Det er den draumen me ber på I

Norge skal være det mest inkluderende fellesskap verden har sett, har Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet satt seg som mål. Til helgen skal Arbeiderpartiet ha landsmøte, hvor inkluderingspolitikk er blant de temaene som vil bli behandlet, og veien mot Jens' drøm bli penslet ut.

Dessverre drukner - nå som tidligere - de gode tiltakene i inkluderingsarbeidet i tiltak mot tvangsekteskap, gjengkriminalitet og denslags. Jeg gjøre meg som regel svært upopulær ved å si det sånn og dermed tilsynelatende bagatalisere svært viktige temaer. Det ønsker jeg ikke å gjøre, for dette er styggdommer vi ikke ønser i vårt samfunn, men det har etter min mening lite med inkluderingsarbeidet å gjøre. Tiltak mot gjengkriminalitet, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse bør behandles der de hører hjemme, som kriminalitetsbekjempelse. For vi kommer ikke ett skritt nærmere det inkluderte fellesskap om det vedtas 14 glimrende handlingsplaner mot tvangsekteskap, gjengkriminaliteten eller hva det måtte være.

Faktisk opplever jeg disse temaene som grov hersketeknikk fra storsamfunnet. Det er som regel disse temaene som blir tatt opp gang på gang, uke etter uke, av politikere, medier og folk flest, mens de virkelige temaene som har med inkluderingspolitikk å gjøre ikke blir tatt opp i tilstrekkelig grad. Jeg skal ikke sitte her og svartmale situasjonen helt. Selvsagt blir det behandlet mye god inkluderingspolitikk, men det er først når de tidligere nevnte temaene behandles det virkelig blir engasjement og liv i enkelte politikere.

Inkluderingspolitikken bør i langt større grad fokusere på tiltak som faktisk blir oppfattet som problematisk for den gruppen man ønsker å inkludere. Det vil da bl.a. være snakk om tiltak for å åpne arbeidsmarkedet for nye nordmenn, bli kvitt diskrimineringen på boligmarkedet, skape flere felles arenaer, forbedre livskvaliteten generelt for denne gruppen m.m. Ikke ulikt det som ble gjort med arbeidere i etterkrigstiden, eller kvinner på 70-tallet. Fortsatt har innvandrere en registrert arbeidsledighet som er nesten tre ganger så høy i følge SSB, de blir diskriminert på boligmarkedet og har generelt en dårligere livskvalitet enn folk flest.

Det handler kort fortalt om å dele på samfunnskaka. Slippe til nye krefter og dele på makta. Det er slike spørsmål arbeidet med inkludering bør fokusere på, og jeg tror intet parti er bedre skikket til å ta tak i dette enn Det Norske Arbeiderparti.

Det er den draumen med ber på, og det er kun da noko vedunderleg vil skje.