Hva svarte store-Støre?

Han svarte på mye egentlig.

Men det var et stort flertall blant de som tok ordet som hadde argumentert for at boikott i en eller annen form - kulturell, akademisk, økonomisk, politisk osv – var en riktig vei å gå, og Støre brukte selvsagt en del tid på dette i sitt oppsummeringsinnlegg.

Ingen ble overrasket over at Støre var uenig i at boikott – uten at han definerte ordet nærmere – var en god strategi. Det var etter hans syn en overdrivelse å tro at en norsk boikott ville resultere i at verden, eller et flertall av den, ville følge etter. Han gjorde det tidlig klart at det er feil å tro at Norge har en meglerrolle eller er en aktør i regionen. Våre synspunkter er heller ikke så tungtveiende som vi nordmenn vil ha det til. Støre var av den klare oppfatning at en norsk boikott enkelt og greit vil føre til at Norge mistet den innflytelsen vi faktisk har i regionen, for noe er det visst…

Norge er blant de få landene som snakker, eller kan snakke, med alle parter og er et land uten en ”skjult agenda” i regionen. Det er de to faktorene som gjør at vi er interessante for de virkelige aktørene (Egypt, Israel, USA, PA og også Hamas for å nevne noen) i regionen. Dette kortet ønsket ikke Støre å gi i fra seg. Han mente at boikott er et virkemiddel som er veldig sterkt der og da og deretter er det slutt. Man slenger døra, det smeller høyt, men man blir fort glemt. Det er ikke slik at man kan boikotte, markere sitt sterke standpunkt, og fortsatt påvirke. Det er, etter hans syn, slutt på enhver innflytelse, noe han mente ikke var i palestinernes og burde heller ikke være i Arbeiderpartiets interesse. Han var også uenig i evt. eksklusjon av israelske Arbeiderparti fra Sosialist Internasjonale.

Poenget er vel, slik vi har hørt før, at det er knyttet stor usikkerhet rundt reaksjonene og dynamikken en norsk boikott vil medføre.

Jeg må legge til at Støre (tross alt min utenriksminister) var veldig klar på at han hadde forståelse og respekt for boikott standpunktet. Han skjønte hvor det kom fra men mente at det var strategisk feil. Jeg må vel også nevne at han i sitt hovedinnlegg sa alle de ”riktige” tingene: ”Okkupasjonen er kjernen i konflikten” – ”Blokaden av Gaza var gal” – ”Samlingsregjeringen burde ha vært anerkjent av verdenssamfunnet” – ”Israel (men også Hamas) brøt folkeretten i Gaza” og mye mer.

Jeg personlig er ikke umiddelbart enig i alt Støre sa angående boikott. Det er ikke nødvendigvis slik at en boikott resulterer i at alle dører lukkes for Norge. Boikottkortet vil jo nødvendigvis også skape en dynamikk hvor nye dører åpner seg. I det palestinske miljøet, men også i de arabiske landene generelt vil det skape en viss begeistring og føre til at flere av de vil snakke mer med Norge – og dermed vil vi muligens også beholde noe av det som gjør oss interessante i dag. Vi vil dessuten fortsatt være del av FN, NATO og til en viss grad EU og derigjennom ha mulighet til å påvirke de ulike aktørene.

Og man kan vel ikke se helt bort i fra at noen land faktisk følger Norge.

I mitt hode tenkte jeg nok på hva vi skulle med den innflytelsen vi i dag har, hvis den betyr at vi alltid har tenkt å lene oss mot den sterkeste part? Hvorfor delta i samtaler og prate med alle når vi ikke vil gjøre noe? Joda, vi er sikkert best i klassen til å kritisere Israel og det er viktig det, men til syvende og sist har vi jo ikke tenkt å gjøre noe med det vi kritiserer, annet enn å akseptere, hvis ikke det er palestinerne som skal kritiseres da…

Men selv om jeg insinuerer boikott i mitt innlegg er jeg faktisk usikker på hva jeg mener om full økonomisk og politisk boikott.

Boikott er uten tvil det sterkeste maktmiddelet Norge har, og det er absolutt nødvendig med nytt verktøy i Midtøsten, men det ville jo vært synd om det resulterte i at Norge for eksempel ikke lenger kunne delta i TIPH, UNRWA-styret eller gjennomføre prosjekter på Vestbredden/Gaza i det hele tatt. Ikke fordi vi ikke ville lenger, men det kan jo tenkes at Israel nektet oss det. Er det slutt så er det slutt, liksom. Vil Norsk Folkehjelp bli kastet ut?

Men, som jeg sa innledningsvis; boikott er et samleord som kan inkluder mye. Det finnes flere nyanser av boikott. Vi bør i det minste kunne klare å unngå at vi direkte eller indirekte forsyner Israel med våpen, slik mange medier har meldt om. Slutterklæringer er stikkordet.

Jeg tror det er ganske utenkelig at staten Norge starter en unilateral boikott av Israel – noe som i og for seg ikke ville gitt ønsket effekt uansett. Jeg tror heller ikke at Norge vil ta initiativ til å samle andre land til å gjøre det samme. Jeg tror til og med vår økonomi er mer avhengig av israelsk økonomi enn motsatt. Hva Norge vil gjøre om de store landene begynner, for å si det sånn, er jeg jammen ikke sikker på, men tviler på at vi vil befinne oss i den situasjonen den nærmeste framtid. Det er nok mer nærliggende å se for seg forbrukerboikott av ymse slag eller at akademia eller kulturlivet på eget initiativ boikotter israelske motpart, enn å vente på regjeringen, uavhengig av politisk farge.

Noe av det – for meg – mest provokative Støre sa var da han i en bisetning om Hamas bemerket at man skulle jo tro at Norge hadde grunn til å mislike Hamas all den tid de brukte natt og dag til å stikke kjepper i hjulene på Osloavtalen.

Jeg legger muligens for mye i det utsagnet, men å nærmest utelukkende legge skyld på Hamas for å kvele Osloavtalen på den måten, uten å peke på Israel og særlig Netanyahus politikk (etter 1996) eller bosetternes oppførsel (massakren i Hebron 1994) inneholder akkurat den skjevheten i norsk retorikk jeg håper Norge kan luke ut. Støre nevnte for eksempel at Netanyahu hadde gjort det veldig tydelig i deres samtaler dem i mellom at han var i mot en palestinsk stat, uten at Utenriksministeren fant det riktig å i det hele tatt insinuere at også Bibi, som han kalles, hadde skyld eller at Norge hadde grunn til å være skeptiske til han.

Jeg håper ikke utsagnet delvis var utkvittering av min etterlysning av hans tanker om årsaker til Osloavtalens havari

Jeg er overbevist om at den generelle stemningen blant palestinere var pro Osloavtalen på 90-tallet, men det hindret ikke i at for eksempel antall bosettere økte. Det ble altså bygget dobbelt så mange bosetninger (kanskje ikke nye, men antall enheter) mellom 1993-2000 enn det ble i hele perioden 1967-1993. Hvorfor det? For palestinere generelt er det jo nettopp disse bosetningene som er selve okkupasjonen. Det er bosetternes tjuveri av land de kjemper i mot. Soldatene dreper, men uten bosettere hadde ikke soldatene trengt å være der – i alle fall ikke i like sterk grad som nå. Hebron er et tydelig eksempel på dette.

Dessverre ble Hamas gitt vetoretten. Jeg skulle så gjerne ha likt å se at man klarte å overse (i mangel på et bedre ord), ignorere, Hamas’ enkeltangrep. Heve seg over den råtne tankegangen for framtidige generasjoners skyld, og dermed også vist forskjellen mellom ekstremisme og demokrati. Hadde man klart det – som jeg vet er vel mye å be om – så er jeg helt overbevist om at Hamas ville vært enkle å isolere. Hadde en sluttavtale faktisk kommet i 1999 slik Osloavtalen intenderte, og palestinerne fått kontroll over et Palestina, er jeg fristet til å hevde at Hamas hadde vært ikke-eksisterende i dag. I alle fall med de velkjente formuleringene i sitt charter.