Mistillit mot Oslos byråd

Det har hendt før, og vil sikkert skje igjen, men alvorlighetsgraden er annerledes nå. Mistillitsforslaget (som behandles på neste bystyremøte 22. april) har ikke sin bakgrunn i enkel maktspill om posisjoner eller person men om alvorlige overskridelser i budsjett når det gjelder innføringen av et felles elektronisk billettsystem for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus (Flexus).

Vi har alle sett dem. I en fjern fortid (2003/04) poppet det plutselig frem små sølvbokser på alle T-banestasjoner og busser og alle så at noe var i ferd med å skje. Etter det stoppet det helt opp, og slik har det nå vært i flere år. Systemet skulle vært på plass i 2004, men siden er det gitt stadig nye datoer fulgt av stadige utsettelser. Sist gang det ble gitt en dato, var oppstart forventet våren 2008. I mars 2009 er det ingen som vet når systemet vil være i bruk.

Det opprinnelige kostnadsanslaget for prosjektet var 170 mill. kroner. Samlede kostnader pr. oktober 2008 utgjorde 280 millioner kr. Dette har bystyret ikke blitt løpende orientert om og slikt er alvorlig i et såkalt parlamentarisk system. Nå skjer det ofte overskridelser i ulike prosjekter, og det alene er sjelden grunn for opposisjonen å fremme mistillitsforslag.

Det som gjør mistilliten legitim er hva forhenværende ansvarlig byråd (dvs. minister i Oslo) for Samferdsel og Miljø har gitt av opplysninger til den ansvarlige komité og dermed bystyret.

Byråden har rett og slett løyet (eller feilinformert som det heter på parlamentarisk norsk)! Under en høring 23. oktober 2008 om billettsystemet forklarte byråd Myhre at hadde hatt tett og nær oppfølging og viste til Kollektiv Transport Produksjon (KTP) - et av selskapene som tidligere het Oslo Sporveier – sine generalforsamlinger og de årlige tildelingsbrevene. Protokollene fra generalforsamlingene viser at byråden, med ett unntak, ikke har møtt på disse en gang – og videre er det ikke noe som heter tildelingsbrev fordi prosjektet har stått utenfor bykassen.

Byråd Myhre trakk seg som byråd for en måned siden, fordi han nå ønsket å delta i tidenes skitneste valgkamp, og slapp unna kritikken og mistilliten i bystyret i kveld. Det betyr ikke at saken mister sin aktualitet. Myhre var en del av et kollegium (byråd) hvor byrådsleder Erling Lae har ansvaret. Byrådslederen har ansvaret for sine byråder. Når disse begår feil og forsømmelser blir det byrådslederens feil og forsømmelser dersom han ikke griper inn.

I mer enn 5 år har byrådslederen visst at Flexus-saken har vært en skandale. Det har ikke ført til at han har grepet inn eller sørget for at bystyret er gitt relevant informasjon om forsinkelser og overskridelser.

Derfor vil Arbeiderpartiet stemme for mistillit mot byrådet 22. april.

Islamkrise i Arbeiderpartiet?

Det er islamkrise i partiet ditt, sier dem til meg, selv om jeg ikke helt ser krisen. Foranledningen er selvsagt Martin Kolbergs kommentarer myntet mot såkalt radikal islam og Thorbjørn Jaglands kritikk av disse.

Jeg tilhører dem som er svært kritisk til Kolbergs uttalelser – ikke fordi jeg er uenig i dem – men fordi uttalelsene er så generelle og helt selvsagte. Det skulle bare mangle at vi er i mot enhver (radikal) ideologi som inneholder elementer av vold og tvang. Problemet med utspillet er timingen. Kolberg gjentok en selvfølgelighet tre uker etter at FrP hadde kommet med den allerede. Man trenger ikke være statsviter eller medieviter for å skjønne at det ville komme uheldig ut. Merkelig nok skjønte ikke partisekretæren i Arbeiderpartiet dette.

Det ga grunnlag for betydelig og rettmessig kritikk mot Arbeiderpartiet. Særlig har Abid Raja, stortingskandidat for Venstre i Akershus, brukt dette flittig. Helt siden den såkalte snikislamiseringsdebatten Siv Jensen startet har Abid skreket så høyt han kan og så ofte han kan: ”Ap har neglisjert integreringspolitikken og overlatt arenaen til FrP”, underforstått at nå vil han og Venstre ta over og ”frelse” landet. Etter Kolbergs nye utspill kunne han slå seg på brystet og si: Hva var det jeg sa?

Det er derfor bemerkelsesverdig at Venstres program når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikk og Aps program er tilnærmet helt like, og bra er det. Jeg kan heller ikke se når og hvordan V med sin regjeringsdeltakelse revolusjonerte innvandrings- og integreringsfeltet, men mulig Abid er selve revolusjonen. I så fall hører hans kritikk like mye hjemme hos hans parti som hos mitt.

Selv om jeg er uenig i Kolbergs ordbruk og utspill, tar jeg på det sterkeste avstand fra Abid Rajas påstander i Aftenposten i dag om at Kolberg har lagt munnkurv på folk i partiet i et forsøk på å kvele debatten. Jeg var blant dem som ikke ønsket å uttale meg til TV2 i forbindelse med denne saken. Det var ikke fordi jeg var pålagt munnkurv av Kolberg eller ikke turte å kritisere han, men fordi jeg selv ikke ønsket å forsterke et inntrykk jeg vet Kolberg og Arbeiderparti ikke står for. Kolberg fikk mine innspill direkte.

Kolberg viser til at han svarte på et direkte spørsmål fra NRK i forbindelse med snikislamiseringsdebatten generelt og FrPs ”studietur” til Malmø. Greit, men han må tåle kritikk for at hans svar var så generelt og videre for å ha gitt FrP anledningen til å kunne si: Velkommen etter. Det kunne vært unngått.

Ofte er det slik at det viktigste ikke er budskapet, men hvordan det blir oppfattet. Dette utspillet ble oppfattet som at Ap – gjennom partisekretæren, nå forsøkte å kapre stemmer fra FrP. Selvsagt har den eksterne, men også den interne kritikken forsterket dette inntrykket. Derfor var jeg glad for at Kolberg selv forklarte ytterligere hva han mente i Dagsavisen. Det klare likhetstegnet mellom Ap og FrP forsvant, men utspillet forblir en selvfølgelighet.

Adelsmerket til Det Norske Arbeiderparti er, og har vært – i motsetning til for eksempel FrP – at vi i tillegg til å artikulere problemer også er løsningsorienterte. Dessverre så jeg lite som tydet på dette i Kolbergs uttalelser, selv om det enkelt kunne vært vist til både partiprogram og arbeidet i regjering. I stedet ble det skremselsbildet FrP har tegnet forsterket. Videre skapte Kolberg et inntrykk av at radikal islam, eller radikale muslimer, tidligere har fått gå fritt rundt, men nå, nå var det slutt.

Det er så feil som det kan få blitt!

Jeg kan ikke skjønne hvorfor Kolberg så et behov for å si det han sa. Særlig når vi har en utenriksminister som har en høy stjerne i forhold til innvandrings- og integreringspolitikken og som nyter stor tillitt blant minoritetsbefolkningen. Han ble plassert på sidelinjen, og selv om hans (og Stoltenbergs) presisering om at Kolberg har sagt selvsagte ting neppe kan skildres som ros til Kolberg, ble han nødt til å gjenta selvfølgeligheten. Nå siteres Politiets sikkerhetstjenestes (PST) rapport bortimot hver dag, hvor det advares mot elementer av radikale muslimer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel for Norge.

Det har disse rapportene gjort siden 2001 – og det vet regjeringen.

For ca. 1.5 år siden arrangerte Muslimsk Student Samfunn et debattmøte ”Muslimer, Norges sikkerhet og overvåkning”. I panelet satt bl.a. justisminister Knut Storberget og leder av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) Jørn Holme (i tillegg til daværende advokat Abid Raja). Holme ga her tydelig uttrykk for at det var snakk om 2-300 mennesker PST hadde god oversikt over. Tallet kan virke faretruende for mange, men det er ikke særlig høyere enn andre ekstreme grupper som også er nevnt i PSTs rapport.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i sin bok om det nye "vi” at ”dersom det er grupper som føler seg ekskludert i det nye ”vi-et”, så er det fare på ferde”. Leser man debattinnleggene i avisene den siste tiden, eller advarslene fra Islamsk Råd, religionsdialogsforkjemper Oddbjørn Leirvik og/ eller biskop Kvarme, er det liten tvil om at så er på vei til å skje. Kolberg bærer et stort ansvar for å hindre at dette forsterker seg, men jeg håper at også den nye partisekretæren vil gjøre sitt for å ta et ordentlig grep om denne debatten - straks han blir valgt.

Hijaben brenner

”i dag vil Sara Azmeh Rasmussen brenne en hijab (…). Møt opp på Youngstorget for å vise din avsky mot dette. Vi vil snu ryggen til i det hun brenner hijaben …”, var meldingen jeg våknet opp til på søndag. Må si nedturen var stor i forhold til den velkjente meldingen i fra Gaza.

For frihet og likhet brente hun sin hijab. En hijab hun tok på seg etter gud vet hvor lenge, for så å brenne det. Tydeligvis gjorde ikke ropene fra de hijabkledde kvinnene noe inntrykk på Rasmussen, ei heller innleggene til Ambreen Parvez i Aftenposten eller Hiba Khan i Dagsavisen. Når ressurssterke kvinner som disse uttaler seg så sterkt for sin bruk av hijab blir jeg forundret over at 8. mars komiteen lar et slikt privat stunt få bruke sin arena. At de lar hovedparolene fra sin egen markering drukne i et – ikke overraskende – hav av oppslag om stuntet er for meg forunderlig, men det verste er kanskje argumentasjonen de skjuler seg bak. De støtter det ikke, men støtter det?

Sara Rasmussen fikk feiret sin egen frihet med hele medie-Norge på slep. Jeg unner henne den friheten hun mener hun har fått leve ut i Norge. På et vis er det også beundringsverdig at hun brenner (!) for å gi alle kvinner del i den friheten. Dessverre tar hun oss bare et steg bak, ikke fram i debatten med sitt private stunt.

Hijaben er brent – er de hijabkledde kvinnene nå frie, Sara?

Ikke hvis man skal tro det man leser i avisene av innlegg skrevet av unge, godt utdannede, norskmuslimske jenter som bærer hijab. Jeg nekter å tro at de alle er hjernevasket, tvunget eller undertrykket generelt.

Partisekretæren i Ap, Martin Kolberg, spurte en gang i et møte med minoritetsungdom for par år tilbake hva regjeringen eller systemet kunne gjøre for at ikke så mange av den såkalte bindestrekgenerasjonen ble fremmedgjort i sitt eget land. Å ikke støtte dette PR-stuntet ville ha kommet høyt på den lista. I så måte var det trist å registrere at Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande gikk i fella, men er glad at han fikk tenkt seg om og modererte sine uttalelser.

Hijab brenningen blir ofte og feilaktig sammenliknet med BH brenningen på 70-tallet. BH brenningen ble en symbolsk handling fordi brenningen ble møtt med andre BH brennende søstere, ikke snøballer og en uantennelig BH. Meg bekjent var det ingen som så lite som lettet på sin hijab under og etter Rasmussen symbolske brenning.

De denne handlingen var ment for så nok flere symboler og mirakler i at hijaben ikke lot seg lett antenne.

Jeg er helt enig i generalsekretær i Islamsk Råd (IRN), Shoaib Sultan: Hun får gjøre som hun vil. Ikke fordi jeg ikke tør eller ønsker å ta debatten, men fordi jeg vet at dette neppe bidrar i den nødvendige og vanskelige debatten det er å få slutt på enhver form for undertrykking i religionens navn, og samtidig retten til å leve et religiøst liv. Man bidrar ikke til det eller noen form for dialog gjennom fornærmelser, slik Ingrid Myklebust skriver i Dagsavisen 11. mars. Stuntet ble kun nok et innlegg i den islamofobiske stemningen som gjerne råder i disse tider før et valg.

Så får Dagfinn Nordbø og andre harselere så mye de ønsker over uttrykket, men jeg er ganske overbevist om at Usman Rana har rett i det han skriver.

Min holdning til hijab er som jeg har skrevet tidligere: Fra et rent religiøst perspektiv som gjerne er basert i lære fra både koranen og såkalt sunna, så anses hijab som plikt, i det minste som sterkt anbefalt.

Så vil det være svært sneversynt (av muslimer) å tro at det ikke er mulig å ha et annet syn på hijab enn det. Det bør ikke være en overraskelse at et bestemt plagg forbeholdt kvinner – gjerne med en undertone av seksuell kontroll – også kan anses på som kvinneundertrykkende og forkastelig. Alt annet vil være arrogant. Like arrogant som de som med all pondus har slått fast at plagget er diskriminerende og en uting.

Jeg har selv blitt møtt med kritikk, fra nære og kjære, for å ha gått god for en ”gammel og mannsdominert” lære, eller en kvinneundertrykkende praksis, når jeg skriver at å bære hijab ”er en religiøs plikt”. Jeg mener jeg ikke gjør det. Det er i alle fall ikke intensjonen.

Først og fremst mener jeg dette fordi jeg ikke anser bruken av hijab per se som undertrykkende. Det som er og kan være problematisk er om de jenter som bruker det, bruker det på grunn av direkte eller indirekte press/tvang. Merk at jeg her skriver/snakker om hijab – hodeplagget evt. plikten til å tildekke sitt hår, og ikke bruken av niqab (ansiktsslør) og/eller burka (fullt slør). Skillet er kanskje kun teknisk i manges øyne, men utgjør en vesensforskjell i mine – deriblant når det gjelder bevegelses- og deltakelsesmuligheter i samfunnet. Derfor støttet jeg bl.a. niqab forbudet som var en aktuell problemstilling par år tilbake, men er i mot et forbud/begrensning på bruken av hijab.

Det innebærer ikke at jeg dermed lukker øynene for de jenter som faktisk blir påtvunget hijaben, men la nå det ligge litt.

Når jeg skriver om hijab sett fra et islamsk/religiøst perspektiv, sier jeg ikke dermed at jeg ser det fra et religiøst perspektiv, men hvis man gjør det osv. Kan hende det er vanskelig å gjøre det skillet da jeg selv anses for å være muslim (og dermed inhabil?).

Jeg ønsker helst ikke å gå inn i det rent teologiske rundt bruken av hijab. Det vil jeg ikke ha kompetanse til, men jeg mener jeg ikke går god for noen verdens ting ved å forholde meg til, og beskrive det alle de tradisjonelle lovskolene innenfor islam står for. Jeg har kun forsøkt å gi en forklaring (kall det gjerne en alternativ forklaring) på hvorfor så mange velger å ta på seg en hijab, hvorfor det oppfattes som diskriminerende i forhold til debatten om hijab i politiuniformen og hvorfor det siste stuntet oppleves nærmest som en fornærmelse.

Jeg skal heller ikke nekte for, som jeg har skrevet tidligere, at hijaben har en sterk politisk symbolverdi og også en kulturell dimensjon, men det løsriver ikke hijaben fra plikten som gjelder. Jeg anser det som det samme som at jeg ikke nødvendigvis går god for de lovskolenes, eller Vatikanstatens for den saks skyld, forklaring på guds eksistens eller andre teologiske spørsmål selv om jeg argumenterer med at man innenfor islam tror på én gud osv.

Så er spørsmålet om man anser hijaben – selve plagget – som undertrykkende. Jeg gjør altså ikke det. Det betyr selvsagt ikke at jeg går god for, eller støtter enhver forunderlig og forkastelig (u)skikk i dekke av religiøs mangfold. Det er sjeldent en uskikk er selvvalgt. Ingen, verken vedkommende eller samfunnet, tar skade av at de bruker hijab av eget hjerte og hode.

Hvis man mener at hodeplagget er diskriminerende fordi jentene bruker det på befaling av en uviss gud og/eller mannsdominerte tolkninger, og dermed ikke er frie, så diskuterer vi i så fall på to forskjellige plan.

Men hva så med de jentene som faktisk blir tvunget?

Noen skrev, tror det var i Dagsavisen, at på kvinnedagen skulle man vise solidaritet med de undertrykte og slikt sett var hijab brenningen legitim. For det første stoler jeg såpass på vårt velferdssamfunn med sitt barnevern, rådgivningstjeneste og annet til at slikt blir fanget opp av det apparatet som allerede eksisterer. Selv har jeg for eksempel irritert meg over, og ikke skjønt poenget med, selv fra et islamsk perspektiv, at jenter i 7-13 års alder bruker hijab. Det må jo være påtvunget? Mulig det, men verken mer eller mindre enn når de samme barna ikke får være med på pølsefest..

Der er en gang slik at det er foreldres rett å oppdra sine barn i den religionen de ønsker. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) første protokoll artikkel 2 om retten til utdanning, beskytter foreldres rett til å oppdra sine barn i samsvar med sin egen tro og overbevisning. Protokollen er, på linje med EMKs hoveddel, norsk lov gjennom menneskeretts­loven. Det gjelder ikke noe særegent for muslimske familier, men også kristne, hinduistiske eller jødiske familier. Å oppdra sine barn, gutter som jenter, til for eksempel en seksualmoral som avviker fra normalen er verken snikislamisering eller galt.

Selvfølgelig skal et barn, i en muslimsk familie som i en ikke-muslimsk, ha rett til å påvirke sitt eget liv etter hvert som det blir eldre, jfr. Barnekonvensjonen artikkel 12 (som også er norsk lov). På dette punkt er det nok et godt stykke å gå, men jeg tror de fleste foreldre vil forbeholde seg retten til å reagere dersom barnet deres insisterer på å spise sjokolade hver eneste dag eller å bruke p-pillen når de er 12.

Innvendingen som ofte kommer er at den seksualmoralen som i og for seg ligger bak bruken av hijab går mest utover jentene, mens brødrene gjerne puler rundt. Det er mulig det empirisk stemmer, men det betyr ikke at det teoretisk er lagt opp slik. Etter min mening kan familier med et slikt dualistisk syn bli konfrontert med det. Også fra et religiøst perspektiv.

Mine resonnementer betyr heller ikke at jenter som ikke bærer det (muslimer som ikke-muslimer) har mindre ære (hva det nå enn innebærer) eller skal ansees som lettsindige. Det er mulig mange tenker slik, men mange tenker mye rart om meg og min hudfarge også, uten at det nødvendigvis er sant. Respekten for kvinner (og menn) skal ikke baseres på hva de velger å gå med av hodeplagg. Og det forutsetter jeg ikke gjøres blant oppegående mennesker, selv om det dessverre eksisterer eksempler på det motsatte, deriblant stuntet på søndag.

India, ikke India

Jeg hakke peiling!

Jeg har godtatt for lengst at enkelte hendelser i verden er for komplisert til at jeg klarer å ha en kvalifisert og bestemt mening om dem. Særlig så kort tid etter at de forekommer. Å ha det er enkelte ganger rett ut uklokt. Slik er det vel med terrorangrepet i Pakistan.

Det var derfor noe tragikomisk å titte på ”pakistanske” nettverk som Geo News og observere hvordan de hoppende på en stol fortalte om 4-5 klare bevis som visstnok pekte i retning av India. Jeg kan bare forestille meg hvordan stemningen var i indiske medier kort tid etter angrepene i Mumbai (som var flerhundre ganger større i omfang).

Selv har jeg en teori om kineserne. Alle snakker om CIA, ISI, RAW eller Mossad, men ingen snakker om kinesernes etterretningstjeneste. En stor stat med interesser i regionen kan umulig ta skade av at India og Pakistan fortsetter å ha det betent seg i mellom.

Fra spøk til alvor.

Det skjer som alltid mye i regionen for tiden. Angrepet i Mumbai er jo godt kjent, og etter våpenhvilene i Gaza har også Sri Lankas knusing av LTTE og den humanitære krisen fått sin rettmessige plass i mediene og ikke minst i vår bevissthet. Bangladesh opplever også sin andel av problemer i disse dager.

Det er en interessant ramme; Sri Lankas landslag i cricket angrepet på pakistansk jord. Sikkerhetsglipp av dimensjoner og svært pinlig for regjeringen. Med mine politiske preferanser det en fryd å se regjeringsrepresentanter vri seg unna spørsmål knyttet sikkerheten og det voksende kravet; Guvernøren i Punjab provinsens hode.

Jeg har forståelse for regjeringens behov for å rette fingeren mot en gammel fiende. Men gamle ringrever som Lashkare Tayba – samme gjeng som sto bak angrepene i Mumbai, Taliban eller CIA for den saks skyld kan aldri utelukkes.

Men, for alt vi vet – så langt – så var det bare gærne ”Cricket VM i Pakistan 2011” motstandere.

Jeg = en snik?

Like sikkert som valget og valgkampen kommer Den Store innvandrings- og integreringsdebatten annethvert år. I og for seg ingenting galt i det. Det er, og vil være, blant de største utfordringene vi som et samfunn vil ha med å gjøre i god stund framover, sånn ved siden av klimautfordringene og generelt fred i verden, selv om Per Willy Amundsen vil overbevise oss om at problemstillingen de har tatt opp er langt viktigere enn det de kaller ”såkalte” klimaendringer. Det er vel og viktig at vi snakker sammen om hvordan vi skal leve med hverandre, men klimaendringene kan til syvende og sist avgjøre om vi i det hele tatt lever, så jeg vet ikke helt.

Det problematiske med disse innvandrings- og integreringsdebattene er hvordan disse hele tiden reises på fryktelige premisser, gjerne med FrP i førersetet. Ikke dermed sagt at regjeringspartiene, eller sentrumspartiene for den saks skyld, ikke ønsker debatten, men de velger en fremgangsmåte som sjeldent finner veien til førstesidene.

Noen vil hevde at den tilnærmingen er langt mer fornuftig – hvis målet er løsningen.

Mange har lurt på hvem Siv Jensen har tenkt på når hun lanserte begrepet ”snikislamisering”. Dagbladet har sågar funnet sniken, men det gis et inntrykk av at noe skjer i det skjulte og plutselig en morgen vil Ola Normann (eller Mohammad Khan) våkne opp og oppdage at hans Oslo og Norge er blitt til et sharia-styrt samfunn. Antagelsen Jensen gjør seg videre er altså at Mohammad Khan vil juble og ta fram finstasen og spontant gjøre de første steinene klare (for steining selvfølgelig), mens Ola Normann først da vil skjønne hva som har vært på ferde.

Det er vel denne antagelsen og mistenkeliggjøringen med en så bred pensel Per Kristian Foss hadde i tankene med sine uttalelser som jeg her skal la ligge.

Det er interessant å se hvordan Hagen og FrPs skremselspropaganda har utviklet seg siden det famøse brevet kongen selv (Hagen altså) reiste rundt og preket i fra, til ”snikislamisering”. På nitti-tallet var det imamene som var problemet, i de verste Mullah Krekar dagene var det ekstremister som var det og nå er det den vel definerte gruppen; muslimer.

Da det tidligere var enkelt å argumentere i mot faren om at det i nærstående framtid ville dukke opp en Mullah Olav som med trusler om både død og lemlestelse skulle islamifisere Norge, ved å vise til PSTs arbeid, er det nå vanskeligere å vite hvem man skal frykte.

Det er det mange synes er problematisk.

En favorittsyssel de siste ukene har vært å sammenlikne forholdene i Norge med forholdene i Pakistan. Vi så det i Hijab-debatten, og vi ser det i denne (”nye”) debatten. Det Siv Jensen, Danny og mange andre ikke forstår er at de med sine brannfakler, i dekke av ”nå må vi tørre å snakke om problemene”, faktisk tar et steg nærmere forholdene i Pakistan. Et samfunn med sterke gnisninger langs etniske og religiøse skillelinjer. Det må vi unngå. Heldigvis har i alle fall én i regjeringen skjønt akkurat dette. Så tåler han meget vel at han stadig blir karikert i VG som nissen som ikke kan annet ord enn dialog.

Er det noe nytt under solen i årets innvandrings- og integreringsdebatt?

Ja faktisk. "Talsmannen" har sagt seg enig i ”djevelen selv” (FrP). Nå er ikke det nytt at såkalte innvandrerrepresentanter er enig i de vanskelige problemstillingene. Det har de alltid vært og vil være det inntil det ikke lenger er noe problemstilling.

Ingen trenger å være i tvil om Abid Rajas ”lojalitet” i forhold til disse spørsmålene, og han kan mediespillet langt bedre enn meg, men det er noe urovekkende ved hans ”omfavnelse” av Siv i denne omgang:

For det første gir han FrP rett i at Ap og venstresiden har neglisjert innvandrings- og integreringsdebatten. Det er jeg fullstendig uenig i og skulle gjerne hørt hva han mener skulle vært gjort annerledes. Ap og V er som regel (med rette) enige i 9 av 10 saker når det gjelder dette saksfeltet, men framfor å ta i bruk det virkemiddelet han har profilert seg på den siste tiden – dialog – langer han ut mot Ap og venstresiden. På den måten ødelegges den gode og brede alliansen som trengs på dette område, og på toppen av det hele gir han partiet som ikke ønsker noe dialog rett.

For det andre gjør han arbeidet til de gode kreftene i Ap en bjørnetjeneste. Mye av kritikken mot Ap henger sammen med Aps tidligere kjærlighet til de kontroversielle tiltakene mot tvangsekteskap. Den såkalte 24 års grensen (som kun skulle gjelde utlendinger) og å forby søskenbarnekteskap. Etter min mening var disse forslagene en skamplett for Ap, som dessverre vil forfølge Ap en god stund, selv om ingen av forslagene ble forelagt Stortinget eller er vedtatt. Men tiltakene ble ikke utviklet i et vakuum. De var et resultat av nettopp det Raja etterlyser: ”Tøffere tone og handlekraft”. Logikken var å ”gi FrP rett, men vise at du har bedre løsninger”. Så endte man opp med FrPs forslag. I manges øyne var de forslagene helt konkrete tiltak som – hvis man utelukkende tenker på tvangsekteskap – ville hatt god effekt, men så er ting litt mer kompliserte og sammensatte, og forslagene hadde såpass mye grums med seg at de heldigvis ble lagt til side.

Sosialdemokratiske løsninger er ikke, og bør ikke være, quick-fix løsninger som i det lange løp forsterker problemene eller skaper andre.

For det tredje er jeg ganske lei av uttalelser som ”på høy tid å ta den debatten”. Man klarer hver gang å late som om dette er første gangen debatten reises. Man trenger ikke å være autist for å gjenkjenne de resirkulerte argumentene som slipes på nytt annethvert år. Hva gjorde for eksempel Abid og andre i Tabloiddebatter i 1999, 2001, 2003 osv. om det ikke var for å diskutere nettopp disse problemstillingene? Har man glemt Shabana Rehman allerede? Hun tok da den debatten hun.

Den viktigste innvendingen jeg har i mot debatten, og også Rajas velsignelse, er den sammenblandingen som gjøres mellom tvangsekteskap, omskjæring og islam. En sammenblanding Raja tidligere har kjempet hardt i mot, og man skulle tro at folk (flest) etter 15 års debatt hadde lært seg å ikke gjøre. Premissene som ble lagt fra Siv var ”snikislamisering” og det ble pekt på tvangsekteskap, omskjæring osv. Allerede der er debatten på villspor.

Til slutt; Sist fredag skrev jeg om nyåpningen av Islamsk kultursenters nye praktbygg. En ting jeg glemte å nevne var imam Rehmans tale hvor han bl.a. sa følgende (jeg noterte flittig ned på sms, for å huske ordene, men så glemte jeg å referere): ”Dette landet ga oss fred, dette landet har gitt oss muligheter [bl.a. til å bygge dette bygget]. Det er vår plikt å ta vare på dette landet. Vi er alle likeverdige borgere av dette landet og det er vår plikt å delta i dets utvikling i en positiv utvikling.” Dagen etter smalt ”snikislamiseringsdebatten”, og jeg lurer på imamen fortsatt synes han er en ”likeverdig” borger.

Jeg vet ikke om jeg lenger er like sikker.
FrP har gått opp 6 % på siste meningsmåling. Håper de er lykkelige over det.

Gratulerer med dagen, ICC!

Tar en pause fra "storpolitikken" for å gratulere Islamsk kultursenter eller Islamic Cultural Centre (ICC) som det heter for deres store dag i dag. Deres årelange drøm om å bygge en moské i byen har endelig blitt realisert, og Oslos muslimer kunne i dag samle seg i det nye praktbygget for å be sin første fredagsbønn bak den gamle imamen Mahboob ul-Rehman.

Det er en stor dag for alle muslimer i Oslo. Selv er jeg oppvokst i ”menigheten”. Endelig har den eldste menigheten i Oslo, etablert i 1974, fått et bygg alle kan være stolte av. Det som begynte som studiesirkler hjemme hos venner (deriblant min far) tidlig på 70-tallet gikk fra leide lokaler på Youngstorget til et nedslitt, men eget, bygg i Tøyebekken i 1991. I dag har det gamle bygget blitt revet og et nytt praktfullt bygg med minaret og kuppel smykker den nye Rubina Rana gaten (vis a vis Det Åpne Theater/Oslo Mek eller Grønlandskvartalene). Det er det tredje (fjerde?) bygget som ”ser ut som” en moské vi i dag har fått i Oslo, og med tanke på den byggevirksomheten som foregår i den delen av byen er jeg sikker på at bygget vil være en kilde til stolthet for alle som vil bo i den nye byen.

Det er svært mange av Oslos muslimer som har bidratt med stort og smått for å få realisert den drømmen styret i ICC har hatt i over 20 år. Det er imponerende at et prosjekt på rundt 70 millioner har blitt fullført helt og holdent uten å ta opp rentebærende lån, en uting i islam for å si det enkelt.

Gratulerer!

Storberget trekker hijab-forslaget

Det melder Aftenposten torsdag kveld. Helt bekreftet er det ikke da departementet ikke ønsker å kommentere saken før statsråden er tilbake fra vinterferie, men slik som saken har utviklet seg må det bare skje.

En ting er at debatten nådde nye lavmål for hver dag, med uttalelsene til Karita Bekkemellem på mandag som absolutte bunnivå, men når det i tillegg viser seg å være knyttet så my politisk rot til saken er det ingen annen utvei. Det er ergerlig, og det var vel med en viss skadefryd kritikerne gikk høyt på banen og krevde at saken legges død så fort som overhodet mulig i løpet av torsdag. Det er trist å se hvor mange av frihetens kjempere som ivret etter å begrave en viktig prinsippsak.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om den siste utviklingen. Det var jo hyggelig lesning at Hadia Tajik var en av forkjemperne for hijab-saken. Med det viser hun at hun, i motsetning til Saera Khan (dagens Ap stortingsrepresentant), har det nødvendige perspektivet som trengs for å utvikle det nye ”Vi”. Dessverre ble det eksplosive i forslaget undervurdert og det ender med en trist begravelse. Saken har for så vidt vært død en god stund. Ingen statsråd ville ha klart å gjennomføre en så radikal endring med en så klar motstand i et valgår. Slik som debatten utviklet seg ville det nesten vært uansvarlig. Nå er saken borte for en god stund.

Det er ingen tvil om at saken traff noe dypt i sjelen i den norske befolkningen. Det var uten tvil en vanskelig sak og det har vært interessant (og noen ganger skremmende) å observere ryggmargrefleksene til folk. Dessverre fikk skeptikerne rett: Norge er ikke klar for den slags endringer. Jeg mente blant annet at nettopp det var argument for å de foreta den endringen, men det viser seg at det nye ”vi” er lenger unna det mange tror.

Avgjørelsen vil vekke sterke følelser. En betydelig del av befolkningen vil føle dette som en krenkelse av dere grunnleggende rettigheter, mens en stor majoritet vil glede seg. Jeg håper de følelsene og engasjementet denne debatten har vekket blir håndtert på en god måte. Debatten har trukket mange nye stemmer fram i samfunnslyset. Unge, selvsikre kvinner med ambisjoner for seg selv og sitt hjemland har stått frem og håndtert en tøff debatt på en utmerket måte. Det er en positiv utvikling for Norge. Jeg håper de fortsetter å kjempe.