1. mai, NATO og Blitz

Det har gått en uke. En uke siden det var NATO toppmøte i byen. Oslo var igjen satt på verdenskartet, og resultert i at halve sentrum var stengt av. Det lyste varslingslys på E6’en ved Alnabru at det var redusert fremkommelighet i byen. Selvsagt. Selveste Condi skulle til Oslo. Kan ikke la hvem som helst slippe til i området nær henne.

Det var det møtet president Putin kuppet med sin trussel med å trekke Russland ut fra CFE-avtalen. Det er avtalen som omhandler nedrustning av konvensjonelle våpen i Europa. Russland skulle trekke seg fra avtalen som et mottiltak til rakettskjoldsplanene til USA. Condi hadde fnyst av det hele. Russland trengte ikke å føle seg truet av noen titalls raketter i deres bakgård. De var ment mot andre; røverstatene Iran og Nord Korea.

Jeg tror ikke Russland føler seg truet heller. Men mens Bush og den amerikanske krigsindustrien har hatt sine ytre fiender i Al-Qaida og de nevnte statene, dekker NATO og USA det tomrommet president Putin og den russiske krigsindustrien så sårt trenger. Tjestjenia er for lite. Iran er de på godfot med, og selv Kina regnes som venner.

Den siste ukas retorikk mellom USA og Russland er som gufs fra en tid jeg trodde var over. Et nytt våpenkappløp i Europa gjennom unødvendig provokasjon av Russland må unngås. Ansvaret for dette hviler selvsagt på stormaktene, Russland og USA, men ikke minst må de nye EU og NATO landene ta sin del av ansvaret. Norge løste i sin tid dette klokt gjennom den kjente baseerklæringen. Den slår fast at fremmede makter ikke skal kunne stasjonere baser på norsk jord i fredstid, og fra 1957 ble den bestemmelsen utvidet og presisert til også å gjelde atomvåpen og utskytningsramper for atomraketter.

En slik politikk ville ha vært nyttig i Polen og Tsjekkia.

Det er også en uke siden byrådsleder Erling Lae nærmest egenhendig kastet Blitzmiljøet på ræva og huet ut av det gule huset i Pilestredet. De hadde protestert for mye mot NATO. Kasta steiner til og med. Politiet svarte – som rutinen er – med tåregass. Sammenhengen mellom å gå nærmere gjerdet og gassen så ikke ut til å gå opp for de oppmøtte og til slutt ble 260 av de tatt med inn til varetekt. Til slutt var det bare åtte av de som ble siktet. åtte – 8 – av 260. Det er tre prosent det.

Som aktivt forsvarer av Blitzhuset skulle jeg gjerne ha sett at ungdommene hadde klart å styre hormonene sine litt oftere. Hadde de latt være å fortsette demonstrasjonen da den offisielle demonstrasjonen var over, ville det ha tjent både dem og saken. De visste de kom til å få pes, men taktikkeri er kanskje ikke deres sterkeste side. Det til tross kan man ikke la enkeltelementers handling avgjøre framtiden til et så sammensatt og fargerikt miljø.

Men det brydde ikke Erling seg noe om. Han var sint, og var ikke alene om det. Varaordfører Sven Kristiansen var ikke mindre sint. Det ultra blåe byrådet så rødt. Få dem ut. Kast dem alle i fengsel. Ikke noe snikk snakk. Få vekk pakket. At varaordføreren ønsker Blitz dit sola aldri skinner er ingen overraskelse. Blitz er ikke særlig begeistret for han heller. Men heldigvis har byrådet fått tommelen ned fra opposisjonen minus KrFs Tornås som også lar seg bli skremt av småunger som kaster stein.

Blitz er ingen søndagsskole. De burde kanskje alle sendes på en søndagsskole – framfor fengsel. Det hadde i det minste vært noe konstruktivt. Men det huset betyr kolossalt mye for mange her i byen. Ikke ved å være et fristed for kriminelle eller lagringsplass for våpen, men gjennom å være en fargeklatt i byen. Et ypperlig konsertlokale. En kafeteria med billig kaffe og vafler. Et sted hvor du er den du er. Et sted med aksept. Et sted med meninger og engasjement.

Et lite inntrykk fikk vi på 1. mai. Blitz var der som alltid. Foran Møllergata 19 sto de mannesterke og dekket nærmest hele himmelen med sorte og røde faner. Fanen ”Foreldre for Blitz” svevet stolt over hodet på Rune Gerhardsen mens han talte til forsamlingen som ivret etter å gå i tog i det nydelige sommerværet. Blitz satte som alltid farge på 1. mai toget og Blitz må fortsatt bestå!

Og det er også en uke siden jeg så Odd Børretzen. Han var på Dattera til Hagen. Mannen som hater måker, som ikke skjønner hvorfor han må stå opp, som forteller oss at vi ikke er ulver og ikke minst synger en nydelig Vuggesang for meg. Det hele var helt ufattelig, og satte meg kraftig ut. Nå er jeg generelt dårlig til å treffe på kjendiser, men maken til hakeslep har jeg aldri hatt før. I det vi passerte hverandre, stoppet det rett og slett opp. Til slutt klarte jeg å lire av meg et ”hei”. Han smilte og gikk videre. Det var alt. Et smil. Jeg skulle ha hoppet opp og gitt han en klem, men det ble med det smilet. Takk for alt du har gitt, Børretzen!