We don't need your cement...

To dager ut i de ensidige våpenhvilene ser det ut til at palestinere i Gaza igjen kan være ute i gatene etter 22 dagers bomberegn uten å frykte for å få en israelsk bombe eller kule i hodet. Journalistene har, etter å ha vært nektet adgang mens bomberegnet pågikk, fått tilgang til Gazastripen og rapporter om de enorme ødeleggelsene begynner å sirkulere verden over.

Mens smilende israelske soldater med seierstegnet beveger seg ut av Gazastripen er propagandakrigen fullt i gang. ”Vi vant,” slo Israels statsminister Ehud Olmert fast og mente at Israel hadde oppnådd alle sine mål. Hamas’ leder på Gazastripen Ismail Haniyeh var av en annen oppfatning, og jeg må si at når det bare noen timer etter Israels ensidige våpenhvile blir skutt raketter mot Israel fra Gazastripen er det vanskelig å se hvordan Israel har oppnådd alle sine mål. Så vidt jeg husker var det nettopp disse rakettangrepene Israel hevdet de skulle få slutt på. I stedet ble disse rakettene det siste som ble sagt for denne gang.

Det er tydelig at målene til angriperen – som i Irak – endret seg med tiden. Israels blodigste angrep på 40 år startet som krig mot Hamas og endte som en krig mot tunneler. Foreløpige enden på visa er over 1300 døde mennesker og over 5000 sårede. Alt for å bli kvitt noen tunneler?

Er det forresten noen som har hørt noe fra Tony Blair i det siste? Midtøsten-utsendingen til den såkalte Midtøsten kvartetten bestående av FN, EU, USA og Russland har som forduftet i løse luften. Men nå vil de komme fram, en etter en, spøkelsene som ikke viste seg da bombene haglet ned på palestinerne. Som gode foresatte vil de nå omfavne favorittbarnet sitt uten å ville ansvarliggjøre det for sine handlinger – for okkupasjonen, brudd på uttallige FN-resolusjoner eller grusomme krigsforbrytelser. Nå må vi se framover, vil de alle si. Det har palestinere hørt siden 1967 – og flere av de på Gaza siden 1948, men hva vil det egentlig si å se framover? Jo, stans våpensmuglingen, rakettangrepene og garanter Israels sikkerhet. De gode foresatte vil fortsatt ikke snakke om okkupasjonen eller det fengslet Gazastripen er.

Er det rart at palestinere ikke tror på frelse i fra vest – ja, selv med Obama i førersetet?

Vi trenger ikke deres sement, vi trenger vår frihet – sa en borger i fra Gaza på Al-Jazeera mandag etter våpenhvilen og lovnader om pengestøtte. Friheten betyr ikke Israels utslettelse, men noe så enkelt som åpne grenser med bevegelsesmuligheter, handelsmuligheter og tilnærmet et normalt liv. Det er det palestinerne i førti år har bedt om; Gi oss vår frihet.

Vår egen by Oslo har hatt sine egne kamper å tenke på de siste to ukene. De voldsomme opptøyene i Oslos fikk til tider så stor mediedekningen at man skulle tro at det var i Oslo bombene regnet ned, og ikke på Gazastripen. At FrP ønsket å slå en politisk mynt på disse opptøyene var veldig forståelig. Det var derimot skuffende å se regjeringsmedlemmer gjøre det samme. Nå skulle disse unge pøblene tas og straffes. Dette var helt fremmed og uforståelig.

Glemt var opptøyene under NATO-toppmøte senest i mai 2007, eller demonstrasjonene Huitfeldt og Storberget må ha opplevd hvert år natt til 1. mai og 17. mai mens de var unge. Det var intet nytt denne gangen; bortsett fra kanskje hudfargen på demonstrantene. For all del, de verste problemmakerne må stanses og til og med ilegges bøter og straff, og det apparatet som er til for slikt gjorde allerede det. Jeg så ingen spesiell grunn til at regjeringsmedlemmer skulle stå frem med bekymrede miner på TV og love straff.

En litt positiv politisk mynt ble slått på Litteraturhuset på søndag da venstremannen Abid Q. Raja inviterte til ”dialogmøtet om og med minoritetsungdom” etter volden i Oslos gater. Det er ikke ofte ungdommen (det være seg hvit eller brun) føler seg lyttet til, og ofte er det nok å møte ungdommen ansikt til ansikt, slik det ble lagt opp til, og la dem fyre løs. Bildet av de ”grusomme” ungdomspøblene ble her noe nyansert. I all hovedsak var det ungdom – frustrert over en okkupants grusomme handlinger og verdenssamfunnets handlingslammelse – som uten å vite bedre kastet stein og skjøt raketter mot et politikorps som hadde møtt mannsterke opp og beskyttet det ungdommene anså som fienden; Israelske ambassaden. Ungdom har alltid stått i opposisjon til makteliten, og sunt er det. At de kaster stein eller bruker vold er ikke like sunt, men kan du fatte og begripe hvor de har sin råskap fra?

Alt i alt var dialogseminaret nyttig, og det kommer sikkert mer, selv om jeg i utgangspunktet mente at all snakk om dialogseminaret tok fokuset vekk fra Israels grusomme krigshandlinger og brudd på ufravikelige menneskerettigheter m.m.

Politiet har flinke talspersoner i form av politimester Anstein Gjengedal og andre, men at politiet må jobbe med å få kompetanse om forebygging og dialog lenger ned i rekkene, slik det ble påpekt fra salen, hersker det lite tvil om. Mange av kommentarene ungdommene refererte til er ikke politiet verdig. Derimot var det trist å registrere at sjefredaktørene i to av Norges kanskje største aviser Aftenposten og Dagbladet slet så mye med å henvende seg til ungdommen som satt foran dem. Verst ut kom vel Aftenpostens Hilde Haugsgjerd som selv etter flere korrigeringer ikke klarte å finne det rette uttrykket: Fargerik, flerkulturell, innvandrer, sammensatt, muslim… osv. Hele repertoaret ble vel utnyttet, men ”norsk” var fortsatt for vanskelig å si.