Til ettertanke..

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sto for høydepunktet på landsmøtets 2. dag - i alle fall for min del. Det tør jeg si på en dag hvor landsmøtet hadde storbesøk av både landsmoderen Gro Harlem Brundtland og tidligere "verdens general" Kofi Annan.

Jonas Gahr Støre vinner naturlig respekt gjennom sin dyktighet og sakskunnskap, og dagens tale var intet unntak. I en engasjerende tale om internasjonal solidaritet og Norges rolle fremhevet han de nære bånd som eksisterer mellom lokal og internasjonal politikk. Høyre i Bergen mener bl.a. at nasjonale politikere skal holde seg unna lokalvalgkampen, mens Jonas tale gjorde det tydelig at ikke bare er nasjonale saker og politikere naturlige i valgkampen, men også internasjonale saker hører hjemme i en lokalvalgkamp. Han fylte det gamle slagordet ”Tenke globalt, handle lokalt” med innhold gjennom sine refleksjoner om dagens verdensbilde. "Når det er flom i Somalia når bølgene helt til Holmlia," sa han. Det er en klok setning. På en elegant måte peker den på to vesentlige ting samtidig: Globaliseringen har ført til at vår bittelille verden har blitt enda mindre. Verden er ikke lenger bare der ute, men her hjemme. I vår egen by. På den andre siden får uttalelsen fram konsekvensene av internasjonal politikk på lokal politikk - og motsatt. Valgforsker Hanne Marthe Narud spår at valget til høsten vil bli et miljøvalg. Da er det naturlig å reagere på at et parti som i sin tid stemte i mot Kyoto avtalen, og bare nølende godtar at mennesker har noe med klimaendringene å gjøre er i førersetet i Oslo. Det er uverdig for landets hovedstad med store miljøambisjoner.

Jonas Gahr Støre fikk stående applaus lenge før han hadde sagt et eneste ord til landsmøtet, og også jeg klappet iherdig. Dette skyldtes nok delvis at hele landsmøtet er kry av å ha han blant sine rekker, men den spontanapplausen skyldtes nok også det modige valget utenriksministeren og Norge sto for 17. mars 2007. Da statssekretær Raymond Johansen tok statsminister Ismail Haniyeh i hånden og normaliserte de politiske forbindelser med den palestinske regjeringen, gjorde han det til stor forskrekkelse for opposisjonen her hjemme og for USAs politiske ledelse. Men det var etter min - og etter applausen å dømme – landsmøtets oppfatning et riktig og viktig håndtrykk. Det palestinske folket trengte den håndsutstrekningen. De trengte det håpet det håndtrykket ga etter et år med internasjonal boikott og tendenser til borgerkrig.

”Det var tid for politikk, og å gripe muligheten,” var budskapet, og politikk handler om å gripe de mulighetene som oppstår. Den muligheten oppsto da Hamas og Fatah la til side sine uenigheter som var på vei til å føre palestinerne på randen av borgerkrig, og dannet en samlingsregjering. Da var tiden kommet til å ta modige valg, om så nødvendig - alene. Det er jeg svært glad for. Opposisjonen var ”dypt sjokkert”. Særlig over at Norge sto alene. Nå viser det seg at Norge slettes ikke står alene. På tirsdag møtte den palestinske finansministeren den amerikanske utenriksministeren, og Mona Sahlin kunne fortelle under sin hilsningstale til landsmøtet om sitt møte med Haniyeh i går. Alt dette etter 17. mars. Alt dette etter Norges og utenriksministerens initiativ. Det gjør meg stolt!

Anders Heger skrev i sin faste spalte i Dagsavisen etter det nevnte håndtrykket at det norske folk bør applaudere det modige valget til Jonas Gahr Støre. Den applausen fikk han til gagns i dag av landsmøtet!