(Under følger innlegget mitt i fra tirsdagens møte i Oslo Arbeiderpartis representantskapsmøtet med utenriksminister Jonas Gahr Støre om situasjonen i Gaza):
Jeg har lyst å begynne med å rose deg for din klare holdning i mot den økende antisemittismen vi dessverre har sett i kjølvannet av Israels bombing av Gaza. Ditt engasjement og solidaritet med norske jøder ble ikke bare satt pris på av de norske jødene, men også andre minoriteter som vet hvordan det er å bli utsatt for hat og vold.
(Hadde planlagt kunstpause her. Ingen ble tatt, men utnytter muligheten her til å gjøre det)
Det blir for dumt, etter 40 års okkupasjon og en apartheidliknende politikk overfor palestinere, å heve vår moralske pekefinger og rette krav mot Hamas, når vår nærmeste alliert og såkalt ”eneste” demokrati i regionen ikke retter seg etter verdenssamfunnets legitime krav.
Når skal vi med alle tilgjengelige maktmidler kreve at Israel anerkjenner Palestinas rett til å eksistere? Hamas har blitt straffet av et helt verdenssamfunn for sitt ståsted i snart tre år, når skal verdenssamfunnet vende Israel ryggen?
Skal varig fred oppnås fordrer det bl.a. at verden – og i vårt tilfelle – Norge tør snakke om det virkelige problemet; okkupasjonen, med alle sine ulike ansikt. Videre er Hamas uunngåelig. De skal ikke fratas all skyld, men heller ikke tillegges brorparten.
Blokaden må heves, og samtaler med helt klare gjensidige forpliktelser settes i gang.
Hamas vet hva PLO fikk igjen for å anerkjenne Israel for 20 år siden; Snakk, eller fredssamtaler som det heter – mens Palestina gjennom Osloprosessen ble redusert til flekker på en leopard – mellom utallige ulovlige bosettinger og 400.000 bosettere, deres veinett på 1700 km., 450 km. med apartheid mur og over 600 kontrollposter.
Okkupasjonen økte i omfang – til tross for forhandlinger og klare avtaler – og det eneste som gikk ned var palestinernes livskvalitet.
Kanskje utenriksministeren har et godt svar på hvorfor Osloavtalen endte slik eller hvorfor Hamas skal godta det samme?
(pause)
Kjære utenriksminister, jeg er mektig lei av Israels stadige ”diskvalifisering” av Norge, og vår lydhørhet overfor det. Det er når vi godtar Israels stadige brudd på folkeretten vi faktisk diskvalifiserer oss. Små nasjoner som Norge er helt avhengige av sterke internasjonale institusjoner og respekt for internasjonal rett. Å tydelig påpeke brudd på disse, uavhengig av aktøren, svekker ikke vår rolle i regionen, den styrkes.
(Et alvorstynget ansikt skulle til slutt se utover salen – sånn for å la det jeg nettopp sa synke inn. Begynne fra venstre i salen - fra den søte jenta til den eldre partikameraten til høyre, før jeg takket for meg og gikk ned. Tror det endte med et keitete blikk opp før jeg plutselig var av talerstolen. Forhåpentligvis talte ordene for seg).
Arbeidsledighet
for 8 år siden
2 kommentarer:
Jeg har ikke inntrykk av at Israel ville nekte å gå med på en avtale dersom den virkelig kunne få slutt på drepingen. Det eneste Israel insisterer på, er å få leve innenfor sikre grenser. Her må det da finnes et grunnlag?
Så absolutt Jens. Selvsagt finnes det grunnlag.
Israel fikk forelagt en fredsavtale signert av 22 arabiske land i 2002. Det var mens Israel var opptatt med å knuse den siste intifadaen. 2 år senere ble Jenin flyktningleir rasert.
I november i fjor (08) kjøpte Mahmoud Abbas reklameplass i israelske aviser og la frem fredsavtalen, denne gangen for folket.
Gi palestinerne Vestbredden langs 67 grensen med Øst Jerusalem som hovedstad og trekk ut bosetningene. Til gjengjeld vil vi(palestinere), og 22 arabiske land anerkjenne deres grenser og garantere deres sikkerhet.
Den gang var reaksjonen fra Israel; dette var forvirrende. Hva er det palestinerne mener?
Avtalen er selvsagt ikke perfekt, men den ligger der. Det er godt nytt at både Israel og USA vil legge den til grunn for forhandlingene. jeg tror fortsatt på Obama effekten.
Legg inn en kommentar