2007).

Nå er det å skjære alle disse partienes integreringspolitikk over en kam i seg selv en bragd, og gjør det fristende å spørre seg hva slags integreringspolitisk syn Varma selv representerer, når ingen av de nevnte partiene innfridde hans forventninger. Foreløpig er deres eneste kjente argument at de er lei av de andre partienes prioriteringer og at deres parti nå vil ”ordne opp”.

Jeg har ingen vanskeligheter med å se tanken bak dannelsen av partiet. Alle de etablerte partiene startet en gang som partier for spesielle interesser i samfunnet og i det lys virker det logisk å danne et eget parti som kjemper for innvandrernes interesser. Politiske partier som representerer særinteresser er heller ikke et ukjent fenomen i Oslopolitikken. Pensjonistpartiet er et eksempel på et slikt parti, men det er partier uten særlig stor oppslutning ved valg, og på den måten kan Ip som er stiftet med økt makt for gruppen i sikte virke mot sin hensikt. Jeg er uansett av den oppfatning at dette er feil vei å gå, og en uønsket utvikling. La meg utdype dette litt nærmere.

Et slikt parti bidrar til å sementere det parallellsamfunnet vi delvis kan skimte konturene av allerede i dag. Det er et feil signal å sende til storsamfunnet og feil strategi for økt makt og innflytelse. Riktignok er jeg for at innvandrere i byen og landet for øvrig skal få sin del av makten i samfunnet – og den må det kjempes for – men den rette veien er å gå gjennom de etablerte partiene. På den måten får man fremhevet at også innvandrere ønsker å være inkludert i storsamfunnet og kan dermed stille de etablerte partiene tydeligere til ansvar.

For det andre er jeg skeptisk til slike ”vi er lei av” partier. Et slikt parti fremmer etter mitt syn kun egoistiske interesser – det være seg egen lommebok eller egen familie – uten særlig hensyn til samfunnet som helhet. Det holder med FrP, og vi trenger ikke mer av det. Jeg håper inderlig at byens borgere ikke lar seg bli revet med av noen tomme løfter om å ”ordne opp” i de etablerte partienes integrerings- og innvandringspolitikk, og lar partiet dø en stille død allerede til høsten.

Når det er sagt er jeg – som nevnt - fullstendig uenig i Varma i at de etablerte partiene ikke er opptatt av innvandrernes interesser og de problemstillinger som angår den fargerike delen av befolkningen. Jeg vet ikke hvilket bystyret Varma satt i, men det går knapt ett møte i dagens bystyre hvor det ikke stilles et relevant spørsmål angående innvandrerbefolkningens interesser. Det interessante er at flertallet av de spørsmålene ikke kommer fra de såkalte innvandrerrepresentantene som er i bystyret i dag (meg inkludert), men andre representanter som Trond Jensrud (Ap), Kari Pahle (SV) eller Erling Folkvord (RV). For sikkerhetsskyld, de såkalte innvandrerrepresentantene (fra de nevnte partier) er flinke til å følge opp i mange saker, men jeg har lyst å rose de nevnte representantene for deres innsats for den flerkultrulle byen.

Jeg mener det også er galt av Varma å tro at innvandrere i Oslo kun er interessert i innvandrings/ og integreringsspørsmål. Selvsagt betyr disse spørsmålene mye, og mange vil stemme ut i fra hvilket parti de mener har den beste integreringspolitikken, men jeg håper og tror at også innvandrerne i byen er opptatt av bussen, trikken og banen. Av Oslos skoler, barnehager og SFO. Av Oslos mangfoldige kulturliv og idrettsmuligheter osv. Det kan absolutt argumenteres for at alle områder har et ”innvandrerperspektiv”, men det er som nevnt å fare med løgn å påstå at de etablerte partiene ikke er opptatt av det perspektivet. Jeg tror og håper at innvandrere i byen anser seg som innbyggere og borgere i byen, og ikke innvandrere som trenger å kjempe egne kamper gjennom et eget parti. Jeg tror dessuten at en gjennomgang av partiprogrammene til partiene på venstresiden vil avsløre at de til sammen dekker de fleste områder Ip eventuelt står for.

Tiden er inne for å skifte ut FrP og Høyre byrådet. Det er en skam for hovedstaden å ha en varaordfører som rynker på nesen hver gang han tenker på nesten 25 % av byens befolkning. Han blir vi kvitt kun – og jeg presiserer kun – ved å stemme rødt i Oslo til høsten.

Til ettertanke..

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sto for høydepunktet på landsmøtets 2. dag - i alle fall for min del. Det tør jeg si på en dag hvor landsmøtet hadde storbesøk av både landsmoderen Gro Harlem Brundtland og tidligere "verdens general" Kofi Annan.

Jonas Gahr Støre vinner naturlig respekt gjennom sin dyktighet og sakskunnskap, og dagens tale var intet unntak. I en engasjerende tale om internasjonal solidaritet og Norges rolle fremhevet han de nære bånd som eksisterer mellom lokal og internasjonal politikk. Høyre i Bergen mener bl.a. at nasjonale politikere skal holde seg unna lokalvalgkampen, mens Jonas tale gjorde det tydelig at ikke bare er nasjonale saker og politikere naturlige i valgkampen, men også internasjonale saker hører hjemme i en lokalvalgkamp. Han fylte det gamle slagordet ”Tenke globalt, handle lokalt” med innhold gjennom sine refleksjoner om dagens verdensbilde. "Når det er flom i Somalia når bølgene helt til Holmlia," sa han. Det er en klok setning. På en elegant måte peker den på to vesentlige ting samtidig: Globaliseringen har ført til at vår bittelille verden har blitt enda mindre. Verden er ikke lenger bare der ute, men her hjemme. I vår egen by. På den andre siden får uttalelsen fram konsekvensene av internasjonal politikk på lokal politikk - og motsatt. Valgforsker Hanne Marthe Narud spår at valget til høsten vil bli et miljøvalg. Da er det naturlig å reagere på at et parti som i sin tid stemte i mot Kyoto avtalen, og bare nølende godtar at mennesker har noe med klimaendringene å gjøre er i førersetet i Oslo. Det er uverdig for landets hovedstad med store miljøambisjoner.

Jonas Gahr Støre fikk stående applaus lenge før han hadde sagt et eneste ord til landsmøtet, og også jeg klappet iherdig. Dette skyldtes nok delvis at hele landsmøtet er kry av å ha han blant sine rekker, men den spontanapplausen skyldtes nok også det modige valget utenriksministeren og Norge sto for 17. mars 2007. Da statssekretær Raymond Johansen tok statsminister Ismail Haniyeh i hånden og normaliserte de politiske forbindelser med den palestinske regjeringen, gjorde han det til stor forskrekkelse for opposisjonen her hjemme og for USAs politiske ledelse. Men det var etter min - og etter applausen å dømme – landsmøtets oppfatning et riktig og viktig håndtrykk. Det palestinske folket trengte den håndsutstrekningen. De trengte det håpet det håndtrykket ga etter et år med internasjonal boikott og tendenser til borgerkrig.

”Det var tid for politikk, og å gripe muligheten,” var budskapet, og politikk handler om å gripe de mulighetene som oppstår. Den muligheten oppsto da Hamas og Fatah la til side sine uenigheter som var på vei til å føre palestinerne på randen av borgerkrig, og dannet en samlingsregjering. Da var tiden kommet til å ta modige valg, om så nødvendig - alene. Det er jeg svært glad for. Opposisjonen var ”dypt sjokkert”. Særlig over at Norge sto alene. Nå viser det seg at Norge slettes ikke står alene. På tirsdag møtte den palestinske finansministeren den amerikanske utenriksministeren, og Mona Sahlin kunne fortelle under sin hilsningstale til landsmøtet om sitt møte med Haniyeh i går. Alt dette etter 17. mars. Alt dette etter Norges og utenriksministerens initiativ. Det gjør meg stolt!

Anders Heger skrev i sin faste spalte i Dagsavisen etter det nevnte håndtrykket at det norske folk bør applaudere det modige valget til Jonas Gahr Støre. Den applausen fikk han til gagns i dag av landsmøtet!

"Klimaks"

Dag to på Arbeiderpartiets landsmøtet, og selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt en engasjerende tale om internasjonal solidaritet, hvor betydningen av Norges initiativ overfor den palestinske samlingsregjeringen 17. mars ble fremhevet ("Tiden var inne for politikk, og politikk handler om å gripe muligheter"), så tror jeg nok at klimakset kom allerede under åpningstalen til statsminister Jens Stoltenberg i går.

Alle var spente på hva han ville komme med når han midt i talen "la bort" manuset, og "skulle bruke resten av tiden på klimaspørsmålet", som ha selv sa. Jeg tror de fleste ble tatt på senga. AUF`erne aller mest. Det var mange som måtte endre på sitt innlegg etter denne talen. Jens sa (som alltid) mye klokt og oppsummerte klimamålene i 3 punkter:

1. Redusere våre nasjonale utslipp med 30% innen 2020.
2. Skjerpe dagens kyotokrav med 10 prosentpoeng og dermed overoppfyller kyotoavtalen innen 2012.
3. Et mål om karbonnøytralitet. Norge skal redusere sine nasjonale utslipp med 100% innen 2050!

Det er gode visjoner, men det gjenstår nok å se hvordan disse visjoner blir fylt med praktisk politikk. Hovedspørsmålet for mange er hvor mye kutt som gjennomføres her hjemme, og hvor mye vi kjøper gjennom kvotesystemet. Jens vil ikke tallfeste dette. Betydelige kutt hjemme er hans formulering, og han står fast ved at klimautfordringen er en global utfordring, og dermed mister "her hjemme" og "der ute" noe av sin betydning. Han hevder jo - og jeg tror han på det - at det skal gjennomføres betydelige kutt her hjemme, så får vi se hva historien viser.

Nazi

Jeg traff en nazist i helgen. En vassekte nazist. Han var jævlig hyggelig. Ålright å prate med, men han var nazi. Det var det han kalte seg selv. En nazi. Han ønsket meg vekk fra norge. Han ville bevare rasen sin ren. Han ønsket alle nye nordmenn - ca. 8 % av Norges befolkning - som ikke kjenner noe annet land enn Norge som sitt hjemland, tilbake til hvorsomhelst! Det var hans mening. Han har selvsagt rett til å mene det, og så lenge han er i stand til å prate om det og ikke ty til vold er det vel greit? Eller?

Selvsagt blir jeg lei meg. Det får meg til å tenke og reflektere. Norge er ikke mitt fedreland i ordets rette betydning, men det er mitt hjem. Det har alltid vært det. Men jeg lurer på om det alltid vil forbli det?

Det er den draumen me ber på I

Norge skal være det mest inkluderende fellesskap verden har sett, har Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet satt seg som mål. Til helgen skal Arbeiderpartiet ha landsmøte, hvor inkluderingspolitikk er blant de temaene som vil bli behandlet, og veien mot Jens' drøm bli penslet ut.

Dessverre drukner - nå som tidligere - de gode tiltakene i inkluderingsarbeidet i tiltak mot tvangsekteskap, gjengkriminalitet og denslags. Jeg gjøre meg som regel svært upopulær ved å si det sånn og dermed tilsynelatende bagatalisere svært viktige temaer. Det ønsker jeg ikke å gjøre, for dette er styggdommer vi ikke ønser i vårt samfunn, men det har etter min mening lite med inkluderingsarbeidet å gjøre. Tiltak mot gjengkriminalitet, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse bør behandles der de hører hjemme, som kriminalitetsbekjempelse. For vi kommer ikke ett skritt nærmere det inkluderte fellesskap om det vedtas 14 glimrende handlingsplaner mot tvangsekteskap, gjengkriminaliteten eller hva det måtte være.

Faktisk opplever jeg disse temaene som grov hersketeknikk fra storsamfunnet. Det er som regel disse temaene som blir tatt opp gang på gang, uke etter uke, av politikere, medier og folk flest, mens de virkelige temaene som har med inkluderingspolitikk å gjøre ikke blir tatt opp i tilstrekkelig grad. Jeg skal ikke sitte her og svartmale situasjonen helt. Selvsagt blir det behandlet mye god inkluderingspolitikk, men det er først når de tidligere nevnte temaene behandles det virkelig blir engasjement og liv i enkelte politikere.

Inkluderingspolitikken bør i langt større grad fokusere på tiltak som faktisk blir oppfattet som problematisk for den gruppen man ønsker å inkludere. Det vil da bl.a. være snakk om tiltak for å åpne arbeidsmarkedet for nye nordmenn, bli kvitt diskrimineringen på boligmarkedet, skape flere felles arenaer, forbedre livskvaliteten generelt for denne gruppen m.m. Ikke ulikt det som ble gjort med arbeidere i etterkrigstiden, eller kvinner på 70-tallet. Fortsatt har innvandrere en registrert arbeidsledighet som er nesten tre ganger så høy i følge SSB, de blir diskriminert på boligmarkedet og har generelt en dårligere livskvalitet enn folk flest.

Det handler kort fortalt om å dele på samfunnskaka. Slippe til nye krefter og dele på makta. Det er slike spørsmål arbeidet med inkludering bør fokusere på, og jeg tror intet parti er bedre skikket til å ta tak i dette enn Det Norske Arbeiderparti.

Det er den draumen med ber på, og det er kun da noko vedunderleg vil skje.

Første morgen..

.. er alt nytt. Godt pakket under dyna, ligger jeg i senga og pønsker ut hva de første ordene her skal bli.

Ambisjonene er høye. Det skal handle om politikk og mye mye mer, men første morgen er det meste nytt. De politiske betraktningene må vente inntil videre, og de første ordene blir av mindre betydning. Om været f.eks? Været som - sannsynligvis på grunn av de klimatiske endringene - har begynt å bli meget behagelig allerede i mars/april. Det er som regel veldig enkelt å både snakke og skrive om været. Det er så lett begripelig. Alt kan sies og ingenting blir feil. Men denne vinteren - og kanskje hele det siste halvåret - har alt vært galt med været.

Den store klimabobla sprakk i vinter. Nå er selv mannen på gata blitt opptatt av klimaet og miljøet. Typisk nok var det først når Ola og Kari Nordmann ikke kunne ta på seg skiene utenfor stuedøra at de skjønte noe var galt. Kan hende det var Al Gore`s film som endret det hele, men jeg tror fortsatt på teorien om skiene. Selv Tsunamien klarte ikke å vekke oljesmurte nordmenn fra dvalen så raskt som den manglende snøen gjorde.
Fra spøk til alvor. FNs klimapanel kom med sin rapport, der forskere fra hele verden slo med 90% sikkerhet fast at klimaendringene var menneskeskapt og ville eskalere. Det sjokkerte mange. Særlig FrP, som i alle år mer eller mindre nektet å godta det enkle faktum jeg husker vi lærte allerede på barneskolen; CO2 er ikke vår venn, samtidig som vi produserer haugevis av det.

For å endre på denne utviklingen trengs det handling. Fra den enkelte borger, men også fra næringslivet, selvsagt politikere i de enkelte land. Visstnok står Norge for 0.2% av verdens samlede utslipp av drivhusgasser. Mange bruker det som et argument for å la være å redusere utslippene her, og heller fokusere på kvotekjøp i land hvor utslippene er høyere. I en kommentar i Utrop (Utrop.no) 24. mars i år kommenterer Nina Dessau dette tallet og viser hvor lite konstruktivt et slikt argument er. Jeg er selvsagt helt enig. Det må gjøres begge deler. Jeg - som står for en superpromille av utslippene - kan ikke bare messe til andre om å ta ansvar, men faktisk gjøre noe selv for at mine ord skal ha en effekt. Slik tror jeg det internasjonale samfunnet også fungerer.

Men i tillegg til å redusere drivhusgassene i dag må vi hele tiden strebe etter å finne alternative energikilder. Det må brukes tid og ressurser på dette for at det skal lykkes. I 2006 offentliggjorde Kunnskapsdepartementet tildelingen av 14 Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Fire av disse sentrene ble tildelt prosjekter innen petroleumsforskning, uten at det ble opprettet et eneste senter som skulle forske på miljøvennlig energi, til tross for at det var flere søknader (Klassekampen 3. august 06). Det var tre søknader innen bl.a. solenergi og vindkraft, men alle ble avslått. I siste periode har Forskningsrådets program for maksimal utnyttelse av olje- og gassresursene (Petromaks) opplevd en vekst på 184 prosent. I samme periode har Forskningsrådets program for ren energi, ”Renergi”, hatt en vekst på knappe 2,5 prosent.

Det blir ikke månelanding av slikt. Norge må bruke sin enorme rikdom til bl.a. til forskning på rene energikilder og CO2 rensning, så kan hende vi opplever månelanding i min levealder?