Hva svarte store-Støre?

Han svarte på mye egentlig.

Men det var et stort flertall blant de som tok ordet som hadde argumentert for at boikott i en eller annen form - kulturell, akademisk, økonomisk, politisk osv – var en riktig vei å gå, og Støre brukte selvsagt en del tid på dette i sitt oppsummeringsinnlegg.

Ingen ble overrasket over at Støre var uenig i at boikott – uten at han definerte ordet nærmere – var en god strategi. Det var etter hans syn en overdrivelse å tro at en norsk boikott ville resultere i at verden, eller et flertall av den, ville følge etter. Han gjorde det tidlig klart at det er feil å tro at Norge har en meglerrolle eller er en aktør i regionen. Våre synspunkter er heller ikke så tungtveiende som vi nordmenn vil ha det til. Støre var av den klare oppfatning at en norsk boikott enkelt og greit vil føre til at Norge mistet den innflytelsen vi faktisk har i regionen, for noe er det visst…

Norge er blant de få landene som snakker, eller kan snakke, med alle parter og er et land uten en ”skjult agenda” i regionen. Det er de to faktorene som gjør at vi er interessante for de virkelige aktørene (Egypt, Israel, USA, PA og også Hamas for å nevne noen) i regionen. Dette kortet ønsket ikke Støre å gi i fra seg. Han mente at boikott er et virkemiddel som er veldig sterkt der og da og deretter er det slutt. Man slenger døra, det smeller høyt, men man blir fort glemt. Det er ikke slik at man kan boikotte, markere sitt sterke standpunkt, og fortsatt påvirke. Det er, etter hans syn, slutt på enhver innflytelse, noe han mente ikke var i palestinernes og burde heller ikke være i Arbeiderpartiets interesse. Han var også uenig i evt. eksklusjon av israelske Arbeiderparti fra Sosialist Internasjonale.

Poenget er vel, slik vi har hørt før, at det er knyttet stor usikkerhet rundt reaksjonene og dynamikken en norsk boikott vil medføre.

Jeg må legge til at Støre (tross alt min utenriksminister) var veldig klar på at han hadde forståelse og respekt for boikott standpunktet. Han skjønte hvor det kom fra men mente at det var strategisk feil. Jeg må vel også nevne at han i sitt hovedinnlegg sa alle de ”riktige” tingene: ”Okkupasjonen er kjernen i konflikten” – ”Blokaden av Gaza var gal” – ”Samlingsregjeringen burde ha vært anerkjent av verdenssamfunnet” – ”Israel (men også Hamas) brøt folkeretten i Gaza” og mye mer.

Jeg personlig er ikke umiddelbart enig i alt Støre sa angående boikott. Det er ikke nødvendigvis slik at en boikott resulterer i at alle dører lukkes for Norge. Boikottkortet vil jo nødvendigvis også skape en dynamikk hvor nye dører åpner seg. I det palestinske miljøet, men også i de arabiske landene generelt vil det skape en viss begeistring og føre til at flere av de vil snakke mer med Norge – og dermed vil vi muligens også beholde noe av det som gjør oss interessante i dag. Vi vil dessuten fortsatt være del av FN, NATO og til en viss grad EU og derigjennom ha mulighet til å påvirke de ulike aktørene.

Og man kan vel ikke se helt bort i fra at noen land faktisk følger Norge.

I mitt hode tenkte jeg nok på hva vi skulle med den innflytelsen vi i dag har, hvis den betyr at vi alltid har tenkt å lene oss mot den sterkeste part? Hvorfor delta i samtaler og prate med alle når vi ikke vil gjøre noe? Joda, vi er sikkert best i klassen til å kritisere Israel og det er viktig det, men til syvende og sist har vi jo ikke tenkt å gjøre noe med det vi kritiserer, annet enn å akseptere, hvis ikke det er palestinerne som skal kritiseres da…

Men selv om jeg insinuerer boikott i mitt innlegg er jeg faktisk usikker på hva jeg mener om full økonomisk og politisk boikott.

Boikott er uten tvil det sterkeste maktmiddelet Norge har, og det er absolutt nødvendig med nytt verktøy i Midtøsten, men det ville jo vært synd om det resulterte i at Norge for eksempel ikke lenger kunne delta i TIPH, UNRWA-styret eller gjennomføre prosjekter på Vestbredden/Gaza i det hele tatt. Ikke fordi vi ikke ville lenger, men det kan jo tenkes at Israel nektet oss det. Er det slutt så er det slutt, liksom. Vil Norsk Folkehjelp bli kastet ut?

Men, som jeg sa innledningsvis; boikott er et samleord som kan inkluder mye. Det finnes flere nyanser av boikott. Vi bør i det minste kunne klare å unngå at vi direkte eller indirekte forsyner Israel med våpen, slik mange medier har meldt om. Slutterklæringer er stikkordet.

Jeg tror det er ganske utenkelig at staten Norge starter en unilateral boikott av Israel – noe som i og for seg ikke ville gitt ønsket effekt uansett. Jeg tror heller ikke at Norge vil ta initiativ til å samle andre land til å gjøre det samme. Jeg tror til og med vår økonomi er mer avhengig av israelsk økonomi enn motsatt. Hva Norge vil gjøre om de store landene begynner, for å si det sånn, er jeg jammen ikke sikker på, men tviler på at vi vil befinne oss i den situasjonen den nærmeste framtid. Det er nok mer nærliggende å se for seg forbrukerboikott av ymse slag eller at akademia eller kulturlivet på eget initiativ boikotter israelske motpart, enn å vente på regjeringen, uavhengig av politisk farge.

Noe av det – for meg – mest provokative Støre sa var da han i en bisetning om Hamas bemerket at man skulle jo tro at Norge hadde grunn til å mislike Hamas all den tid de brukte natt og dag til å stikke kjepper i hjulene på Osloavtalen.

Jeg legger muligens for mye i det utsagnet, men å nærmest utelukkende legge skyld på Hamas for å kvele Osloavtalen på den måten, uten å peke på Israel og særlig Netanyahus politikk (etter 1996) eller bosetternes oppførsel (massakren i Hebron 1994) inneholder akkurat den skjevheten i norsk retorikk jeg håper Norge kan luke ut. Støre nevnte for eksempel at Netanyahu hadde gjort det veldig tydelig i deres samtaler dem i mellom at han var i mot en palestinsk stat, uten at Utenriksministeren fant det riktig å i det hele tatt insinuere at også Bibi, som han kalles, hadde skyld eller at Norge hadde grunn til å være skeptiske til han.

Jeg håper ikke utsagnet delvis var utkvittering av min etterlysning av hans tanker om årsaker til Osloavtalens havari

Jeg er overbevist om at den generelle stemningen blant palestinere var pro Osloavtalen på 90-tallet, men det hindret ikke i at for eksempel antall bosettere økte. Det ble altså bygget dobbelt så mange bosetninger (kanskje ikke nye, men antall enheter) mellom 1993-2000 enn det ble i hele perioden 1967-1993. Hvorfor det? For palestinere generelt er det jo nettopp disse bosetningene som er selve okkupasjonen. Det er bosetternes tjuveri av land de kjemper i mot. Soldatene dreper, men uten bosettere hadde ikke soldatene trengt å være der – i alle fall ikke i like sterk grad som nå. Hebron er et tydelig eksempel på dette.

Dessverre ble Hamas gitt vetoretten. Jeg skulle så gjerne ha likt å se at man klarte å overse (i mangel på et bedre ord), ignorere, Hamas’ enkeltangrep. Heve seg over den råtne tankegangen for framtidige generasjoners skyld, og dermed også vist forskjellen mellom ekstremisme og demokrati. Hadde man klart det – som jeg vet er vel mye å be om – så er jeg helt overbevist om at Hamas ville vært enkle å isolere. Hadde en sluttavtale faktisk kommet i 1999 slik Osloavtalen intenderte, og palestinerne fått kontroll over et Palestina, er jeg fristet til å hevde at Hamas hadde vært ikke-eksisterende i dag. I alle fall med de velkjente formuleringene i sitt charter.

Kjære utenriksminister,

(Under følger innlegget mitt i fra tirsdagens møte i Oslo Arbeiderpartis representantskapsmøtet med utenriksminister Jonas Gahr Støre om situasjonen i Gaza):

Jeg har lyst å begynne med å rose deg for din klare holdning i mot den økende antisemittismen vi dessverre har sett i kjølvannet av Israels bombing av Gaza. Ditt engasjement og solidaritet med norske jøder ble ikke bare satt pris på av de norske jødene, men også andre minoriteter som vet hvordan det er å bli utsatt for hat og vold.

(Hadde planlagt kunstpause her. Ingen ble tatt, men utnytter muligheten her til å gjøre det)

Det blir for dumt, etter 40 års okkupasjon og en apartheidliknende politikk overfor palestinere, å heve vår moralske pekefinger og rette krav mot Hamas, når vår nærmeste alliert og såkalt ”eneste” demokrati i regionen ikke retter seg etter verdenssamfunnets legitime krav.

Når skal vi med alle tilgjengelige maktmidler kreve at Israel anerkjenner Palestinas rett til å eksistere? Hamas har blitt straffet av et helt verdenssamfunn for sitt ståsted i snart tre år, når skal verdenssamfunnet vende Israel ryggen?

Skal varig fred oppnås fordrer det bl.a. at verden – og i vårt tilfelle – Norge tør snakke om det virkelige problemet; okkupasjonen, med alle sine ulike ansikt. Videre er Hamas uunngåelig. De skal ikke fratas all skyld, men heller ikke tillegges brorparten.

Blokaden må heves, og samtaler med helt klare gjensidige forpliktelser settes i gang.

Hamas vet hva PLO fikk igjen for å anerkjenne Israel for 20 år siden; Snakk, eller fredssamtaler som det heter – mens Palestina gjennom Osloprosessen ble redusert til flekker på en leopard – mellom utallige ulovlige bosettinger og 400.000 bosettere, deres veinett på 1700 km., 450 km. med apartheid mur og over 600 kontrollposter.

Okkupasjonen økte i omfang – til tross for forhandlinger og klare avtaler – og det eneste som gikk ned var palestinernes livskvalitet.

Kanskje utenriksministeren har et godt svar på hvorfor Osloavtalen endte slik eller hvorfor Hamas skal godta det samme?

(pause)

Kjære utenriksminister, jeg er mektig lei av Israels stadige ”diskvalifisering” av Norge, og vår lydhørhet overfor det. Det er når vi godtar Israels stadige brudd på folkeretten vi faktisk diskvalifiserer oss. Små nasjoner som Norge er helt avhengige av sterke internasjonale institusjoner og respekt for internasjonal rett. Å tydelig påpeke brudd på disse, uavhengig av aktøren, svekker ikke vår rolle i regionen, den styrkes.

(Et alvorstynget ansikt skulle til slutt se utover salen – sånn for å la det jeg nettopp sa synke inn. Begynne fra venstre i salen - fra den søte jenta til den eldre partikameraten til høyre, før jeg takket for meg og gikk ned. Tror det endte med et keitete blikk opp før jeg plutselig var av talerstolen. Forhåpentligvis talte ordene for seg).

We don't need your cement...

To dager ut i de ensidige våpenhvilene ser det ut til at palestinere i Gaza igjen kan være ute i gatene etter 22 dagers bomberegn uten å frykte for å få en israelsk bombe eller kule i hodet. Journalistene har, etter å ha vært nektet adgang mens bomberegnet pågikk, fått tilgang til Gazastripen og rapporter om de enorme ødeleggelsene begynner å sirkulere verden over.

Mens smilende israelske soldater med seierstegnet beveger seg ut av Gazastripen er propagandakrigen fullt i gang. ”Vi vant,” slo Israels statsminister Ehud Olmert fast og mente at Israel hadde oppnådd alle sine mål. Hamas’ leder på Gazastripen Ismail Haniyeh var av en annen oppfatning, og jeg må si at når det bare noen timer etter Israels ensidige våpenhvile blir skutt raketter mot Israel fra Gazastripen er det vanskelig å se hvordan Israel har oppnådd alle sine mål. Så vidt jeg husker var det nettopp disse rakettangrepene Israel hevdet de skulle få slutt på. I stedet ble disse rakettene det siste som ble sagt for denne gang.

Det er tydelig at målene til angriperen – som i Irak – endret seg med tiden. Israels blodigste angrep på 40 år startet som krig mot Hamas og endte som en krig mot tunneler. Foreløpige enden på visa er over 1300 døde mennesker og over 5000 sårede. Alt for å bli kvitt noen tunneler?

Er det forresten noen som har hørt noe fra Tony Blair i det siste? Midtøsten-utsendingen til den såkalte Midtøsten kvartetten bestående av FN, EU, USA og Russland har som forduftet i løse luften. Men nå vil de komme fram, en etter en, spøkelsene som ikke viste seg da bombene haglet ned på palestinerne. Som gode foresatte vil de nå omfavne favorittbarnet sitt uten å ville ansvarliggjøre det for sine handlinger – for okkupasjonen, brudd på uttallige FN-resolusjoner eller grusomme krigsforbrytelser. Nå må vi se framover, vil de alle si. Det har palestinere hørt siden 1967 – og flere av de på Gaza siden 1948, men hva vil det egentlig si å se framover? Jo, stans våpensmuglingen, rakettangrepene og garanter Israels sikkerhet. De gode foresatte vil fortsatt ikke snakke om okkupasjonen eller det fengslet Gazastripen er.

Er det rart at palestinere ikke tror på frelse i fra vest – ja, selv med Obama i førersetet?

Vi trenger ikke deres sement, vi trenger vår frihet – sa en borger i fra Gaza på Al-Jazeera mandag etter våpenhvilen og lovnader om pengestøtte. Friheten betyr ikke Israels utslettelse, men noe så enkelt som åpne grenser med bevegelsesmuligheter, handelsmuligheter og tilnærmet et normalt liv. Det er det palestinerne i førti år har bedt om; Gi oss vår frihet.

Vår egen by Oslo har hatt sine egne kamper å tenke på de siste to ukene. De voldsomme opptøyene i Oslos fikk til tider så stor mediedekningen at man skulle tro at det var i Oslo bombene regnet ned, og ikke på Gazastripen. At FrP ønsket å slå en politisk mynt på disse opptøyene var veldig forståelig. Det var derimot skuffende å se regjeringsmedlemmer gjøre det samme. Nå skulle disse unge pøblene tas og straffes. Dette var helt fremmed og uforståelig.

Glemt var opptøyene under NATO-toppmøte senest i mai 2007, eller demonstrasjonene Huitfeldt og Storberget må ha opplevd hvert år natt til 1. mai og 17. mai mens de var unge. Det var intet nytt denne gangen; bortsett fra kanskje hudfargen på demonstrantene. For all del, de verste problemmakerne må stanses og til og med ilegges bøter og straff, og det apparatet som er til for slikt gjorde allerede det. Jeg så ingen spesiell grunn til at regjeringsmedlemmer skulle stå frem med bekymrede miner på TV og love straff.

En litt positiv politisk mynt ble slått på Litteraturhuset på søndag da venstremannen Abid Q. Raja inviterte til ”dialogmøtet om og med minoritetsungdom” etter volden i Oslos gater. Det er ikke ofte ungdommen (det være seg hvit eller brun) føler seg lyttet til, og ofte er det nok å møte ungdommen ansikt til ansikt, slik det ble lagt opp til, og la dem fyre løs. Bildet av de ”grusomme” ungdomspøblene ble her noe nyansert. I all hovedsak var det ungdom – frustrert over en okkupants grusomme handlinger og verdenssamfunnets handlingslammelse – som uten å vite bedre kastet stein og skjøt raketter mot et politikorps som hadde møtt mannsterke opp og beskyttet det ungdommene anså som fienden; Israelske ambassaden. Ungdom har alltid stått i opposisjon til makteliten, og sunt er det. At de kaster stein eller bruker vold er ikke like sunt, men kan du fatte og begripe hvor de har sin råskap fra?

Alt i alt var dialogseminaret nyttig, og det kommer sikkert mer, selv om jeg i utgangspunktet mente at all snakk om dialogseminaret tok fokuset vekk fra Israels grusomme krigshandlinger og brudd på ufravikelige menneskerettigheter m.m.

Politiet har flinke talspersoner i form av politimester Anstein Gjengedal og andre, men at politiet må jobbe med å få kompetanse om forebygging og dialog lenger ned i rekkene, slik det ble påpekt fra salen, hersker det lite tvil om. Mange av kommentarene ungdommene refererte til er ikke politiet verdig. Derimot var det trist å registrere at sjefredaktørene i to av Norges kanskje største aviser Aftenposten og Dagbladet slet så mye med å henvende seg til ungdommen som satt foran dem. Verst ut kom vel Aftenpostens Hilde Haugsgjerd som selv etter flere korrigeringer ikke klarte å finne det rette uttrykket: Fargerik, flerkulturell, innvandrer, sammensatt, muslim… osv. Hele repertoaret ble vel utnyttet, men ”norsk” var fortsatt for vanskelig å si.

Skal det ikke snart ta slutt?

Jeg tror jeg må utvide lista mi over krigshelter; Kåre Willoch er selvfølgelig med.

Med sin kronikk i Aftenposten i dag forklarer han på enkelt vis essensen i konflikten mange betrakter som svært komplisert. Den er faktisk såre enkel. Hans enkle åpningssetning ”100 års dobbeltmoral i den vestlige verden,” forklarer alene de fleste konfliktene vi er vitne til i dag. Det er så enkelt. Den forklarer palestinernes kamp mot Israel, Osama bin Ladens kamp mot USA og den forklarer det sinnet man ser utbrer seg i store deler av verden i dag.

Willoch holder (som vanlig) fokus der det hører hjemme; Okkupantens folkerettsstridige brutalitet mot palestinere. Willoch er kanskje den beste til å minne om at konflikten ikke startet for to uker eller to år siden. Ei heller i 1948 da Israel ble grunnlagt. Den startet for snart 100 år siden – under første verdenskrig. Det gjør han uten å la seg distrahere av kreftene som roper om antisemittisme eller om ungdommens råskap i Oslo gater.

Også har vi Mona Levin da.

Jeg kjenner henne ikke, men å tolke Willochs uttalelse om manglende framtidshåp for Midtøsten grunnet ansettelsen av Emanuel Lahm som en kritikk mot jøder generelt, viser en ganske svak oppfattelsesevne. Å ikke klare å se (og høre) at det i forhold til Midtøsten (og da tenker vi på Israel og palestinere) ikke gir særlig grunn til optimisme for den svake part i konflikten at en amerikansk president velger en jøde og en tidligere soldat i den israelske hæren som sin høyre hånd, viser at man hører bare det man vil høre.

Men vi har sett den beskyldningen før og vi vil dessverre fortsette å se den: Kritiserer du Israel så er du jødehater og anti-semitt. Det har vært et effektivt våpen for Israel i over 60 år.

”Skal det ikke snart ta slutt?”spør en av de nye norske legene på Shifa sykehus i Gaza. Bomberegnet har vart for lenge allerede, men det vil dessverre fortsette i noen dager til. Obama er ikke på jobb før om en uke, og Israel vil bombe seg fram til best mulig forhandlingsposisjon inntil da.

Men alt er ikke helt ved det samme. I går gikk sentralstyret i Det Norske Arbeiderparti hardt ut mot Israel og samme dag uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at det kan være aktuelt å be Israel betale for skadene de har påført Gaza. Det skulle bare mangle. Altfor lenge har Europa og andre betalt for Israels krigføringer.

Hvis krigen i Gaza ikke er mot folket, Israel, så er å betale for skadene det minste dere kan gjøre.

My war hero(es)..

Legene Mats Gilbert og Erik Fosse er endelig kommet hjem, og en debatt som holdt på å avspore fullstendig pga. de voldelige demonstrasjonene i Oslos gater har igjen fått rett fokus; den grusomme humanitære situasjonen på Gazastripen grunnet Israels nesten to årige blokade og nå to ukers teppebombing.

De norske legene var fra starten av den israelske bombingen de eneste internasjonale hjelpearbeiderne på Gazastripen, og har dermed blitt brukt flittig av medier fra hele verden, til stor irritasjon for Israel, men også Siv Jensen slik Anders Heger så utmerket kommenterer i Dagsavisen i helgen. I dag kom de hjem og ble møtt som helter av barn med palestinske og norske flagg på Gardermoen. Det er ingen tvil om at Fosse og Gilbert er helter av ekte kaliber, og som ekte helter er de ydmyke nok til å rose de virkelige heltene som fortsatt er igjen i Gaza.

Det er ikke mange helter å snakke om i denne krigen. De norske legene utmerket seg i hele verden, men det finnes også andre jeg personlig har vært spesielt glad i de siste to ukene. Det er al-Jazeera (holdt på å si generelt) og deres korrespondent Ayman Mohyeldin. Hver dag i over to uker har han som den eneste journalisten i Gaza rapportert direkte om krigens grusomheter og med enkle ord forklart hva konflikten handler om. Selvfølgelig er ikke jeg alene om å mene dette. Hans fanside på Facebook teller over 600 personer, men Gideon Levys hyllest til den unge journalisten i Haaretz i går må kunne sies å komme fra uventet hold. Jeg tror ikke jeg vil klare å hylle al-Jazeera og Mohyeldin bedre selv, og lar Levys ord tale også for meg: http://www.haaretz.com/hasen/spages/1054282.html

Kulna Gaza!

Israelske okkupasjonssoldater er nå langt inne på Gazastripen, og over 650 mennesker er nå drept etter 10 dager med angrep. Hører man på Israels og USAs, og dessverre også mange andres, svar på årsakene til Israels teppebombing av Gaza, skulle man nesten tro at konflikten mellom israelere og palestinere startet forrige lørdag, eller for et halvt år eller 8 år siden for den saks skyld. Det bør være unødvendig å minne om at tidslinjen går lengre tilbake enn som så. 2/3 av Gaza er flyktninger, ironisk nok som Robert Fisk forklarer flyktet svært mange av de fra områder i 1948 som i dag heter Ashkelon, Sderot og Beer Sheva.

Nei, jeg støtter ikke rakettene som er skutt inn mot Israel. Hver eneste én av dem gir mer sement til apartheidmuren Vestbredden og Gaza i dag er omringet av. Det jeg ikke skjønner er hvordan en såkalt demokratisk stat som Israel kan drepe 650 mennesker på 10 dager, eller 250 på én (første) dag, og fortsatt få verdenssamfunnets sympati og bli kalt et offer.

Det er lett for Israel, USA og Europa (og nordmenn) å stemple Hamas som en terroristorganisasjon og dermed legge all skyld på dem, men Hamas er et produkt av 40 års okkupasjon. Som sin storebror USA som støttet Osama bin Laden i sin tid, så også Israel mellom fingrene på støtte til Hamas på 80-tallet for å bevisst skape en motvekt til Fatah og PLO. Nå er de terrorister av verste sort. Men uavhengig av alle beskyldningene, er Hamas en grasrotorganisasjon som har stor tilslutning blant folk pga. sitt sosiale og humanitære arbeid i over 20 år i de palestinske områdene, slik Dag Henrik Tuastad, universitetslektor ved UiO forklarer i sin kronikk i Dagsavisen tirsdag. Deres standheftighet i mot Israel skårer også høyt, men først og fremst er det deres sosiale engasjement som har gitt dem stor tillit. Selv på Vestbredden, hvor Hamas i og for seg ikke lenger har noe særlig makt, er det ofte Hamas som tar vare på foreldreløse eller funksjonshemmede barn palestinske myndigheter (PA) ikke har tid til å ta vare på.

Men dessverre har Israels propagandamaskin fått selge sin historie; At over 600 mennesker har blitt drept er ikke de bombene og granatene som kastes over Gaza sin skyld, men Hamas sin skyld. Angivelig fordi de skjuler seg blant sivilbefolkningen. Vel, på et område på størrelse med Mjøsa, med 1.5 millioner innbyggere, er det ikke lett å bygge egne militære soner slik Israel kan. Ei heller har Gaza en profesjonell militærstyrke. Vel, synd for Hamas? De startet krigen, nå får de tåle driten? Det er i dag, som noen så riktig korrigerte meg, ingen krig på Gazastripen. Det er verdens 5. største militærmakt mot en kvasipolitisk, kvasimilitært bevegelse med sterkt sosialt engasjement. Eller som palestinere ser det; 5. største militærmakts nedslakting av en sivilbefolkning zionistene ikke ønsker, med vesten og korrupte arabernasjoner som vitner. Min mening vil være: Bli kvitt en enkel politisk/militær motstander som ikke passet inn i det politiske puslespillet i en tid da Israel snart velger sine ledere. Rakettangrepene var en beleilig unnskyldning.

Jeg ser at det ikke er et sunt spor å harselere med frykten mennesker i sør Israel har opplevd pga. disse rakettene, og jeg husker en venn av meg fra Ramallah (en ganske så radikal en) mente at barna i sør Israel er de som lever tilnærmet lik alle palestinske barn når det gjelder posttraumatisk stress osv. Men tallene og dimensjonene er noen ganger også viktige. 15 mennesker (israelere) har rakettene fra Gaza drept de siste 8 årene. I løpet 8 dager var over 400 mennesker (palestinere) drept ved hjelp av systematisk bombing av Gaza.

Hvordan er det mulig at verdenssamfunnet lar dette skje spurte jeg en palestinsk venn på msn: ”Because you are talking about Palestinians, not Israelis or Europeans nor pandas or whales”. Det er det inntrykket jeg tror alle palestinere sitter igjen med etter denne krigen. Massakren er nok en påminning om at deres liv ikke er verdt mer for verden.

Israel har tydeligvis bestemt seg. De skal inn og ta Hamas. Jeg tror ikke de vil stanse før de har hengt (drept) Ismail Haniyeh på et eller annet vis. Jeg tror videre at de blir værende i Gaza en god stund inntil de er sikre på at Hamas ikke lenger er operasjonelle og at PA, dvs. Fatah, som styrer Vestbredden kan ta over. Hvem denne Hamas som Israel nå vil knuse er, er ikke alltid så lett å bli klok på. Foreløpig har over 600 mennesker blitt drept. Er alle disse i følge Israel Hamas? Er politifolk i gatene som skal forsøke å skape ro og orden Hamas? Er leger, advokater, sykepleiere, lærere som har sympatier med Hamas og/ eller mottar lønn fra Hamas alle terrorister Israel nå har bestemt seg for å drepe? Mye tyder på det.

Er skoleelever som går på Hamas skoler også terrorister??

Israel tror at støtten til Hamas vil forsvinne bare de bomber palestinere godt nok. Kamplysten dør ikke av bombene som faller ned i hodene på folk. Menneskene dør, kamplysten bare øker. Alle med en viss logisk sans må skjønne at et angrep fra et ytre fiende, Israel i dette tilfelle, ikke vil føre til at folket endrer politisk preferanse, snarere tvert i mot. Om Russland går til krig mot FrP (ikke det norske folk, men FrP) så vil selv jeg bli en FrP'er.

Mye tyder også på at verdenssamfunnet har tenkt å la Israel fullføre sin aksjon. At FNs sikkerhetsråd ikke skal samles igjen før på onsdag, etter siste møte i helgen, er et tydelig tegn på det. Vi så det for to år siden under krigen i Lebanon, vi ser det igjen nå. Denne gangen får de fullføre. Jeg tipper at bombingen og drepingen i Gaza fortsetter inntil det nærmer seg 20. januar da Obama blir president. Mulig det er den nye presidenten som "tvinger" partene til å inngå en fredsavtale, men jeg tror det vil være en våpenhvile før hans regjeringstid, mens han "sørger" for en endelig avtale. Israel vil se seg nødt til å finne muligheter til å komme seg ut igjen av Gaza, og en ny president i USA vil kunne ha godt av å starte sin første periode med en slik tilbaketrekkingsavtale. At timingen til Israel har vært perfekt, er det ingen tvil om. Den såkalte Lame duck perioden i amerikansk politikk kunne ikke utnyttes bedre.

Hva skjer etter det? Verdenssamfunnet spytter inn penger i Gaza for å bygge opp igjen en infrastruktur Israel har knust? Abbas som mottas som seiersherre i Gaza med det velkjente seierstegnet til Arafat? Det første er sannsynlig, men det siste er kanskje utenkelig. Splittelsen mellom Hamas og Fatah ble ytterligere forsterket da Abbas de første dagene av bombingen la all skyld på Hamas, og ikke okkupasjonsmakten som bombet.

Dette har ført til relativ spent situasjon også på Vestbredden. Palestinske myndigheter, upopulære som de alltid har vært, har mistet den lille tillitten de hadde igjen. I følge en venn i Ramallah gjør Palestinske myndigheter ved hjelp av sine politi- og sikkerhetsstyrker alt i sin makt for å stanse de spontane demonstrasjonene som har vært i de ulike palestinske byene på Vestbredden.

Omar, min medstudent fra BirZeit (bz) skrev til meg i går: "Today over 15 bz students (all plo supports) were hospitalized with concussions, broken arms and other signs of brutality from pa 2 people TRYING to protest at checkpoints. Tribal elders in BZ actually went to the parents of security force members to tell them that there children are bastards for hitting women".

Han legger ikke skjul på sitt hat mot PA, og stempler dem glatt som kollaboratører. Han skriver i en artikkel på sin FB side:"The PA having heard Khalid Mash'a'l's (Hamas Pol-beauro member in Damascus) call for a new popular intifada, is using it as an excuse to arrest all protesters. Even though Maher al-Taher (PFLP polit-beauro also in Damascus) and Mustafa Barghouti (Palestinain Initiative) called for a third intifada before Mash'al.
The actions of the PA are destroying the sacred right of Palestinians to protest, killing freedoms of speech and press, and seem like Abbas is intent on creating a “respectable Arab regime” like those of Egypt, Jordan and Saudi Arabia, in other words, dictatorship and tyranny. For the political collaboration of the PA can no longer be described as necessities for moving towards negotiation."

Hvordan dette vil utvikle seg for Fatah og Abbas er ikke lett å spå, men jeg frykter en tung framtid, ikke bare på Gazastripen, men også for Vestbredden og de palestinske områdene. For som dem alle sier: Kulna Gaza (Vi er alle Gaza).