Spilleautomatene ..

Spilleautomatene har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. I bystyremøte i morgen skal et interessant privat forslag fra Ann Kathrine S. Tornås (KrF) og Bård Folke Fredriksen (H) vedrørende nye spilleautomater behandles. Deres forslag går bl.a. ut på at de helsepolitiske hensyn må veie tyngst når det gjelder godkjenning av spillautomater, og at det bør være opp til kommunene selv å kunne bestemme om spilleautomater skal settes ut, hvor de evt. skal plasseres osv. I og for seg en god tanke, og et godt forslag. Nærmere 150 norske ordførere sier nei til Norsk Tippings nye spilleautomater i følge Aftenposten 29. mars.

Det hele blir litt sært når de samme mener at et eventuelt nei til utplassering av automater ikke skal innebære at kommunen mister overføringer fra tippemidlene. Hallo? Hvor er logikken i det? Jeg kan skjønne at det virker umyndiggjørende når staten krever at kommunene skal utplassere de nye spillautomatene, uavhengig av om de vil eller ikke. Å være sur for det, er greit. Men å mene at det skal være opp til Oslo å avgjøre om vi ønsker automatene, men samtidig kreve pengene fra spillautomatene er for meg smålig. Eller gjør det ikke noe at mennesker i Nesna spiller seg til fant så lenge Oslo får pengene sine?

Arbeiderpartiet vil bli stående alene i bystyret i denne saken. Vi godtar de nye spilleautomatene, som både departementet og Norsk Tipping fremhever ikke vil skape spilleavhengighet, og hvor bruken vil overvåkes kontinuerlig og omfattende.

At SV i Oslo velger å bryte med regjeringens linje og åpner for flertall for forslaget er merkverdig.

Hvor stammer du i fra?

Et spørsmål jeg – og jeg antar andre med lik hudfarge som meg – stadig blir stilt er hvor vi kommer i fra. Ordlyden ”stammer i fra” gir meg en ekkel fornemmelse av å ha noe neandertalsk over meg, men avhengig av hvem som spør, er det vel ikke ment så vondt som det kanskje kan høres ut.

Selv om jeg irriterer meg over spørsmålet hver gang, har spørsmålet også sine positive sider. Reaksjonene og usikkerheten som brer seg over ansiktene til spørsmålsstillerene når svaret de blir møtt med er ”Jeg er norsk” er i seg selv god nok grunn til å svare på det spørsmålet hele tiden. Eller når jeg svarer med å synge Lillebjørn Nilsens første strofe i Gategutt: ”Jeg kom til verden i en murstensgård og ble en gategutt” er det en fryd å se på den gapende munnen og de store øynene.

Etter 27 år i Oslo er det dritt å svare på det spørsmålet hele tiden, men det er et maktmiddel jeg har. Den usikkerheten som kommer til syne er godt å ha med seg videre i samtalen, og dessuten er Lillebjørn Nilsens viser et godt sjekketriks.

For sikkerhetsskyld; Jeg er norsk. Født og oppvokst på Kiellandsplass!

Nok innvandrere

I forrige uke gikk Fabian Stang og Erling Lae hhv. ordførerkandidaten til Høyre og byrådslederen fra Høyre ut i mediene og mente at det i Oslo var for mange innvandrere, og at Oslo derfor måtte integrere de som er her på en god måte før vi tok debatten om økt innvandring. Helt tilfeldig kom disse utsagnene to dager etter den såkalte Operasjon Nemesis hvor flere B-gjengmedlemmer ble pågrepet. Det var skuffende og populisitisk lesning fra Høyres to profilerte personligheter. Fabian Stang irriterte på seg mange av sine egne da han lanserte sitt kandidatur som ordførerkandidat med at Oslo ikke kunne ha en innvandrerfiendtlig ordfører fra FrP og at han skulle lære FrP å ikke plage innvandrere i byen. Dette var i så fall en dårlig start.

Stang og Lae har rett i at det vokser fram en sosial underklasse som korrelerer høyt med etnisk bakgrunn. Løsningen på det er ikke å snakke om tiltak Oslo uansett ikke råder over – nemlig innvandringspolitikken – men å sette i gang gode integrerings- og inkluderingstiltak. Her er god skolepolitikk, norskopplæring og jobbmuligheter viktige faktorer for å løfte opp den sosiale underklassen som er på vei til å vokse fram i Oslo. Det er bl.a. derfor partiene på venstresiden ønsker å gi skoler med høy minoritetsandel økte ressurser og er opptatt av å motivere kommunens egne virksomheter til å ansette flere personer med minoritetsbakgrunn – mot enkelte Høyrerepresentantenes kraftige hoderisting.

Oslo opplever en rekordstor befolkningsvekst. Flere og flere velger å flytte inn til byen vår. Deriblant mange fra andre land. Nye innbyggere uansett hudfarge skaper utfordringer. De nye innbyggerne trenger bosted, arbeidssted, skoleplass, barnhageplass og noen trenger ekstra oppmerksomhet fra kommunen til å klare seg. Mener Lae og Stang at de ikke er i stand til å håndtere disse utfordringene, eller at byen har vært for dårlig til å integrere sine borgere, er det bare å ta konsekvensene av det og kaste inn håndkleet og la andre slippe til. Det er tross alt de som har styrt byen de siste 10 årene.

Det er litt over 10 år siden Høyre skulle danne byråd med Fremskrittspartiet for første gang, men planene strandet fordi Khalid Mahmood stemte ned planene grunnet det såkalte innvandrerregnskapet. Hvem forvalter arven etter Mahmood i Høyre i dag?

kommunepolitikk

Som kommunepolitiker blir man fra tid til annen - av både venner og ukjente- stilt til ansvar for manglende handling i kommunen. Det være seg innenfor skolesektoren, kollektivtilbudet eller barnehageplasser. I dag hadde jeg en slik samtale, og de - som meg - blir like paffe hver gang det går opp for oss hvor lite jeg som kommunepolitiker egentlig har å si for byens utvikling. Ikke fordi jeg er lat, men fordi kommunen ikke lenger er en kommune slik den bør være. Kommunepolitikernes makt er redusert til kun å bestemme hvem som skal bestemme, og knapt nok det.

Kanskje er det nettopp den folkeopplysninga jeg blir betalt for gjennom mitt honorar fra bystyret - videregående voksenopplæring for venner og ukjente over min manglende makt...?

Det var jammen ikke derfor jeg begynte med politikk.

skyt en snut?

7. september i fjor, min fødselsdag, endte tragisk for Eugene Obiora. Han ble arrestert av fire politimenn i Trondheim og mistet livet i basketaket som oppstod under arrestasjonen. Spesialenheten for politisaker ble koblet inn, men som mange andre saker henla spesialenheten også denne gangen saken etter bevisets stilling.

Den 7. mai i år ble det arrangert en følelsesladet demonstrasjon i regi av bl.a. Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD) utenfor justisdepartementet mot henleggelsen. Det ble holdt sterke og engasjerende appeller og justisministeren Knut Storberget mottok demonstrantenes krav om uavhengig granskning. Et krav jeg støtter. Mange reagerte imidlertid på at ministeren ikke tok avstand fra politivold og/eller rasisme. Det kunne han godt spandert på seg, men på en annen side er det vanskelig å ta avstand fra ting han hevder han (les: politietaten) ikke har skyld i eller ansvaret for. Det burde mange av de frammøtte visst alt om.

Selv mener jeg at justisministeren gjorde klokt i å ikke kommentere denne enkeltsaken. Det påstås, helt korrekt, at mange av politikerne som denne gangen er tause på grunn av pågående etterforskning, ikke følte det samme behovet for taushet under den såkalte Kadrasaken. Men en urett rettferdiggjør da sannelig ikke en annen. Kanskje tenker politikerne seg om både en og to ganger før de neste gang kommenterer en voldssak?

Ble Obiora drept med overlegg? Det vites ikke, men mye tyder på at det ble tatt i bruk unødvendig mye makt, og det bør være i politiets egeninteresse å ønske å komme til bunns i denne saken gjennom en uavhengig granskning. Vold og rasisme kan ikke godtas på noe arbeidssted, og det ligger et særskilt ansvar på politiet for ikke å misbruke den tilliten de har i samfunnet. Hva er det politiet er redde for?

Lørdag 19. mai kl. 14.00 er det en ny demonstrasjon utenfor Jernbanetorget. Mot politivold, mot rasisme og en uavhengig granskning av Obiora saken. Det er derimot ikke en demonstrasjon mot politiet. Jeg håper derfor at jeg kan slippe å stå blant folk som roper ”mordere” etter politiet som mest sannsynlig vil være der for å utføre sin jobb. Hele konseptet ”skyt en snut” setter seg i vrangstrupen på meg, og tjener heller ikke saken. Å skape tillit til politiet er ikke en enveis prosess, men også noe OMOD og de andre frammøtte må ta et ansvar for.

1. mai, NATO og Blitz

Det har gått en uke. En uke siden det var NATO toppmøte i byen. Oslo var igjen satt på verdenskartet, og resultert i at halve sentrum var stengt av. Det lyste varslingslys på E6’en ved Alnabru at det var redusert fremkommelighet i byen. Selvsagt. Selveste Condi skulle til Oslo. Kan ikke la hvem som helst slippe til i området nær henne.

Det var det møtet president Putin kuppet med sin trussel med å trekke Russland ut fra CFE-avtalen. Det er avtalen som omhandler nedrustning av konvensjonelle våpen i Europa. Russland skulle trekke seg fra avtalen som et mottiltak til rakettskjoldsplanene til USA. Condi hadde fnyst av det hele. Russland trengte ikke å føle seg truet av noen titalls raketter i deres bakgård. De var ment mot andre; røverstatene Iran og Nord Korea.

Jeg tror ikke Russland føler seg truet heller. Men mens Bush og den amerikanske krigsindustrien har hatt sine ytre fiender i Al-Qaida og de nevnte statene, dekker NATO og USA det tomrommet president Putin og den russiske krigsindustrien så sårt trenger. Tjestjenia er for lite. Iran er de på godfot med, og selv Kina regnes som venner.

Den siste ukas retorikk mellom USA og Russland er som gufs fra en tid jeg trodde var over. Et nytt våpenkappløp i Europa gjennom unødvendig provokasjon av Russland må unngås. Ansvaret for dette hviler selvsagt på stormaktene, Russland og USA, men ikke minst må de nye EU og NATO landene ta sin del av ansvaret. Norge løste i sin tid dette klokt gjennom den kjente baseerklæringen. Den slår fast at fremmede makter ikke skal kunne stasjonere baser på norsk jord i fredstid, og fra 1957 ble den bestemmelsen utvidet og presisert til også å gjelde atomvåpen og utskytningsramper for atomraketter.

En slik politikk ville ha vært nyttig i Polen og Tsjekkia.

Det er også en uke siden byrådsleder Erling Lae nærmest egenhendig kastet Blitzmiljøet på ræva og huet ut av det gule huset i Pilestredet. De hadde protestert for mye mot NATO. Kasta steiner til og med. Politiet svarte – som rutinen er – med tåregass. Sammenhengen mellom å gå nærmere gjerdet og gassen så ikke ut til å gå opp for de oppmøtte og til slutt ble 260 av de tatt med inn til varetekt. Til slutt var det bare åtte av de som ble siktet. åtte – 8 – av 260. Det er tre prosent det.

Som aktivt forsvarer av Blitzhuset skulle jeg gjerne ha sett at ungdommene hadde klart å styre hormonene sine litt oftere. Hadde de latt være å fortsette demonstrasjonen da den offisielle demonstrasjonen var over, ville det ha tjent både dem og saken. De visste de kom til å få pes, men taktikkeri er kanskje ikke deres sterkeste side. Det til tross kan man ikke la enkeltelementers handling avgjøre framtiden til et så sammensatt og fargerikt miljø.

Men det brydde ikke Erling seg noe om. Han var sint, og var ikke alene om det. Varaordfører Sven Kristiansen var ikke mindre sint. Det ultra blåe byrådet så rødt. Få dem ut. Kast dem alle i fengsel. Ikke noe snikk snakk. Få vekk pakket. At varaordføreren ønsker Blitz dit sola aldri skinner er ingen overraskelse. Blitz er ikke særlig begeistret for han heller. Men heldigvis har byrådet fått tommelen ned fra opposisjonen minus KrFs Tornås som også lar seg bli skremt av småunger som kaster stein.

Blitz er ingen søndagsskole. De burde kanskje alle sendes på en søndagsskole – framfor fengsel. Det hadde i det minste vært noe konstruktivt. Men det huset betyr kolossalt mye for mange her i byen. Ikke ved å være et fristed for kriminelle eller lagringsplass for våpen, men gjennom å være en fargeklatt i byen. Et ypperlig konsertlokale. En kafeteria med billig kaffe og vafler. Et sted hvor du er den du er. Et sted med aksept. Et sted med meninger og engasjement.

Et lite inntrykk fikk vi på 1. mai. Blitz var der som alltid. Foran Møllergata 19 sto de mannesterke og dekket nærmest hele himmelen med sorte og røde faner. Fanen ”Foreldre for Blitz” svevet stolt over hodet på Rune Gerhardsen mens han talte til forsamlingen som ivret etter å gå i tog i det nydelige sommerværet. Blitz satte som alltid farge på 1. mai toget og Blitz må fortsatt bestå!

Og det er også en uke siden jeg så Odd Børretzen. Han var på Dattera til Hagen. Mannen som hater måker, som ikke skjønner hvorfor han må stå opp, som forteller oss at vi ikke er ulver og ikke minst synger en nydelig Vuggesang for meg. Det hele var helt ufattelig, og satte meg kraftig ut. Nå er jeg generelt dårlig til å treffe på kjendiser, men maken til hakeslep har jeg aldri hatt før. I det vi passerte hverandre, stoppet det rett og slett opp. Til slutt klarte jeg å lire av meg et ”hei”. Han smilte og gikk videre. Det var alt. Et smil. Jeg skulle ha hoppet opp og gitt han en klem, men det ble med det smilet. Takk for alt du har gitt, Børretzen!

Trenger Oslo et eget innvandrerparti?

Et nytt parti er stiftet. Det nye Innvandrerpartiet (Ip) har sågar levert liste i Oslo til høstens kommunevalg. Deres ønske er å fylle det politiske tomrommet de mener de etablerte partiene ikke fyller, nemlig innvandrings- og integreringspolitikk. Nå har Oslo bystyre lite med innvandringspolitikken å gjøre, men i integreringspolitikken har Oslo bystyre et tydelig ansvar, og gir dem i så måte livets rett. Partileder Mohan Singh Varma har argumentert kraftig i mediene med at de etablerte partiene i for liten grad er opptatt av innvandrernes interesser og bare deres stemmer ved valg. En påstand (myte!) jeg forkaster på det sterkeste, men det er lett å tro at Varma vet hva han snakker om når vi vet om hans politiske fartstid som tidligere tillitsvalgt i Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet (Nettavisen 13. mars 2007).

Nå er det å skjære alle disse partienes integreringspolitikk over en kam i seg selv en bragd, og gjør det fristende å spørre seg hva slags integreringspolitisk syn Varma selv representerer, når ingen av de nevnte partiene innfridde hans forventninger. Foreløpig er deres eneste kjente argument at de er lei av de andre partienes prioriteringer og at deres parti nå vil ”ordne opp”.

Jeg har ingen vanskeligheter med å se tanken bak dannelsen av partiet. Alle de etablerte partiene startet en gang som partier for spesielle interesser i samfunnet og i det lys virker det logisk å danne et eget parti som kjemper for innvandrernes interesser. Politiske partier som representerer særinteresser er heller ikke et ukjent fenomen i Oslopolitikken. Pensjonistpartiet er et eksempel på et slikt parti, men det er partier uten særlig stor oppslutning ved valg, og på den måten kan Ip som er stiftet med økt makt for gruppen i sikte virke mot sin hensikt. Jeg er uansett av den oppfatning at dette er feil vei å gå, og en uønsket utvikling. La meg utdype dette litt nærmere.

Et slikt parti bidrar til å sementere det parallellsamfunnet vi delvis kan skimte konturene av allerede i dag. Det er et feil signal å sende til storsamfunnet og feil strategi for økt makt og innflytelse. Riktignok er jeg for at innvandrere i byen og landet for øvrig skal få sin del av makten i samfunnet – og den må det kjempes for – men den rette veien er å gå gjennom de etablerte partiene. På den måten får man fremhevet at også innvandrere ønsker å være inkludert i storsamfunnet og kan dermed stille de etablerte partiene tydeligere til ansvar.

For det andre er jeg skeptisk til slike ”vi er lei av” partier. Et slikt parti fremmer etter mitt syn kun egoistiske interesser – det være seg egen lommebok eller egen familie – uten særlig hensyn til samfunnet som helhet. Det holder med FrP, og vi trenger ikke mer av det. Jeg håper inderlig at byens borgere ikke lar seg bli revet med av noen tomme løfter om å ”ordne opp” i de etablerte partienes integrerings- og innvandringspolitikk, og lar partiet dø en stille død allerede til høsten.

Når det er sagt er jeg – som nevnt - fullstendig uenig i Varma i at de etablerte partiene ikke er opptatt av innvandrernes interesser og de problemstillinger som angår den fargerike delen av befolkningen. Jeg vet ikke hvilket bystyret Varma satt i, men det går knapt ett møte i dagens bystyre hvor det ikke stilles et relevant spørsmål angående innvandrerbefolkningens interesser. Det interessante er at flertallet av de spørsmålene ikke kommer fra de såkalte innvandrerrepresentantene som er i bystyret i dag (meg inkludert), men andre representanter som Trond Jensrud (Ap), Kari Pahle (SV) eller Erling Folkvord (RV). For sikkerhetsskyld, de såkalte innvandrerrepresentantene (fra de nevnte partier) er flinke til å følge opp i mange saker, men jeg har lyst å rose de nevnte representantene for deres innsats for den flerkultrulle byen.

Jeg mener det også er galt av Varma å tro at innvandrere i Oslo kun er interessert i innvandrings/ og integreringsspørsmål. Selvsagt betyr disse spørsmålene mye, og mange vil stemme ut i fra hvilket parti de mener har den beste integreringspolitikken, men jeg håper og tror at også innvandrerne i byen er opptatt av bussen, trikken og banen. Av Oslos skoler, barnehager og SFO. Av Oslos mangfoldige kulturliv og idrettsmuligheter osv. Det kan absolutt argumenteres for at alle områder har et ”innvandrerperspektiv”, men det er som nevnt å fare med løgn å påstå at de etablerte partiene ikke er opptatt av det perspektivet. Jeg tror og håper at innvandrere i byen anser seg som innbyggere og borgere i byen, og ikke innvandrere som trenger å kjempe egne kamper gjennom et eget parti. Jeg tror dessuten at en gjennomgang av partiprogrammene til partiene på venstresiden vil avsløre at de til sammen dekker de fleste områder Ip eventuelt står for.

Tiden er inne for å skifte ut FrP og Høyre byrådet. Det er en skam for hovedstaden å ha en varaordfører som rynker på nesen hver gang han tenker på nesten 25 % av byens befolkning. Han blir vi kvitt kun – og jeg presiserer kun – ved å stemme rødt i Oslo til høsten.